Romerske hærer vant en avgjørende seier mot den etruskiske byen Veii i år 396 f.Kr.

Romas vei fra bystat til stormakt

Da Romas siste konge ble styrtet i 509 f.Kr. var det bare en bystat han mistet makten over. De romerske senatorene som tok over styret skulle de neste århundrene oppleve å se byen vokse til et rike som omfattet hele den italienske halvøya.

28. september 2018 av Magnus Västerbro

Sextus Tarquinius var kongens sønn og vant til å få det som han ville. Men den unge og vakre Lucretia takket nei til hans invitasjoner. Hun var jo dessuten allerede gift. Men kongesønnen aksepterte ikke å bli avvist. En natt trengte han inn i Lucretias rom og voldtok henne.

Lucretia fortalte mannen og faren om det som hadde skjedd og krevde at de skulle hevne hennes ødelagte ære – hvorpå hun tok sitt eget liv. Historien om det som hadde hendt spredte seg raskt gjennom Roma. Folket hadde lenge lidd under den tyranniske kongen og mente at noe burde gjøres. Voldtekten av Lucretia var gnisten som fikk hele byens befolkning, både de mektige og rike og de fattige og utsatte, til å gjøre opprør mot familien Tarquinius' styre. 

Roma kunne vokse til et imperium

Det er uklart om det virkelig var dette som skjedde da den siste kongen av Roma ble kastet ut i 509 f.Kr. Ingen samtidskilder er bevart. Alle skildringer av Romas første år ble nedtegnet lenge etterpå, og det er ikke lett å skille myte fra sannhet. Klart er det imidlertid at denne historien formet den romerske identiteten. En gang i tiden – sa man – hadde det romerske folket knelt under brutale konger, men til slutt hadde de kastet av seg åket. Heretter skulle man kontrollere sin egen skjebne og aldri mer la seg kue av en tyrann. Langt senere betonet man gjerne akkurat dette som avgjørende. Etter at den siste kongen var jaget bort, vokste Roma til et imperium som dominerte den kjente verden. 

Romerske senatorer kommer sammen under et valg av konsul i 270 f.Kr.

© Bridgeman/IBL

Plebeiere mot patrisiere

I realiteten var utviklingen fra bystaten Roma til det romerske imperiet på ingen måte noen rask prosess. Romerne ble beseiret flere ganger, men de klarte alltid å reise seg igjen. Skritt for skritt utvidet de sin maktsfære.

På denne tiden ble Roma også gjentatte ganger rystet av indre strid. I tillegg til konflikter mellom ulike grupper i eliten, var det også en dragkamp om makt og innflytelse mellom patrisierne, etterkommerne av Romas urgamle elite, og plebeierne, som hadde et enklere opphav. Formelt sett var Roma en republikk der folket stemte inn sine egne ledere. I praksis lå mye av makten i senatet, der patrisierne i utgangspunktet var sterkest. Plebeierne hadde begrenset innflytelse over politikken, selv om de ofte var like velstående som patrisierne og bidro minst like mye til landets forsvar. 

Folktribunen hadde veto mot senatet

Patrisiernes forsøk på å kneble plebeiernes politiske innflytelse førte til at disse etablerte sine egne institusjoner, de såkalte folketribunene. De kunne legge ned veto mot alle beslutninger som ble fattet i senatet. Patrisierne hadde ikke annet valg enn å godta dette. Hvis ikke, sa plebeierne, ville de bruke vold.

Med tiden fikk plebeierne tilgang til de samme posisjoner som patrisierne. Dermed kunne man hevde at Roma ble styrt av folket og senatet i fellesskap, noe som ble uttrykt i akronymet SPQR (Senatus Populusque Romanus = senatet og det romerske folket).

Det var likevel de rike og mektige som bestemte mest. Men ideen om at folket også styrte kom til å få stor betydning for det romerske selvbildet. Det var på denne tiden at ideen om den ideelle romer oppsto – plikttro og hederlig, alltid klar til å tjene nasjonen uten å be om noe for egen del.

Cincinnatus forlater sin bondegård for å ta ledelsen over den romerske hæren.

Cincinnatus ble diktator

Den mest kjente var Cincinnatus, en konservativ patrisier som lenge hadde vært motstander av å gi plebeierne økt innflytelse. Etter noen politiske nederlag trakk han seg tilbake til en liten gård utenfor Roma. I 458 var republikken truet av nabofolket aequerne. Senatet sendte da bud etter Cincinnatus og fant ham på en åker, der han pløyde med oksene sine. Han aksepterte umiddelbart å bli diktator og rekrutterte en hær som han førte fram til en knusende seier over fienden. Han skal ha forlatt embetet og vendt tilbake til gården etter bare 16 dager i kamp. 

Etruskere og gallere

mange som den unge romerske staten utkjempet mot sine nærmeste naboer. Spesielt viktig var seieren over den etruskiske byen Veii i 396 f.Kr. Etruskerne, et mektig og kulturelt innflytelsesrikt folk som hovedsakelig levde i det som nå er Toscana, hadde lenge vært dominerende i regionen. Men med seieren i Veii kunne Roma snart overta
den posisjonen.

Men så kom et ødeleggende tilbakeslag. Bare ni år etter seieren i Veii ble Roma invadert av et keltisk folkeslag som romerne kalte «gallere". De hadde dominert store deler av det sentrale og vestlige Europa, inkludert de britiske øyene, helt siden 800-tallet. Omtrent samtidig som Romas ekspansjon begynte for alvor hadde en stor gruppe keltere forlatt sine tidligere hjem i dagens Sveits og slått seg ned sør for Alpene, i et område romerne kom til å kalle Gallia Cisalpina (Gallia på denne siden av Alpene).

Romerske legionærer.

© Getty

Gallere invaderte Roma

Det var en slik gruppe som i 387 trengte sørover, beseiret en romersk hær og plyndret Roma. Arkeologer har datert et omfattende lag av aske i Roma til begynnelsen på 300-tallet, noe som tyder på at hele byen brant ned.

Den galliske invasjonen kunne lett ha ført til republikkens undergang. Men slik gikk det ikke. Tvert imot ble byen raskt gjenoppbygd, og den gjenvant snart sin tidligere posisjon. Plyndringen av Roma ble i stedet startskuddet for en ny æra av ekspansjon, da det romerske senatet og folket i en periode unngikk interne strider til fordel for felles front mot ytre fiender. Blant annet ble det bygget en formidabel mur rundt de syv åsene i Roma.

Det var imidlertid ikke gallerne som var de fremste motstanderne de neste tiårene, men en samling stammer kalt samnitter. I en rekke kriger på 300- og 200-tallet utfordret de Romas hegemoni i det sentrale Italia. Samnittene benyttet en effektiv, bevegelig kamptaktikk som ga romerne store problemer. Men til tross for flere nederlag på slagmarken klarte romerne alltid å hente seg igjen.

Fra falankser til manipler

De harde kampene mot samnittene førte til en reform av den romerske hæren. Tidligere hadde romerne kjempet side om side utrustet med lange spyd, i tette såkalte falankser. Inspirert av samnittenes bevegelighet i kamp delte den romerske militære ledelsen hæren opp i manipler, mindre avdelinger som kunne bevege seg friere og dermed slåss mer effektivt i ulike typer terreng.

Romerne klarte ikke å kue samnittene militært og brukte heller diplomatiske midler for å isolere samnittene fra sine allierte. Strategien, på latinsk kalt divide et impera (splitt og hersk) – å spille motstandere ut mot hverandre – skulle med tiden bli noe av en romersk spesialitet. 

Pyrrhos og stridselefanter.

Grekerne i byen Tarentum søkte hjelp mot romerne fra den berømte kong Pyrrhos (innfelt) fra Epiros . Han skipet over 20 stridselefanter til Italia for å beseire fiendehæren.

Hersket over alt land sør for Rubicon

300-tallet f.Kr. hadde vært en prøvelsens tid for den romerske republikken. Århundret hadde startet med gallernes plyndring, og etterpå hadde man opplevd mange blodige år i den langvarige konflikten med samnittene. Men til slutt sto Roma igjen som vinner og hersker over mesteparten av landet fra elva Rubicon i nord til den italienske halvøyas sørspiss. Men denne raske ekspansjonen førte bare til flere kriger mot Romerrikets nye naboer, som følte seg truet.

På den sør-italienske kysten lå for eksempel byen Tarentum, dagens Taranto, som var blitt grunnlagt av greske kolonister på 700-tallet f.Kr. Innbyggerne her ble nå bekymret for at romerne også skulle ta deres by. I 282 f.Kr. gikk derfor Tarentums hær til et preventivt angrep og drev ut de romerske styrkene som hadde begynt å etablere seg i regionen.

Pyrrhos til Tarentums forsvar

Byens ledere søkte også støtte hos kong Pyrrhos av Epirus, som bestemte seg for å gripe inn. Han gikk i land i Sør-Italia i spissen for en veltrent og profesjonell hær som kan ha bestått av så mange som 25 000 mann. Det som fulgte, var to blodige slag der romerne ble beseiret begge ganger. De ble nærmest sjokkskadd av Pyrrhos' hemmelige våpen – tjue kampelefanter som spredte skrekk på slagmarken. 

"En slik seier til, og jeg er fortapt"

Men også Pyrrhos led store tap, noe som fikk ham til å ytre de bevingede ordene: «En slik seier til, og jeg er fortapt." Med andre ord, selv om hæren hans seiret i begge slag, klarte han ikke å erstatte tapene sine i samme takt som romerne, som hadde tilgang til mer folk.

Til slutt ga Pyrrhos helt enkelt opp og vendte tilbake til den greske øyverdenen. Enda en gang hadde romerne lidd alvorlige nederlag på slagmarken men likevel – på samme måte som under krigen mot samnittene – klart å reise seg igjen. Noe i den romerske republikkens struktur gjorde den ekstremt motstandsdyktig.

«Roma kan tape et slag, men aldri en krig" – det var den bitre erfaringen til rivalene på den italienske halvøya. Samme skjebne skulle senere ramme mange andre folkegrupper rundt Middelhavet. 

Kanskje du er interessert i...