Fønikerne avslørte sjelden hvor de hadde kjøpt lasten sin, og de beskrev reisene sine så vagt at ingen gjettet hvor de hadde vært.

© Mary Evans/IBL

Fønikerne – mektigst i Middelhavet

Flere hundre år før grekerne og romerne våget seg ut fra sine hjemland hersket fønikerne – et lite folkeslag fra dagens Libanon – over Middelhavet. De jaktet på nye markeder og råvarer og ble de første til å seile rundt Afrika.

12. januar 2019 av Mikkel Larsen och Niels-Peter Granzow Busch

En varm sommerdag omkring år 600 f.Kr. stevner en liten gruppe skip ut av en egyptisk havn i Rødehavet med kurs sørover. Den egyptiske faraoen Neko II har nemlig besluttet å sende ut en ekspedisjon som skal kartlegge om det er mulig å seile rundt Afrika.

Hensikten er å finne en reiserute som kan brukes både til krig og handel. Neko II har derfor skaffet seg en unik besetning med samtidens absolutt beste sjøfarere til dette farlige oppdraget: fønikiske sjømenn som har erfaring fra sine utallige reiser over alle de havene som er kjent på denne tiden.

Seilte Afrika rundt

Skipene seiler sørover, runder Afrikas horn og fortsetter nedover langs kysten, over ekvator. Senere går de inn til kysten og slår leir. De sår korn som de har med seg. Mens de venter, reparerer de skipene så de skal være seilklare når kornet er modent. Så høster de inn og setter seil igjen med den nye provianten om bord.

Slik følger de kystlinjen rundt kontinentet til de igjen får øye på de kjente farvannene utenfor den nordafrikanske atlanterhavskysten. Det skjer etter tre år. Snart seiler de inn gjennom Gibraltarstredet sør for Spania og følger kysten tilbake til Egypt. 

Herodot trodde ikke på fønikerne

Fønikernes seilas rundt Afrika ble beskrevet av den greske historikeren Herodot omtrent 150 år senere.

«De fortalte, sannelig ikke troverdig i mine ører, men for mange andre, at de på turen rundt Libya (Afrika) hadde hatt solen på høyre side (i nord)", triumferte Herodot. Fønikernes beskrivelse av solens omvendte plassering er imidlertid det beste beviset på at historien deres er sann og at de faktisk seilte hele veien rundt Afrika. På denne tiden var det ingen ved Middelhavet som visste at solen bestandig går sør for senit på den nordlige halvkule, mens den alltid passerer nord for senit på den sørlige halvkule.

Fønikerne reiste altså hele veien rundt det afrikanske kontinentet 2100 år før den portugisiske sjøfareren Vasco da Gama gjentok bedriften. Men de skrev ikke et ord om ekspedisjonen selv.

Fønikerne skrev sjelden om seg selv, men arkeologer har funnet mange
av deres steinrelieffer som beskriver deres eventyrlige liv på havet.

© Erich Lessing/IBL

Fønikia i dagens Libanon 

De tre viktigste fønikiske byene – Tyros, Sidon og Byblos – lå spredt langs den smale kyststripen i det som i dag er Libanon, inneklemt mellom havet og fjellkjedene noen kilometer lenger inn. De var omgitt av datidens to stormakter: hettittene i nord og egypterne i sør.

Det lille området som ble kalt Fønikia var ikke av de frodigste, men innbyggerne her satt på en hel del etterspurte råvarer – som sedertre fra de store skogene i fjellene og purpurfarge fra purpursneglen. I tillegg til en høyt utviklet produksjon av tekstiler, ornamenterte metallgjenstander, glass og keramikk, dannet de grunnlaget for det handelsnettverket som fønikerne hadde bygget opp. 

Dyktige skipsbyggere

Det var denne handelen som gjorde fønikerne til Middelhavets dyktigste skipsbyggere. De bygget romslige lasteskip som kunne være opptil 30 meter lange og 6–7 meter brede. De største kunne ta opptil 50 tonn last og var perfekte for lange reiser. De ble drevet fram av et stort firkantet seil og hadde en gjennomsnittshastighet på 2–3 knop. Med gunstige vindforhold kunne de tilbakelegge nesten 15 mil på én dag. Forstavnen på fønikernes skip var alltid prydet med en liten figur som skulle beskytte skipet mot sjøuhyrer.

Handelsmennene solgte først og fremst sedertre og purpurfarge til sine mektige naboer. I Egypt hentet de gull, elfenben og spesielt papyrus, som det bare var egypterne som produserte. Fønikerne solgte deretter disse varene videre i resten av Nord-Afrika, Anatolia og Hellas.

Byblos ga navn til Bibelen

Til å begynne med var det Byblos som var den sterkeste i konkurransen mellom de fønikiske byene. Grekerne ble til slutt så vant til at den kostbare papyrusen kom med skip fra Byblos at det greske ordet for papyrus, biblos, ble tatt rett fra byens navn. Derfra fikk man siden ordet biblion – bok, som igjen ga Bibelen dens navn.

Men etter hvert mistet Byblos markedsandeler til de to andre fønikiske byene, Tyros og Sidon. Begge satset stort på å utvide handelen i den vestre delen av Middelhavet. 

Sedertre fra Libanons skoger var en av fønikernes viktigste eksportvarer.

© Alamy/IBL

Fønikisk handel

Ifølge Herodot pleide de fønikiske kjøpmennene å legge ut varene sine på stranden når de kom til fremmede kyster. Så gikk de om bord igjen og tente bål med svart røyk. Befolkningen kom da ned til stranden og la gull ved siden av varene, før de forsvant igjen. Da seilte fønikerne inn til kysten for å inspisere gullet. «Hvis de syntes det var nok gull for varene, tok de det med seg. I motsatt fall gikk de om bord igjen og ventet i skipene. Da kom innbyggerne tilbake og la mer gull ved siden av varene, til det var nok."

Slik opprettet de den første kontakten. Snart kjente folk i hele middelhavsområdet de seilende kremmerne, og byene i Fønikia tjente store summer.

«Alle skip og sjøfolk på havet kom til deg for å bytte varer. Menn fra Persia, Lud og Put var krigere i hæren din. De hengte opp skjold og hjelmer hos deg, de kastet glans over deg", skriver profeten Esekiel i Det gamle testamentet, i en tekst som var rettet til føniker-byen Tyros. 

Grunnla koloni på Kypros

Handelsveiene strakte seg til slutt helt fra Fønikia i øst til Spania i vest. Etter hvert bygget fønikerne faste støttepunkter langs middelhavskysten. Rundt år 820 f.Kr. grunnla de kolonien Kition på Kypros. Den ble en av de første av drøyt 300 kolonier og handelsstasjoner som fønikerne bygget i en perlerad langs middelhavskysten de neste århundrene.

Fønikerne fulgte som regel kysten for å redusere risikoen for å seile seg bort. Det var lettere å finne fram på den måten, og de unngikk farene ute på det åpne havet. Men iblant måtte de likevel ut i rom sjø, for eksempel når de skulle til Sicilia eller Kypros. En slik seilas kunne ta mange dager og netter.

De seilte også om natten. Det krevde kunnskap om stjernehimmelen. Fønikerne var trolig de første som navigerte etter Polarstjernen. Oldtidens grekere kalte i hvert fall både stjernen og folket for phoinike.

Fønikisk mann med offergaver. Persisk relieff fra 500-tallet f.Kr.

© Bridgeman/IBL

Kontrollerte utfarten til Atlanteren

På slutten av 800-tallet f.Kr. hadde fønikerne etablert faste kolonier langs hele nordafrikakysten, på Sicilia, Sardinia og ikke minst i Spania. Her var den viktigste fønikiske kolonien Gadir, vår tids Cádiz i Sørvest-Spania.

Byens velstand skyldtes at den ikke bare ble utskipningshavn for Spanias store forekomster av kobber og sølv, men også at den takket være sin plassering kontrollerte seilrutene i Atlanterhavet. Sammen med Lixus på den afrikanske siden, overvåket byen innseilingen til Gibraltarstredet. Fønikerne kontrollerte altså ikke bare store deler av Middelhavet, men også inn- og utfarten til Atlanterhavet.

Dette rammet spesielt grekerne, som hadde konkurrert med fønikerne siden slutten av 700-tallet f.Kr. På -Sicilia brøt det stadig ut konflikter mellom de greske og fønikiske kolonistene, og det endte med at grekerne forsøkte å drive fønikerne bort fra øya cirka 580 f.Kr. 

Kartago sto imot grekerne

De fønikiske koloniene hadde vanskelig for å stå seg mot de aggressive grekerne. Koloniene var bygd for handel – ikke for krig. Og fønikerne kunne ikke lenger håpe på hjelp fra hjemlandet. Det var blitt invadert av den nybabylonske kongen Nebukadnesars enorme hær. Det fantes imidlertid én fønikisk by som kunne stå seg mot grekerne – Kartago. Som mange andre fønikiske byer var den grunnlagt på 800-tallet f.Kr. Kolonien ble anlagt i dagens Tunisia og fikk navnet «Qart Hadasht" (Kartago), som betyr «den nye byen". 

Kampen om Sicilia

Kartago hadde aldri satt sin lit til hjelp fra byene hjemme i Fønikia. I stedet hadde byen metodisk bygd opp egne styrker av leiesoldater. Derfor bølget kampen om det strategisk viktige Sicilia fram og tilbake mellom grekere og kartagere, uten resultat, i de neste århundrene.

Kartago kjempet ikke bare med grekerne om kontrollen over Middelhavet. Byen forsøkte også å utvide sitt handelsimperium enda mer. 

Kartago forble sterkt etter at de andre koloniene falt. Byen var et handelssenter for hele Middelhavet.

© Gianni Dagli Orti/REX/IBL

Gorillaer eller pygmékvinner

Omkring år 500 f.Kr. forlot to store ekspedisjoner Kartago for å finne nye kilder til rikdom. Den ene ble ledet av byens kong Hanno. Han førte sine skip ned langs Afrikas vestkyst på jakt etter gull. Etter hjemkomsten fikk Hanno laget en minnetavle med en tekst som blant annet forteller at kartagerne gikk i land på en øy med et tjern der noen merkelige, ville menn gikk omkring.

«De hadde hårete kropper, og tolkene kalte dem gorillaer. Vi fulgte etter dem, men klarte ikke å fange noen av mennene. Alle unnslapp fordi de klatret opp bratte skråninger og forsvarte seg med steiner. Men vi fanget tre kvinner som bet og kloret våre voktere og nektet å bli med oss. Derfor drepte vi dem og flådde dem og tok med huder hjem til Kartago."

Dagens forskere vet ikke om det var gorillaer eller om kartagerne kan ha slaktet pygmékvinner. Men da zoologene skulle plassere de største afrikanske primatene i sitt system, ga de dem ganske enkelt det navnet som Hanno hadde skrevet ned i sin dramatiske fortelling.

Sjødyr på De britiske øyer

Omtrent samtidig beskrev den kartagiske kapteinen Himilkons sin reise til det som dagens forskere mener må ha vært De britiske øyer. Han forteller om sjøormer og andre -grusomheter på turen – antakelig for å skremme greske rivaler fra å reise dit selv. Hensikten med ferden var nemlig å etablere en rute som kunne gi Kartago adgang til tinn. 

Kartago beseiret av Roma

Kartago var havets herskere fram til år 241 f.Kr. og den første punerkrigen, da byen tapte for Middelhavets nye stormakt, Roma. Etter nederlaget måtte Kartago avstå Sicilia og Sardinia.

I år 218 f.Kr. støtte stormaktene sammen på ny, og Kartago mistet kontrollen over Spania. Men byen hadde fremdeles så stor innflytelse at den romerske senatoren Cato den eldre, etter et besøk i Kartago 60 år senere, var overbevist om at byen fremdeles var en trussel mot Roma. Etter besøket avsluttet han alltid sin taler i det romerske senatet med ordene:

«For øvrig mener jeg at Kartago bør ødelegges."

I år 146 f.Kr., under den tredje av de puniske krigene, ble Catos ønske omsider oppfylt da en stor romersk hær jevnet Kartago med jorden. En sivilisasjon gikk under, og en ny oppsto.

Kanskje du er interessert i...