Slaget ved Cannae ble en katastrofe for den romerske hæren.

© IBL/Bridgeman

Kartago mot Roma – supermaktenes tvekamp

På 200-tallet f.Kr. står to stormakter mot hverandre – Roma og Kartago. I tillegg blir Romerriket også dratt inn i kampene i den greske verden. Herredømmet i Middelhavet sto på spill.

17. november 2018 av Magnus Västerbro

Det er et av de mest berømte øyeblikkene i militærhistorien, kanskje i hele verdenshistorien. Den 2. august i 216 f.Kr. står en gigantisk romersk hær stilt opp foran en langt mindre styrke ved Cannae, nær dagens San Ferdinando di Puglia i det sørøstlige Italia. Den mindre styrken er ledet av en befalhaver fra Kartago, Hannibal Barca. Romerne er seiersvisse. Aldri før har en så stor romersk hær vært samlet på ett sted. De kartagiske styrkene er dessuten langt hjemmefra, omgitt av fiender, og soldatene er helt sikkert demoralisert. Når det romerske infanteriet går til voldsomt angrep, tar det ikke lang tid før kartagerne begynner å trekke seg tilbake. Men de gjør det i ordnede former og bare i midten. Sakte trekker de seg bakover mens den romerske styrken følger triumferende etter. 

Kartagos kavalleri omringer romerne

Men det viser seg snart at de romerske befalhaverne har begått en skjebne--svanger feil. De har latt styrkene sine presse seg for langt fram uten at flankene er sikret. Det er her Hannibals tunge infanteri nå angriper. Det varer ikke lenge før det kartagiske kavaleriet har omringet den romerske styrken.

Snart er den gigantiske romerske hæren lukket inne, omgitt av fiender på alle kanter. Så tett står de at de knapt kan bevege seg. Dagen blir forvandlet til et eneste stort blodbad.

Grusomme scener utspiller seg når romerne metodisk hakkes, stikkes og kuttes i biter. Samtidig gjør de desperat motstand. I ettertid vil man for eksempel finne en romersk soldat som med sine siste krefter bet av sin motstanders ører og nese.

To av de puniske krigenes hovedpersoner: til venstre den romerske lederen Quintus Fabius Maximus, til høyre Kartagos hærfører Hannibal.

Slaget ved Cannae, Romas verste nederlag

Slaget ved Cannae krever til slutt 50 000 romerske soldaters liv, hvis man skal tro de muligens overdrevne antikke kildene. Blant dem var flere senatorer og én av de romerske konsulene. I den romerske republikkens på dette tidspunktet nesten 300 år lange historie hadde riket ofte blitt rammet av tilbakeslag. Det hadde alltid kommet seg på fote igjen, men dette var det verste nederlaget noen sinne.

Hannibal hadde kommet togende fra dagens Spania med hæren sin, tatt seg over Alpene og trengt inn i hjertet av det romerske territoriet. Nå rammet han republikken med et ødeleggende slag.

Hannibal truer Roma

Veien mot Roma syntes å være åpen. Det eneste Hannibal trengte å gjøre – slik det så ut – var å dra videre mot byen, innta den og deretter utrope seg til krigens seierherre.

I Roma rådde det panikk. Hæren var i prinsippet utradert og det var svært få offiserer igjen. Hvor skulle man i all hast få nye soldater fra? Unge menn, 16- og 17-åringer, ble rekruttert, samt ikke mindre enn 8000 slaver som ble frigitt i bytte mot å gjøre tjeneste i hæren.

Man ofret mennesker også. To greske og to galliske slaver ble begravet levende på kvegmarkedet, Forum Boarium. Slik ville man blidgjøre gudene. I kriser var det nødvendig med ekstreme tiltak.

Til alles store overraskelse dro Hannibal aldri videre mot Roma. Byen fikk dermed muligheten til å hente seg etter nederlaget. Hvorfor han lot den gjøre det, er noe strateger har grublet på i all ettertid. Ifølge en romersk historiker skal en av Hannibals generaler allerede den gang ha kritisert ham for denne feilen med ordene: «Du, Hannibal, vet hvordan du vinner en seier, men ikke hvordan du bruker den."

Den brente jords taktikk

Men det var kanskje ikke så merkelig likevel. Også for Hannibals hær hadde slaget ved Cannae kostet mye. Han visste dessuten at Roma var omgitt av høye og godt befestede -murer og at byen derfor ville være vanskelig å innta.

Styrken hans måtte også ha mat og materiell, noe som var en stor utfordring. Spesielt siden det romerske lederskapet i lang tid hadde benyttet «den brente jords taktikk". De ødela kort sagt sitt eget land slik at det skulle bli vanskelig for fienden å forsørge seg. Uansett årsak så innebar Hannibals uteblitte angrep at Roma også denne gangen overlevde en alvorlig krise og til slutt kunne iverksette en motoffensiv. 

Hannibal tapte slaget ved Zama i 202 f.Kr., og Kartago sin status som stormakt.

© Bridgeman/IBL

Tvekampen Kartago mot Roma

Da slaget ved Cannae ble utkjempet hadde maktkampen mellom Roma, som lenge hadde dominert den italienske halvøya, og handelnasjonen Kartago, som kontrollerte store deler av det vestlige Middelhavet, ebbet og flommet i mer enn 50 år. De to rikene var den tidens supermakter, og de hadde forsøkt å unngå krig fordi de var så jevnbyrdige. Men til slutt – i 264 f.Kr. – hadde kampene likevel startet. Og når de først hadde gjort det, ble begge statene rystet i sine grunnvoller.

Roma hadde fordelen av sin politiske struktur, republikkens institusjoner som hadde vist seg å ha en slik fenomenal evne til å utholde den vanskeligste motgang. Romerne kontrollerte også store landområder, fra hvilke man stadig kunne rekruttere nye soldater.

Kartago hadde ingen egen hær, men var avhengig av leiesoldater rekruttert fra Nord-Afrika, den iberiske halvøy og blant kelterne nord for Alpene. Men Kartago satt på enorme økonomiske
ressurser. Som ledende handelsnasjon og et knutepunkt for handelen i store deler av Middelhavet, hadde kartagerne enorme verdier som kunne omsettes til militær makt. 

De puniske krigene

Etter langvarige og blodige slag hadde romerne seiret i den første punerkrigen (puner var romernes navn på fønikerne, og kartagerne var et fønikisk folk med røtter i det området som i dag er Libanon). Den romerske seieren var imidlertid på ingen måte avgjørende, og freden ble sluttet på relativt milde betingelser for den beseirede.

Da den andre punerkrigen brøt ut, bestemte Kartagos sterkeste hærfører Hannibal seg for å sette i verk en overraskende og offensiv strategi. Det var denne som førte ham ut på det oppsiktsvekkende felttoget som tok hæren hans dypt inn på den italienske halvøya. Denne hæren var utrustet med ikke mindre enn 37 stridselefanter, som alle lot til å ha klart vandringen over Alpene. Men det viste seg altså at han hadde vanskelig for å omsette sin militære styrke til langsiktige politiske gevinster.

Han vant riktignok alle åpne kamper mot romerne, men han mislyktes i hovedmålet å få Romas allierte til å gå over på hans side. De hadde så mange fordeler av den romerske dominansen at de valgte å forbli lojale. 

© Svante Ström

Quintus Fabius Maximus seige motstand

Den seige romerske motstanden fortsatte. Selv ikke når Hannibal syntes mest uovervinnelig, ville romerne forhandle om fred. Romas lederskap sto tvert i mot hardt på at kampen måtte føres til ende.

Den romerske lederen Quintus Fabius Maximus ble berømt for sitt langsomme, defensive forsvar i sin tid som diktator – en midlertidig enevoldshersker. Denne måten å føre krig på handlet om stadige små angrep på kartagernes forsyningslinjer uten å involvere seg i regelrette feltslag. Målet var å forsinke Hannibals framrykking. På den måten ville det etter hvert bli umulig for ham å fortsette felttoget. Strategien førte til at den romerske lederen fikk kallenavnet Cunctator, som betyr noe i retning av «den som utsetter". Mange romere mente at dette var en lite ærefull måte å føre krig på, men metoden viste seg å fungere. 

Kartago knust i 149 f.Kr.

Langsomt ble de kartagiske styrkene tappet for krefter. Etter hvert klarte Roma også å ta tilbake initiativet. Tolv år etter det knusende nederlaget ved Cannae gikk den romerske generalen Scipio Africanus til motangrep. Han lyktes i å landsette en styrke i Nord-Afrika, ikke langt fra selve Kartago.

Hannibal ble tvunget til å forlate Italia for å forsvare sitt hjemland. I et avgjørende slag i 202 ble han grundig slått.

Romerne hadde vunnet også den andre punerkrigen. Dermed var Kartagos mektige posisjon brutt for alltid. Likevel kom det også en tredje punerkrig. I 149 f.Kr. angrep Roma Kartago på nytt, denne gang med mål å knuse fienden en gang for alle. Byen ble inntatt etter en langvarig beleiring, og hele befolkningen ble drept eller solgt som slaver. 

Romas krig i Hellas

Men seieren over Hannibal ga ikke den romerske republikken noen umiddelbar fred. Mens krigen mot Hannibal raste på sitt verste, hadde romerne også blitt dratt inn i flere konflikter i den greske verden. Etter Alexander den stores død hadde det enorme området han erobret falt fra hverandre i gjentatte kriger mellom ulike deler av imperiet. En rekke ulike herskere hadde opp gjennom årene forsøkt å gjenskape det imperiet som den unge hærføreren hadde bygd opp på 300-tallet.

Den romerske hæren plyndrer Korinth.

© Getty

Filip V ville få ut romerne fra Balkan

Alexander var fra Makedonia, og dette riket gjorde derfor krav på hele regionen. Det betydde at de gang på gang kom i konflikt med det voksende romerske imperiet. Filip V av Makedonia forsøkte å utnytte den andre punerkrigen til å presse romerne ut av Balkan. Han hadde derfor alliert seg med Hannibal. Samtidig som romerne kjempet for sitt liv i Italia, måtte de også sende tropper for å stoppe Filips frammarsj.

Den første krigen sluttet i et status quo i 205 f.Kr. Men da Filip fortsatte sin ekspansjon, besluttet romerne i år 200 – bare to år etter seieren over Hannibal – å innlede en ny krig i Makedonia. 

Flere makedonske kriger

I årene 171–168 f.Kr. utkjempet romerne en tredje makedonsk krig mot Filips sønn, som hadde arvet sin fars ambisjoner. Etter en overlegen seier i slaget ved Pydna delte romerne opp Makedonia i fire deler. Hensikten var å forhindre flere kriger. De plyndret også systematisk Makedonia og andre opprørske regioner. Innbyggere som ble oppfattet som anti-romerske ble deportert. De ble slaver, og romerne tok over jorda deres.Ikke uventet førte denne brutale undertrykkelsen til en fjerde makedonsk krig (150–148 f.Kr.) Romerne vant den også, og Makedonia ble en romersk provins. 

Middelhavet helt kontrollert av Roma

Etter den fjerde makedonske krigen gjorde også en allianse av greske bystater opprør mot romerne. Også denne gang vant romerne en knusende seier, og i 146 f.Kr. – samme år som de la Kartago i ruiner – statuerte de et eksempel gjennom å plyndre og brenne den greske byen Korinth og ta dens befolkning som slaver. Tusenvis av uvurderlige kunstgjenstander ble ført til Roma.

Disse blodige, brutale seirene innebar at det i prinsippet ikke var noen motstand igjen i området rundt Middel-havet, som var blitt romernes eget hav og ble kalt Mare Nostrum på latin. Fra den iberiske halvøy i vest til Mesopotamia i øst var det Roma som hersket – enten direkte eller via ombud.

Kanskje du er interessert i...