Chiles diktator 1974–90. Han var ansvarlig for at titusenvis av mennesker ble drept, fengslet eller torturert.

© DPA/IBL & Chris Frost/Alamy stock/IBL

Operation Condor – militærjuntaens dødspatrulje

På 1970-tallet ble store deler av Sør-Amerika styrt av militærjuntaer som så all opposisjon som en kommunistisk trussel. Med støtte fra CIA begynte regimene å samarbeide for å bekjempe sine fiender. Resultatet ble et internasjonalt mordprosjekt kalt Operation Condor.

16. februar 2019 av Magnus Västerbro

 Tirsdag morgen 21. september 1976 forlater Orlando Letelier hjemmet sitt i en av Washington DCs mer velstående bydeler. Han er en innflytelsesrik mann – tidligere chilensk utenriksminister og nå en av lederne i de eksilgruppene som forsøker å vekke verdens opinion mot Augusto Pinochets brutale diktatur i hjemlandet. Sammen med ham i bilen sitter også det nygifte paret Michael og Ronni Moffit, to naboer som akkurat denne morgenen ikke har fått start på bilen. De har fått skyss med Letelier.

De kjører gjennom de morgenstille gatene, nedover Massachusetts Avenue, i retning Leteliers kontor nær Dupont Circle. Det ingen av dem vet er at en mann i nattens mulm og mørke har krabbet inn under bilen og festet en aluminiumsboks med en kraftig eksplosjonsladning til understellet.

Orlando Leteliers bil eksploderer

Eksplosjonen utløses av en fjernkontroll fra en bil som diskret følger etter Letelier. Sprengkraften er så stor at begge beinene til Orlando Letelier blir kappet av, og han dør nesten umiddelbart. Ronni Moffit, som sitter i forsetet, får halsen kuttet av av et metallstykke. Bare Michael Moffit, som er beskyttet av bilsetene foran, overlever.

Hendelsen vekker enorm oppmerksomhet. En bilbombe midt i Embassy Row i Washington, i det mest elegante diplomatstrøket i den amerikanske hovedstaden!

Chiles sikkerhetspoliti DINA

Enda mer sjokkerende var resultatet av politiets etterforskning i saken. Det ble nemlig raskt klart at illgjerningen var planlagt og utført av Chiles sikkerhetstjeneste DINA. På det tidspunktet var USA og Chile nære allierte, og mange DINA-agenter var utdannet av den amerikanske sikkerhetstjenesten CIA.

Orlando Letelier var ikke den eneste sør-amerikanske eksilpolitikeren som var blitt drept det året. Bare få måneder tidligere hadde Bolivias avsatte president blitt kidnappet i Argentina og senere funnet myrdet. Også to av Uruguays ledende opposisjonspolitikere hadde dødd på samme måte. Samtidig hadde etterretningstjenestene i både USA og Europa mottatt informasjon om at dødsskvadroner hadde landet i Paris med en liste over sør-amerikanere i eksil som skulle likvideres. 

Restene av bilen Orlando Letelier og Ronni Moffit satt i da bomben eksploderte 21. september 1976.

© Peter Bregg/AP/TT

Operation Condor

Den eneste likheten mellom alle disse personene, som enten allerede var drept eller var truet på livet, var at de på ulike måter hadde protestert mot militærjuntaene som hadde tatt over hjemlandene deres. I noen tilfeller hadde de selv engasjert seg i væpnet kamp, mens andre var politikere som brukte helt fredelige metoder.

De europeiske sikkerhetstjenestene innså nå at en rekke sør-amerikanske regimer hadde innledet et samarbeid for å søke opp og drepe opposisjonelle i eksil. Selv i CIA, der ledelsen lenge hadde kjent til i det minste noen av disse aksjonene, begynte man å forstå at prosjektet som hadde fått kodenavnet Operation Condor var i ferd med å gå overstyr. 

Protestbølge i Sør-Amerika

For å forstå bakgrunnen for disse hendelsene, må man gå noen år tilbake i tid. På 1960-tallet gikk det en bølge av politiske protester gjennom en rekke land i Mellom- og Sør-
Amerika. Inspirert av den kubanske revolusjonen oppsto det grupper som ville presse gjennom politiske og sosiale endringer.

Noen steder var målet en kommunistisk revolusjon. I andre land hadde opposisjonen utelukkende demokratiske ambisjoner. Men det alle hadde til felles var ønsket om å bekjempe den enorme ulikheten. I mange av landene satt en liten gruppe rike på all politisk og militær makt mens store deler av befolkningen led.

Salvador Allende valgt til president

Denne urettferdigheten skapte en vrede og en drivkraft som gjorde den politiske opposisjonen sterk. I Chile kom den karismatiske politikeren Salvador Allende til makten etter frie valg, med løfte om å skape det han kalte «en chilensk vei til sosialismen". Han planla omfattende reformer, som i tillegg til velferdsprogrammer også handlet om en nasjonalisering av industri og banker.

Allendes planer møtte sterk motstand fra mange i den tidligere eliten som så sin makt truet. Disse mottok ofte støtte fra USA, der regjeringen mistenkte at Allendes regjering var kontrollert av Sovjetunionen eller Cuba.

CIA-kupp i Chile

I 1970 ble det gjennomført et mislykket kuppforsøk som senere viste seg å ha blitt initiert av den amerikanske sikkerhetstjenesten CIA. Da det chilenske militæret gjennomførte et annet og vellykket kupp i 1973, ga USA sin stilltiende støtte til at en militærjunta ledet av general Augusto Pinochet tok makten. Etter alt å dømme var ikke USA direkte innblandet i dette kuppet. 

Militærkuppet i Chile i 1973 ble etterfulgt av brutale angrep på politiske motstandere. 

© Stringer/Reuter/TT

Kuppet i Chile var bare ett av en lang rekke militære inngrep i sør-amerikansk politikk på 1960- og 70-tallet. Det militære slo til i det ene landet etter det andre og grep makten for – som de sa – å beskytte sitt land mot kommunismen. Slik hadde det seg at militærjuntaer, i tillegg til i Chile, endte opp med å styre både Brasil, Bolivia, Paraguay, Uruguay og Argentina. 

Militante motstandsbevegelser

Felles for alle disse regimene var at militær- og sikkerhetstjenestene slo ned all motstand med brutal kraft. Formelt het det at man bekjempet «terrorisme", noe som ikke alltid var helt ubegrunnet. I mange av disse landene fantes det faktisk en væpnet motstandsbevegelse som hevdet at de kjempet for folkets frihet, men som i mange tilfeller begikk rene terrorhandlinger. Kidnappinger og ran for å finansiere kampen var helt vanlig, noe som ofte førte til at sivile døde.

Disse militante venstrefløygruppene refererte ofte til Fidel Castro og Che Guevara og hadde som program at de skulle revolusjonere hele samfunnet – på samme måte som Cuba hadde gjort. Dermed ga de ufrivillig militærjuntaene den unnskyldningen de trengte. Men da de militære senere slo til, angrep de ikke bare de bevæpnede gruppene. All politisk motstand skulle knuses. 

Juntaen drepte uten rettergang

Titusenvis av personer ble arrestert, forhørt og torturert. Noen ble henrettet etter formelle retterganger, andre ble idømt lange fengselsstraffer. Men mest demoraliserende var de såkalte forsvinningene. Det var en metode som ble brukt i mange land. Folk som ble anklaget for å tilhøre opposisjonen ble arrestert og ført bort for aldri mer å bli sett eller hørt fra. Noen av dem ble funnet døde i massegraver måneder etterpå. Men mange av de forsvunne har aldri blitt funnet.

En spesielt djevelsk metode, som ble flittig brukt i Argentina, gikk ut på å fly ut over Atlanterhavet med ofrene og kaste dem ned i havet fra stor høyde. En gang, rundt juletider i 1977, hadde man kvittet seg med så mange fiender av diktaturet på denne måten at mengder av kropper fløt opp på strendene sør for Buenos Aires.

«Mødrene på Plaza de Mayo" i Argentina er en organisasjon som ­jobber for å finne ut hva som skjedde med barna som forsvant under ­juntaen. Organisasjonen ble grunnlagt i 1977.

© Gamma-Rapho/Getty

De brutale metodene som ble brukt i det som senere skulle bli kalt den «skitne krigen" viste seg å være effektive. I flere søramerikanske land ble den politiske motstanden fullstendig knust eller skremt til taushet. 

Manuel Contreras ledet Condor

Men ett problem gjensto. Mange av lederne i de politiske opposisjonspartiene, såvel som aktivister fra ulike væpnede geriljagrupper, hadde forlatt hjemlandet da det ble klart hvor effektiv de nye diktaturenes undertrykkelse var. Disse fortsatte kampen mot regimet fra sine skjulesteder i eksil.

Det var for å få tilgang til opposi-sjonelle i eksil at Operation Condor oppsto. Prosjektet startet med et hemmelig møte i slutten av november 1975. Det ble holdt i et gammelt palass på Alameda Avenue i Chiles hovedstad Santiago. Der møttes lederne for sikkerhetstjenestene i en rekke av kontinentets mest blodstenkte land – Argentina, Bolivia, Chile, Paraguay og Uruguay. Senere skulle også Brasil, såvel som Ecuador og Peru, slutte seg til gruppen, selv om de spilte en mindre aktiv rolle. Under ledelse av Manuel Contreras, den mektige sjefen for Chiles sikkerhetstjeneste, la man planer for et omfattende samarbeid mellom de ulike landene. I en første fase, «fase 1", handlet det bare om en utveksling av informasjon. 

Opposisjonelle i eksil skulle drepes

Neste trinn, «fase 2", gikk ut på å la agenter utføre aksjoner også utenfor det egne landets grenser. Det betydde for eksempel at Uruguays sikkerhetstjeneste kunne kidnappe og drepe påståtte fiender i Buenos Aires uten at det argentinske politiet blandet seg inn.

Alt dette ble man fort enige om. Etter en lengre diskusjon ble det også vedtatt å ta et skritt videre – «fase 3". Det innebar at juntaene også skulle samarbeide om aksjoner utenfor Latin-Amerika. Mange ledende motstandspolitikere hadde jo forlatt kontinentet og søkt tilflukt i USA eller Europa.

«Vi vil dra så langt vi trenger for å slå ut våre fiender," skal Manuel Contreras ha slått fast.

Da alt dette var klart, manglet det bare å gi operasjonen et navn. Valget falt på Condor, som en hyllest til Chiles nasjonalfugl, andeskondoren, den største fuglen i kondorfamilien. 

Chiles nasjonalfugl kondoren ga navn til juntaens drapsoperasjon.

© Pedro Szekely

Operation Condor fikk CIA-støtte

Navnet skulle snart bli kjent, for ikke å si beryktet. Ikke bare innenfor de berørte sikkerhetstjenestene, der man kunne si at de som var på hemmelig oppdrag i andre land «fløy som en kondor", men også innenfor CIA. Til å begynne med støttet USA det hemmelige prosjektet. Der hadde man lenge etterlyst et bedre samarbeid mellom etterretningstjenestene i Sør-Amerika.

USA støttet i praksis de ulike juntaregimene. Noen politikere protesterte riktignok, i mer eller mindre skarpe ordelag, mot de menneske-rettighetsbruddene som fant sted. Men det ble oppfattet som viktigere at ikke flere land i Sør- og Mellom--Amerika falt til «kommunismen". En ledende representant for denne linja var USAs utenriksminister Henry Kissinger.

Men da det ble klart at Operation Condor også førte til kidnappinger, bortføringer og mord, ble det hele langt vanskeligere å håndtere for det amerikanske politiske lederskapet.

Kissingers protest nådde ikke fram

Kort før bombingen i Washington som krevde livet til Orlando Letelier og Ronni Moffit ble CIA informert om at man innenfor Operation Condor planla en rekke likvideringer utenfor Sør-Amerika.

Dette fikk til slutt Kissinger til å reagere – men bare i form av et protestbrev som ble sendt til amerikanske ambassadører i de berørte landene. Tanken var at disse skulle vende seg direkte til de forskjellige regimene og forklare at USA kjente til planene og krevde at de ikke skulle -implementeres. Men av grunner man ikke kjenner til ble disse protestene aldri framført. Journalist John Dinges, som har skrevet flere avslørende bøker om Condor-prosjektet, mistenker at den politiske viljen til virkelig å stoppe de planlagte likvideringene manglet.

Bernardo Leighton skutt i Paris

Mordet på Letelier i Washington ble likevel et vendepunkt. På omtrent samme tid ble det også gjennomført et spektakulært attentat i Paris. Det var rettet mot den aldrende chilenske politikeren Bernardo Leighton, lederen for det ansette, borgerlige kristeligdemokratiske partiet, som bodde i eksil med sin kone. Begge ble skutt bakfra på åpen gate. Leighton ble truffet i hodet og hans kone av flere skudd, men begge overlevde mirakuløst.

Chiles diktator Augusto Pinochet ble støttet av USAs utenriksminister Henry Kissinger.

© Ministerio de Relaciones Exteriores de Chile

Drapene i utlandet ble stoppet

De brutale angrepene viste at Operation Condor hadde utartet på en måte som omverdenen ikke lenger kunne akseptere. Under et møte mellom sjefene for sikkerhetstjenestene som deltok i Condor, ble Chiles representant tvunget til å be om unnskyldning for angrepet i Washington. Etter press fra CIA, og også fra Frankrikes sikkerhetstjeneste, ble fase 3 tatt ut av Operation Condor.

De to andre delene – overvåkingen av opposisjonelle, så vel som mordene og kidnappingene i de forskjellige sør-amerikanske landene – fikk imidlertid grønt lys til å fortsette mer eller mindre uhindret. Det amerikanske militæret og sikkerhetstjenesten fortsatte å se diktaturets kamp mot venstreorienterte grupper som nødvendig for å hindre at venstre-fløyen tok makten.

Juntaens fall

De ulike militærregimene begynte etter hvert å vakle under presset fra de brede, folkelige bevegelsene som vokste fram på 1980-tallet. Først da ble Condor-systemet helt avviklet.

Men historien tok en uventet vending. Mange år senere skulle det vise seg at myrderiet, kidnappingene og torturen som foregikk innenfor rammen av Operation Condor innebar en unik mulighet til å stille de ansvarlige for retten.

I flere av de berørte landene ble det sluttet generøse avtaler om amnesti under overgangen til demokrati. Disse avtalene, som garanterte at de som hadde deltatt i undertrykkelsen ikke kunne holdes ansvarlig for sine forbrytelser, var helt enkelt en forutsetning for at diktatorene skulle gi fra seg makten. 

Dømt for Condor-drap

Men disse lovene var formulert på en måte – viste det seg senere – som gjorde at de ansvarlige bare var beskyttet mot tiltale for forbrytelser de hadde begått i eget land. De kunne med andre ord tiltales for alt som hadde skjedd utenfor landets grenser. Mye senere, i 2010, ble det ført en mye omtalt rettssak nettopp på dette grunnlaget. De tiltalte var den tidligere argentinske juntalederen Reynaldo Bignone og fjorten andre offiserer mistenkt for forbrytelser i tilknytning til Operation Condor. Bignone ble dømt til 20 års fengsel – i det minste en liten oppreisning for ofrene for undertrykkelsen under de blodige årene på 1970-tallet, de såkalte «Condor-årene". 

Kanskje du er interessert i...