Årelating blir brukt helt opp i moderne tid. Bildet er fra 1922.

© Wellcome images

Årelating – livsfarlig legekunst

Han hadde overlevd den amerikanske frihetskrigen og de åtte årene som USAs første president. Men så fikk han vondt i halsen. Legen hans anbefalte en tradisjonell behandling: årelating. 16 timer senere var den 67 år gamle George Washington død. Mirakelkuren årelating hadde trolig krevd enda et offer.

15. desember 2018 av Tord Ajanki

Sent på kvelden den 14. desember 1799 døde George Washington, USAs første president. Dødsårsaken ble oppgitt å være en halsinfeksjon. Men en slik sykdom fører sjelden til at en ellers sunn 67-åring dør på mindre enn ett døgn. I ettertid har mange satt spørsmålstegn ved dødsårsaken.

Antakelig døde Washington av behandlingen han fikk – årelating. I løpet av sine siste 16 timer ble han tappet for mer enn halvparten av kroppens blodvolum – om lag tre liter dryppet ned fra en blodåre til tappeskålen. 

Årelating er universalkur

Washingtons lege gjorde ingen feil. I mer enn to tusen år hadde man sett på årelating som en universalkur mot sykdommer av alle slag: kikhoste, epilepsi, melankoli, overvekt, gikt, tuberkulose, psykiske lidelser, øreverk og tannverk. I dag er legene enige om at årelating bare svekker og skader den allerede syke pasienten.

I de 2000 årene som var gått etter legekunstens far Hippokrates' dager var det ingen som hadde våget å sette spørsmålstegn ved den etablerte behandlingen årelating. Det skulle gå ytterligere et par tiår inn på 1800-tallet før modige leger begynte å søke alternativer til de urgamle blodtappingene.

Hippokrates’ ubalanse mellom kroppsvæsker

Hippokrates trodde at alle sykdommer skyldtes en ubalanse i kroppsvæskene. Hvis legen kunne gjenopprette balansen, ville pasientens plager bli lindret eller helbredet. Hans svigersønn, Polybos, oppsummerte kroppsvæskenes rolle slik. «Menneskekroppen inneholder blod, slim, gul galle og svart galle, og dette er hva som utgjør dets kroppslige natur og er årsaken til sykdom og helse. Mennesket er således på sitt sunneste når disse væskene, hva angår blanding, styrke og mengde, står i et godt balansert forhold til hverandre. Det lider derimot når ett av disse emnene forekommer i for liten eller for stor mengde eller er avsondret i kroppen og ikke blandet med de øvrige". 

Tegning for leger som viser hvor man skal årelate avhengig av pasientens sykdom. Til høyre et årelatingsverktøy, på engelsk kalt fleam, fra 1850-tallet.

Slipp ut slimet

Det fantes mange måter å påvirke kroppsvæskenes sammensetning, men den mest kjente var årelatingen. Den skulle fjerne det overflødige slimet.

I en av de hippokratiske skriftene rapporteres det om årsaken til og behandlingen av lungebetennelse.

«Lungebetennelse oppstår når lungen, etter at slim og galle har kommet i bevegelse og blitt varmet opp, på grunn av denne varmen trekker til seg disse emnene fra nærliggende partier og dermed øker forrådet som den tidligere inneholdt. Når lungen på denne måten har trukket væsken til seg, og gallen og slimet har festet seg i lungene, vil de råtne og forvandle seg til puss.

I slike tilfeller er det tilrådelig å åpne den såkalte milt- eller leveråren, avhengig av sykdommens utspring på den ene eller andre siden. På denne måten lindres smerten både i siden og andre steder, fordi gallen og slimet som fins i det sykelig forandrede blodet i åren blir sluppet ut samtidig med blodet."

Nær eller langt ifra?

Legen, eller like ofte barbereren som var vant til å håndtere en barberkniv, skar et snitt over en blodåre og lot en stor mengde blod dryppe ut. Målet var å få pasienten tilbake i en tilstand av «sunne væsker".

Krangler om hvor snittet skulle legges; hvor nært eller hvor langt unna punktet der ondet ble antatt å sitte, var legio, men det var ingen uenighet om at blod måtte flyte. De rettlærde hevdet, med henvisning til antikkens sykdomslære om kroppsvæsker, at jo nærmere problemets kilde man tappet, jo bedre var det. I middelalderen ble denne teorien utfordret av en arabisk variant som anbefalte at man tvert i mot burde tappe blodet så langt fra ondet som mulig.

Det lå mye prestisje i diskusjonene om hva som var det rette stedet å årelate. Så hissig var debatten at den franske professoren og legen Pierre Brissot ble tvunget i eksil i 1514 fordi han fornektet den etablerte metoden i skriftene sine. 

Årelating ble sett på som god behandling mot en rekke sykdommer. Mannen i forgrunnen blir dog utsatt for en mer håndfast behandling for sine ryggplager. 

© Wellcome images

Døde av årelatingen

I perioder utartet tappingene til rene eksesser. Spesielt i Frankrike var åre-latingene svært omfattende. I første halvdel av 1800-tallet fløt blodet hos barbererne, i hjemmene, på sykehus og på legekontorene.

En av de viktigste talsmennene for årelating var legen Francois Brousais. Som feltlege i Napoleons hær fikk han stor gjennomslagskraft for sin enkle sykdomslære. Ifølge ham skyldtes alle typer av sykdommer en betennelse som nesten alltid hadde sitt opphav i magesekken eller tarmene. Behandlingen var like ukomplisert som teoriene – uttømming av kroppsvæsker. Jo kraftigere tapping, desto bedre, hevdet Brousais.

Hvis pasienten døde av blodtapet, noe man altså mener var dødsårsaken i George Washingtons tilfelle, så var det pasienten det var noe feil med, ikke årelatingen. 

Kroppslige årsaker til sykdom

Med teorien om kroppsvæskenes ubalanse fikk legen en funksjon. Fordi årsaken til sykdommen ble søkt inne i kroppen, var det også en mulighet til å påvirke den. Årsaken var ikke lenger gudenes vrede, det onde øye, trolldom eller andre magiske hendelser som hadde vært de vanligste forklaringene før Hippokrates.

De magiske forklaringsmodellene forsvant riktignok aldri helt. Men det hindret ikke utviklingen av en mer «vitenskapelig" sykdomslære. Med tiden ble den så etablert at få våget å sette seg opp mot de gamle, vedtatte behandlingsforskriftene. 

En lege bruker en blodigle for å tappe en pasient for blod. Metoden hadde vært brukt i flere tusen år i India da den slo gjennom i Europa i første halvdel av 1800-tallet. 

© Wellcome images & Shutterstock

Men et par tiår inn på 1800-tallet begynte uredde enkeltleger å redusere årelatingene, lakseringene og oppkastkurene. Sannsynligvis av medfølelse med de utmattede og uttærede pasientene. Ofte viste det seg at jo mindre de behandlet, desto bedre klarte pasienten seg. 

Pierre Alexandre Louis

En av disse progressive legene, franskmannen Pierre Alexander Louis ved Hôpital de la Charité i Paris, var blant de første som brukte statistiske metoder for å bevise at den nye innsikten var korrekt. Han sammenlignet to grupper av pasienter med samme diagnose. Den ene behandlet han på den tradisjonelle måten. Den andre ble ikke behandlet i det hele tatt. Hans studie viste at sjansen for å overleve for eksempel en lungebetennelse var tre ganger større uten behandling.

Kanskje hadde hvile vært nok til å gjøre George Washington frisk igjen. 

Kanskje du er interessert i...