Belgias kong Leopold II plyndret sin personlige koloni Kongo.

© Shutterstock

Leopold plyndret Kongo

Det var et omfattende bedrageri som ga kong Leopold II kontrollen over Kongo i 1885. Under hans styre ble landet brukt som en arbeidsleir der innbyggerne ble pisket, lemlestet og drept om de ikke høstet tilstrekkelig med gummi.

19. januar 2019 av Pelle Stampe

Ryktene var standhaftige, og det kom stadig nye, uhyggelige rapporter fra Kongo. Kristne misjonærer og utsendte kjøpmenn kunne fortelle at de innfødte ble systematisk misbrukt av kolonistenes soldater i Force Publique – som for eksempel innbyggerne i en liten by ved Lake Mantumba som ble overfalt i 1901:

Force Publiques brutalitet

«Soldatene sparket inn døren til det første og beste huset. De slepte ut en gutt som var for syk til å samle gummi og førte ham til den åpne plassen midt i landsbyen.

Guttens mor og bestemor prøvde desperat å rive gutten ut av soldatenes grep. Den gamle fikk et slag i ansiktet med geværkolben og falt i bakken. Tre andre soldater tok tak i guttens mor, trakk henne inn i hytta og voldtok henne foran øynene på de andre barna. Den 16 år gamle gutten ble bundet slik at han omfavnet det store treet midt på den åpne plassen. En soldat knuste deretter hendene hans med geværkolben.

En 11 år gammel gutt som ble funnet inne i et av de andre husene fikk høyrehånden avhugget av en machete. Landsbyens eldste ble bundet fast til treet ved siden av den nå bevisstløse 16 år gamle gutten. En soldat begynte å piske ham med sin brede flodhestpisk. Resten av soldatene samlet sammen elleve kvinner fra landsbyen. De ville ikke bli sluppet løs før landsbyen hadde samlet nok gummi og elfenben." 

Leopold IIs private koloni

Denne skildringen inngikk i diplomaten Roger Casements rapport til den britiske regjeringen etter et besøk i Kongo i 1904. Han konstaterte at sannheten var langt verre enn ryktene. I sin redegjørelse opplyste han at minst tre millioner kongolesere hadde dødd av sykdom og hungersnød eller var blitt drept siden 1885 – året da kong Leopold II ero-bret Kongo som sin private koloni.

Menn fra Leopolds private hær og deres kongolesiske hjelpere viser fram avskårne hender.

IFør Casements rapport ble utgitt var det bare noen få som hadde trodd på de forferdelige ryktene. Leopold selv hadde gjort alt for å lukke munnen på besværlige øyenvitner: Han kalte misjonærene som berettet om overgrepene i Kongo for «protestantiske kjettere" som hadde som mål å sverte det katolske Belgia.

Bare noen få utvalgte utlendinger fikk tillatelse til å reise inn i Kongo som forretningsmenn eller som ansatt på elve-båtene. Hvis sistnevnte beskrev den fryktelige behandlingen av de innfødte, anklaget kongen dem for å være «lakeier" for fremmede makter som selv ville ta kontrollen over området. 

"Lær dem arbeidets hellige plikt"

Kongen la ned store summer i form av bestikkelser for at avisene ikke skulle skrive kritiske artikler om landet, og gang på gang understreket han at han bare forsøkte å bringe sivilisasjonens velsignelser til de ville kongoleserne: «Men når man har å gjøre med en rase som har vært kannibaler i tusenvis av år, må man bruke de metodene som best driver dem ut av dovenskapen og lærer dem arbeidets hellige plikt. Fra å være en vill, afrikansk skog bebodd av kannibaler, har Kongo utviklet seg godt. Landets inntekter har steget fra ingenting til 10 millioner dollar i året," uttalte Leopold til en avis. 

Motstand mot kolonialpolitikken

Leopold hadde store ambisjoner på egne vegne – og på vegne av Belgia – da han besteg tronen i 1865. Han ville at landet skulle bli en europeisk stormakt og var overbevist om at det bare kunne lykkes ved hjelp av kolonier. Men til Leopolds store forargelse var representantene i det belgiske parlamentet imot ideen. De mente at de hadde hendene fulle med å bygge opp den unge nasjonen som hadde frigjort seg fra Nederland bare 34 år tidligere.

Den politiske makten lå i parlamentet, men kong Leopold ga ikke opp. I årevis forsøkte han å overtale politikerne om sin visjon, og på 1870-tallet var han beredt til å bruke sin private formue til å kjøpe opp områder i hele Asia. Uten suksess. I stedet grunnla han i 1876 organisasjonen Association Internationale Africaine, AIA, der en rekke berømte vitenskapsmenn, oppdagelsesreisende og filantroper ble medlemmer. 

Henry Stanley lurte 450 høvdinger til å avstå land ved Kongo­elven.

© Scanpix/AKG-images

Henry Stanley i Leopolds tjeneste

Selskapets offisielle formål var å kartlegge den store jungelen langs Kongoelven og forbedre de innfødtes levekår. Men Leopold var overhodet ikke interessert i å hjelpe afrikanerne. Han ville bruke foreningen som en unnskyldning for å karre til seg det enorme landområdet.

Med det vitenskapelige og humanitære selskapet som dekke lånte Leopold en stor sum penger av den belgiske staten for å utforske Sentral-Afrika. Så klekket han ut et PR-messig sjakktrekk: Han ansatte den berømte amerikanske journalisten og oppdagelsesreisende Henry Morton Stanley, folkehelten som hadde funnet den savnede misjonæren David Livingstone dypt inne i den afrikanske jungelen i 1871.

Stanley lurte høvdingene

I 1879 begynte Stanley å reise rundt i Leopolds tjeneste. Han hadde med seg en «vennskapskontrakt" som de lokale høvdingene med glede undertegnet. Hva høvdingene, som var analfabeter, ikke forsto, var at de ved sin signatur anerkjente Leopold som hersker. I til-legg ga de sin tillatelse til at folket deres skulle utføre tvangsarbeid for den belgiske kongen. Ifølge europeisk lov tilhørte Kongos ressurser nå Leopold.

Kappløpet om de siste afrikanske koloniene munnet ut i en internasjonal konferanse i Berlin i 1884. Både Storbritannia og Portugal, Frankrike og Tyskland gjorde krav på området. Men Stanley var kjent, og det ga Leopold et viktig forsprang i forhandlingene. De øvrige delegasjonene hadde dessuten en grunn til å la kongen få Kongo. Tyskerne hadde ikke ressurser til å grunnlegge noen ny koloni, men ville ikke overlate noe til Storbritannia eller Frankrike. Storbritannia og Portugal var enige om at Kongo ikke måtte ende opp på franske hender. Belgia kunne alle akseptere.

I 1885 ble det 2 344 000 kvadratkilometer store området overlevert til organisasjonen AIA. Fristaten Kongo, som han kalte landet, var nå hans personlige koloni. 

Harde gummikvoter

Kongo måtte gå med overskudd så raskt som overhodet mulig. Leopold delte landet i 14 distrikter, som igjen ble delt inn i soner og sektorer. Hvert område ble plassert under en belgisk oppsynsmann, og områdene fikk kvoter for de mengder av gummi, elfenben og kobber de skulle levere til kongen. Hvis kongoleserne ikke oppfylte sine kvoter, fikk ikke oppsynsmannen noen lønn. På den annen side hadde han full frihet til å bruke alle tenkelige midler for å tvinge kongoleserne til å jobbe. 

Europeernes romantiske forestillinger om utvinningen måtte snart vike for den brutale sannheten.

© Getty

Force publique – kongens private hær

Det var for å hjelpe dem med denne oppgaven at Leopold dannet Force Publique – i praksis hans egen, private hær. Offiserene var hvite og arbeiderne var stammefolk fra den dypeste jungelen. Når en sektor ikke klarte å oppfylle de nesten uoppnåelige kvotene, tok Force Publique over – for som Henry Stanley uttrykte det: «Den ville respekterer bare styrke, makt, mot og handlingskraft."

I likhet med oppsynsmennene mottok også soldatene lønn etter resultat. Som bevis på at de hadde straffet «en lat arbeider" skulle de levere dennes høyre hånd til sektorens oppsynsmann. Soldatene fikk siden betaling per hånd. Det ble imidlertid et fratrekk i lønnen dersom soldaten hadde brukt flere kuler enn antallet leverte hender. For å spare på ammunisjonen, ble mange arbeidere pisket eller slått til døde.

Hæren brukte også kidnappinger for å presse de innfødte, som til slutt skulle jobbe så mye for kongen at de ikke hadde tid til å skaffe mat. Hungersnød og sykdom herjet i den stadig svakere befolkningen.

Gummiterroren drepte halve befolkningen

Systemet var en katastrofe for Kongo. Hundretusener ble lemlestet eller slått i hjel, og det gjorde det selvfølgelig enda vanskeligere for resten av befolkningen å oppfylle kvotene. Det førte i sin tur til nye straffeaksjoner. Det ble dessuten stadig vanskeligere for kongoleserne å samle inn gummi fordi gummien bare kunne utvinnes i begrenset mengde.

Diplomaten Roger Casement anslo at tre millioner kongolesere hadde dødd. I dag mener forskerne at omtrent halvparten av Kongos 20–25 millioner innbyggere døde under Leopolds «gummi-terror". 

Leopold II allment avskydd

Før Casements rapport ble offentliggjort, var Leopold en populær konge blant belgierne. Han hadde tjent mange millioner på sin private koloni, og en del av pengene investerte han i offentlige bygninger og i et fond som skulle hjelpe den belgiske nasjonen. Men etter avsløringene snudde opinionen. Den tidligere så populære kongen var nå allment avskydd, og det internasjonale samfunnet krevde handling.

Med en viss motvilje aksepterte det belgiske parlamentet å ta over kontrollen av området. Den 15. november 1908 var Leopolds regime endelig over, og Fristaten Kongo ble omdøpt til Belgisk Kongo. Først 52 år senere ble landet selvstendig.

Kanskje du er interessert i...