Mayariket, krigsscene fra 800-tallet f.Kr.

Krigsscenen på en fresko fra 800 f. Kr. Mayafolkets bystater lå stadig i krig mot hverandre, blant annet for å skaffe fanger som kunne ofres til gudene.

© Istock

Mayariket: Blodsoffer til gudene holdt krigene i gang

Mayakulturen dominerte Mellom-Amerika i hundre­vis av år. Men området forble likevel politisk splittet, med stadige kriger mellom ulike bystater. En av årsakene til de mange konfliktene var behovet for krigsfanger som kunne ofres til gudene.

21. september 2018 av Bo Eriksson

Kongen av Calakmul, Yuknoom Ch'een II, hadde lenge kastet lange blikk på den voksende byen Dos Pilas. Byen var blitt grunnlagt i 629 e.Kr., og den godt befestede militære utposten hadde alltid vært en torn i øyet på Calakmuls hersker. Han sto nå utenfor dens høye voller og murer for å innta byen og drepe innbyggerne. Krigerne gikk til angrep på byen, som var omringet av jungel. Soldatene hadde riktignok både spyd og bil og bue, men strategien var likevel ikke å slå motstanderne på avstand. Nei, i likhet med alle andre mayatalende folk søkte Calakmuls fjærprydede krigere nærkamp. De kjempende hugget hverandre ned med kniver og sverd laget av tre og obsidian. Kampen ble svært blodig og krevde raskt mange ofre på begge sider. 

Fanger ble ofret til gudene

De som ikke ble slaktet ned på stedet, ble bundet og ført bort for å ofres til gudene ved det store tempelet i Calakmul. Men én person ble benådet av Yuknoom Ch'een II – Dos Pilas' høvding B'alaj Chan K'awiil. Han var nemlig ikke bare herre over garnisonen, men også bror av kongen i Tikal, Nuun Ujol Chaak. Dos Pilas' ledende mann slapp å bli lemlestet og få hjertet skåret ut fordi Yuknoom Ch'een II ville tvinge sin beseirede fiende til å styre byen sin i Calakmuls navn og føre krig mot sin bror.

Tikals hersker hadde grunnlagt Dos Pilas som en militær garnison for å kontrollere handelen på elva og holde øye med den konkurrerende bystaten Calakmul. I byen fantes det tempelpyramider, palasser og en ballbane. Ballspill fylte viktige seremonielle og religiøse funk-sjoner i mayakulturen.

Maya i Guatemala og Sør-Mexico

I likhet med andre ruinbyer i Mellom-Amerikas jungler og høyplatåer forteller Dos Pilas' minnesteiner og inskripsjoner om voldsomme kamper i området som senere har blitt kalt mayariket. Mayakulturens storhetstid var på ingen måte en fredelig periode, og befolkningen levde under vedvarende interne feider eller i krig med forskjellige nabofolk.

Tempelpyramiden i Calakmul, byen som var en tung maktfaktor i mayariket.

© Istock

Maya er en samlebetegnelse på flere folkeslag i Mellom-Amerika. På tidspunktet for den spanske erobringen på 1500-tallet levde disse folkeslagene i nesten hele det området som i dag utgjør Guatemala og det sørlige Mexico. Kulturen hadde sin blomstringstid på 700- og 800-tallet, og regionen var befolket med i overkant av 14 millioner mennesker. Miljøet var variert: fra høyplatåer og fjellterreng til ugjennomtrengelig jungel med tropiske mangrover i de lavtliggende delene.

Tre faser i mayafolkets historie 

Mayafolkenes historie blir vanligvis delt inn i tre faser: førklassisk tid (500 f.Kr.–325 e.Kr.), blomstringstiden (325–925) og den meksikanske æraen (925–1540). Mayariket besto av en rekke bystater og stammer, som for eksempel Calakmul (også kalt slangeriket) og Tikal. Det folk hadde til felles, var språket og kulturen. Mayaene blir regnet som en av de tre store sivilisasjonene i Mellom- og Sør-Amerika – de andre var aztekerne og inkariket – men det var ikke den første høykulturen i området. Olmekerne (1200–300 f.Kr.) var for eksempel en tidlig forløper for mayariket.

Mye av olmekernes kultur, kunst, arkitektur og tekniske kunnskap ble holdt i hevd av mayaene. Også mayakulturens mytologi bygde på olmekernes forestillingsverden.

Maya-sivilisasjonen var høyt utviklet og preget av intellektuell kreativitet på flere områder, og da særlig innen astronomi, matematikk og tidsoppfatning. Mayafolkenes kalender var i sin kompleksitet og sitt bruksområde jevnbyrdig med den gregorianske.

Mayaenes skriftspråk

Arkeologiske funn i form av verktøy og rester av hus har fortalt oss mye om maya-sivilisasjonen. Men vår kunnskap om mayariket kommer også fra skriftlige og billedlige kilder som uttrykker ideer, verdensbilder og ideologier. Maya hadde sitt eget skriftsystem som besto av kompliserte hieroglyfer som forente bilder og fonetiske tegn. Det ble tatt
i bruk allerede rundt 100 e.Kr. og ble risset inn i stein eller malt på keramikk. Det at språket i stor grad ble hugget inn i stein har gjort at mye av det er bevart. Forskere anslår at ca 800 ulike tegn var i bruk.

Både mayafolket og de to andre tidlige amerikanske sivilisasjonene kunne framvise en storslått arkitektur og kunst. Scener fra mytologi eller historien er gjengitt i ulike typer av bilder, men man finner også hverdagslige motiver. Dynastier av herskere og kriger med andre stammer og bystater er dokumentert på minnesteiner og offentlige monumenter.

Røkelsesskrin fra 500 f.Kr. med en gudeaktig figur som titter opp fra en vannfylt underjorden.

© Walters museum

Krig, tempel og kommunikasjon med gudene

Mayas herskere hadde tre ansvarsområder: krig, kommunikasjon med gudene og de døde, samt bygging og vedlikehold av seremonielle templer. Å gi blodsoffer til gudene var en vesentlig del av de kongelige seremoniene. Den som selv ville ofre blod til gudene, kunne skjære seg i penis eller i hånden med en beinnål eller trespiker. En dronning kunne trekke en tråd med tagger gjennom tungen for på den måten å vise sin hengivenhet til gudene.

Kriger ble utkjempet av en rekke forskjellige grunner – for å utvide riket og skaffe mat i tider med hungersnød, eller på grunn av maktkamper mellom konkurrerende dynastier og stammer. Men den viktigste grunnen var å skaffe fanger.

Tortur før blodsoffer

Tilfangetatte motstandere ble ofte ofret, etter først å ha blitt utsatt for langvarig tortur og lemlestelse. Trappetrinnene opp til templene var ofte tilsølt av blod på grunn av ofringsseremonier som kunne pågå
i flere dager.

I mayareligionen ble det å gi sitt eget blod eller ofre krigere til gudene sett på som en måte å gjengjelde det blodsoffer som gudene hadde gjort da de skapte mennesket. Mayaene viste dermed sin takknemlighet over livet ved å lemleste seg selv og drepe andre. Krigsfangene som skulle ofres, ble behandlet med en viss respekt og fikk både god mat og god drikke før de møtte en smertefull død der oppe på alteret.

Tørke tok knekken på mayariket

Nedgangen for mayariket startet på 900-tallet, og årsaken kan ha vært klimatologisk: tilbakevendende tørke påvirket den livsviktige dyrkingen av bønner, squash og mais og fikk økonomien til å kollapse. Men kulturen og språket gikk ikke i glemmeboken selv om bystatene kollapset. Kulturarven overlevde først og fremst i det meksikanske høylandet og ble senere videreført av toltekerne og aztekerne. Begge disse folkene tok over mye av teknologien og det religiøse verdensbildet som hadde tilhørt mayakulturen.

De mayatalende folkeslagene hadde dog ingen evne til å samle krefter til en felles motstand mot spanjolene da de ankom på 1500-tallet.

Kanskje du er interessert i...