Dansemani i Strasbourg skildret av Pieter Brueghel den eldre.

© Christie's/Bridgeman/IBL

Dansemani: Fattige danset seg til døde

For 500 år siden begynte en bondekone å danse for seg selv i Strasbourgs gater. Flere fulgte på, og snart var det store grupper som danset. Noen av deltakerne ble så utmattet at de døde.

24. august 2018 av Philip Birk

I den mektige katedralen ved elven ringer klokkeren inn den nye dagen. Det er en tidlig morgen i juli sommeren 1518. Varmen har kommet til trakten og himmelen er klar. Selgerne hilser muntert der de trekker sine kjerrer mot torget. Når klokkene stilner, faller byen tilbake i sin dagligdagse ro. Men det fins et unntak.

Svetten renner i salte perler på kvinnens panne. Kjolen kleber til huden der bondekona danser som besatt. Ingen musikk spilles, men hun kan likevel ikke stoppe føttene sine. Selgerne betrakter storøyd hennes ville framferd over brosteinene. Noen hever blikket mot himmelen. Dagen er ung, og det er altfor tidlig for solstikk. Så hva i all verden er det som har rammet Madame Troffea?

Dansemani i Strasbourg 

Stedet er Strasbourg, som på denne tiden tilhørte det tysk-romerske riket. Den første bosetningen i området var en militær utpost grunnlagt av romerne rundt tiden for Jesu fødsel. Gjennom århundrene har byen blitt erobret av ulike hærer. I 1518 var det imidlertid noe ukjent som tok bolig i byen og påvirket menneskene mentalt og fysisk.

Fru Troffea danser foran et voksende publikum i flere dager. Føttene har hovnet opp til lilla og en sterk duft av svette omgir henne. Forbipasserende spøker med at de bør kaste henne i elva for å bli kvitt stanken, men ingen tør å nærme seg. Bondekona virker jo ikke riktig klok. Problemet ser dog ut til å løse seg selv, for den fjerde dagen er fru Troffea helt utkjørt. Her kunne historien ha endt om den ikke hadde tatt en merkelig vending:

Plutselig slutter nemlig tilskuerne seg til forestillingen.

Danselysten, som hadde startet med en enkelt persons dårskap, spredte seg nå som en løpeild gjennom byen. Den følgende måneden ble mer enn 400 personer fristet til å begynne å danse. Sammen forvandlet byborgerne Strasbourg til en eneste stor dansehall.
De fylte gatehjørner, valset seg gjennom parkene og trengtes i vertshusene, hele tiden dansende.

Dansemani på kirkegården. Illustrasjon fra 1500-tallet.

© Prismatic Pictures/Bridgeman/IBL

Mest fattige og kvinner ble rammet

Danserne kom fra de lavere klasser i samfunnet. Klærne deres var slitt og kroppene merket av hardt arbeid. Et flertall var kvinner. Mange bondekoner og tjenestepiker fulgte fru Troffeas eksempel. I dansernes tog var det også mange bakere, snekkere og plukkere fra vinmarkene.

Kirkebøker såvel som notater fra bystyret i Strasbourg bekrefter utbruddet av dansemanien. Men ingenting i de lokale krønikene indikerer noe politisk motiv hos gruppen. Danserne hadde snarere en desperat glans i øynene, som om de tryglet om hjelp. De hadde mistet kontrollen over kroppene sine.

Fru Troffea var ikke den første europeeren som ble rammet av dansefeber. Opptil ti tilfeller av dansemani hadde blitt registrert før hendelsene i Strasbourg. Men ingen tidligere utbrudd hadde samlet så mange deltakere, og hos adelen vokste bekymringen. 

"Hett blod" skapet manien ifølge legene

I august ble det innledet en undersøkelse for å finne kilden til epidemien. Legene utelukket astrologiske og overnaturlige årsaker. Det var ikke stjernene som fikk menneskene til å danse. Forklaringen var biologisk. Ifølge legestanden dreide det seg om en naturlig sykdom – en mani framkalt av «hett blod".

Med legenes dom som premiss kunne metodene for å hindre dansen lett ha sporet ut. På 1500-tallet var årelating en helt vanlig behandling. Den innebar at kroppen ble tappet for blod for å «tømme" ut sykdommen. Strasbourgs ledelse valgte imidlertid å angripe problemet med noe mildere metoder, overbevist om at gruppens hete blod ville bli avkjølt når de fikk danset fra seg.

Scene og musikere til danserne

For å hjelpe danserne, bygde man en scene i tre. Deretter ble musikere hyret inn. Rundt katedralen hørtes glade toner fra blokkfløyter og fiolin. Men den som lyttet nøye kunne høre at det egentlig var begravelsesmusikk.

Sommeren nærmet seg slutten – og det samme gjorde dansemanien.

Bystyret fikk rett i at intensiteten snart ville avta. I slutten av august slapp manien sitt grep om Strasbourg. Musikken opphørte og scenen ble tømt. Utfallet av epidemien var imidlertid verre enn hva man hadde sett for seg. Mange dansere døde av utmattelse eller hjerteinfarkt. Heten knekte selv de mest hardføre bøndene, og på det verste døde opp mot femten personer hver dag.

Dødsdansere hentet fra Nürnberg-krøniken.

© Bridgeman/IBL

John Waller, professor i historie ved Michigan State University, har skrevet en bok om fenomenet. Han mener de fysiske påkjenningene ville ha vært for mye selv for en moderne maratonløper. De rammede holdt dansen i gang døgnet rundt flere dager i strekk i årets varmeste periode. Dansen ble derfor ekstremt farlig for dem som ikke klarte å slutte i tide.

Meldrøye bak dansemanien?

500 år har gått, men mysteriet fascinerer fortsatt. Det er gjort mange forsøk på å forklare hva som lå bak det som skjedde. I 1952 presenterte forfatteren Eugene Backman teorien at meldrøye, en parasittisk sopp, vokste på byens avlinger. Forgiftningen den forårsaker reduserer blodstrømmen til hjernen og kan føre til hallusinasjoner.

Danserne kan ha fått i seg soppen gjennom brød bakt på infisert korn. Det var fattige tider i Strasbourg, noe som kan forklare at man ikke ville la korn gå til spille. Det kan også forklare hvorfor manien hovedsakelig rammet arbeiderklassen. Også de hallusinogene effektene taler for teorien. Waller har imidlertid satt spørsmålstegn ved Backmans teori og mener meldrøye knapt kunne ha forårsaket en slik koordinert massebevegelse gjennom flere uker.

Sektrituale eller massepsykose 

Robert Bartholomew, sosiolog ved James Cook University, har foreslått at dansen kan ha vært en rituell oppvisning av en sekt. Kunne den svette paraden muligens være en hyllest til Sankt Vitus, dansernes og epileptikernes skytshelgen? Waller mener forklaringen er usannsynlig siden ofrene la for dagen en uvilje mot å danse.

Professor Waller legger fram en annen teori: fenomenet oppsto som følge av mas-sehysteri. Innbyggerne i Strasbourg hadde en rekke psykisk nedbrytende år bak seg. Kalde vintre frøs avlingene og folket sultet. De som overlevde gjorde det under økonomisk press.

De fattige i byen var også plaget av sykdommer på grunn av matmangel. Disse tre stressfaktorene kan, ifølge Waller, ha lagt grunnen for en massepsykose som ble uttrykt gjennom dans.

Det fins ingen eksakt informasjon om hvor mange som døde under danse-epidemien. Ei heller vet man hva som skjedde med fru Troffea. Skjebnen til bondekona som førte dansen til Strasbourg i 1518 forblir, på samme måte som årsaken til epidemien, et mysterium. 

Kanskje du er interessert i...