Slavehandel i en vestafrikansk havn. 

© Bridgeman/IBL

Slavehandel gjorde afrikanske konger styrtrike

På 1500-tallet begynte europeiske sjøkapteiner å kjøpe opp slaver langs Afrikas vestkyst for å frakte dem til plantasjer og gruver i Amerika. Men slavehandelen hadde allerede eksistert på dette ­kontinentet i flere hundre år, og i flere afrikanske riker hadde kongene bygget opp enorme formuer.

3. juli 2018 av Dick Harrison

I 1793 seilte kaptein Samuel Gamble til Iles de Los, en gruppe øyer ikke langt fra Guineas nåværende hovedstad Conakry. Den lange reisen foregikk med skipet Sandown, men fortsatte i en mindre båt opp elva Rio Nunez. Noen dager etter sluttet han en avtale med slavehandleren James Walker, som hadde sin base ved elven. Han skrev 

i loggboka: «Inngikk en avtale med Mr. James Walker om 280 slaver, som skal betales påfølgende 1. desember, gyldig for hele lasten, slik at totalsummen blir 5721 pund, sju shilling og 7 pence." Walker påtok seg altså å skaffe til veie en stor mengde ufrie afrikanere som skulle lastes på Sandown.

Samuel Gamble lettet anker

Deretter gikk det meste galt. Mange av sjømennene ble syke og døde mens Walker ventet på slaveleveranser fra sine afrikanske partnere. Onsdag 18. desember 1793 skrev kapteinen med skjelvende hender: «Feber og frysninger overalt. Begynner å bli veldig bekymret fordi jeg ikke ser noen mulighet til å komme av gårde. Alle sjømennene er syke. Det er nesten slutt på medisinene."

En rask kjøpeoffensiv gjorde at Gamble i mars satt på over 230 slaver. Deretter kunne man endelig lette anker. Den 31. mars 1794 noterer kapteinen at slavene er «svært sjøsyke."
Torsdag 3. april skriver han at haier har omringet Sandown og at skipslegen har amputert fingeren til en slave etter et bittsår. 

30 slaver døde på Sandown

Den ene etter den andre, både slaver og sjømenn, bukket under av kulde og sykdom. Det ble stadig vanskeligere å skjøtte skipet, og vannfatene lekket. Tirsdag den 29. april nådde Sandown Barbados. Seksten sjømenn rømte. Da kaptein Gamble satte seil mot Jamaica, var det bare seks mann igjen av den opprinnelige besetningen. 12. mai kom skipet til Kingston havn, og en uke senere kom Gambles oppdragsgivere om bord for å inspisere lasten. Samme dag ble slave nummer 30, en kvinne, begravet.

Sandowns loggbok fra 1793 inneholder tegninger av slaver som føres til kysten
av fulanifolket.

© National Maritime Museum/IBL

Samuel Gamble var en nedbrutt mann. Den 27. mai ordnet han sine affærer og slepte seg til den medisinske leiren. Der ble han fram til 1. juni, sterkt plaget av gikt, kramper og revmatisme. Men helvetet var over for hans del. Det var det ikke for slavene.

Slaver till Madeiras sukkerplantasjer

Historien om kaptein Gamble og Sandown er typisk for den transatlantiske slavehandelen som vokste fram på 1500-tallet av to viktige årsaker. Den ene var etterspørselen etter sukker. Tidligere hadde dette vært et eksklusivt krydder som velstående europeere kjøpte fra Det nære østen. Sukkerprodusenter fra Sør-Europa hadde riktignok tatt opp konkurransen med syrere og egyptere på 1300-tallet, men den store boomen kom først etter at portugiserne koloniserte Madeira på 1400-tallet. Øya var som skapt for dyrking av sukkerrør, men den manglet folk. Arbeidskraften måtte derfor importeres, og portugiserne løste problemet ved å kjøpe slaver i Vest-Afrika.

Slavehandelen blomstret allerede

I Afrika var det en blomstrende handel med slaver, noe europeerne kjente til fordi de kjøpte gull av afrikanske herskere. Gullhandelen ble snart supplert av en stadig mer omfattende slavehandel. På Madeira, og senere i Sao Tomé, høstet man verdifull erfaring fra denne tidlige handelen med slaver. Sukkerplantasjene ble organisert rundt denne importerte arbeidskraften.Erfaringen ble verdifull for koloniene som vokste fram i Amerika og Vestindia på 1500-tallet. 

Urbefolkning døde i epidemier

Og her møter vi den andre årsaken til den transatlantiske slavehandelen: epidemiene. Spanjoler og portugisere ville ha foretrukket å sette indianere til å jobbe i gruver og på åkre. Men det nyoppdagede kontinentets urfolk døde som fluer av kopper, meslinger og andre farsotter som europeerne hadde ført med seg. Resultatet var at det måtte importeres arbeidskraft hit også. 

Portugisisk monopol på slavetransport

Det tok lang tid før alle brikkene i puslespillet var på plass. Seilingsruter måtte læres. Gode kontakter med afrikanske konger og høvdinger måtte etableres, da det var disse som kunne levere slaver til skip og handelsstasjoner. Man kunne ikke bruke et hvilket som helst skip. Noen fartøyer ble lett forvandlet til flytende likkister med en masse døde slaver hvis man ikke var meget påpasselig med ventilasjon og kosthold. De mange problemene gjorde at portugiserne, som var først på banen, lenge hadde monopol på den transatlantiske slavehandelen.

Skisse over hvordan slavene ble lastet på det britiske skipet Brookes i 1788.

© Library of Congress

På begynnelsen av 1600-tallet fikk portugiserne konkurranse fra briter, franskmenn, nederlendere, dansker og andre – også noen nordmenn siden vi var i union med Danmark. 

Trekanthandelen tok fart

Denne utviklingen skjøt fart da de vesteuropeiske statene og handelsselskapene skaffet seg kolonier på den andre siden av Atlanteren. Det ansporet dem til å sikre seg arbeidskraft med egne midler, slik at de ikke skulle være avhengig av andre lands slavehandlere.

Slik oppsto trekanthandelen. Den hadde form av en trekant, med Atlanterhavet i sentrum.
I det ene hjørnet lå Europa, med sin kapital og eksport av håndverksvarer. I det andre hjørnet lå Afrika, der europeerne skaffet til veie menneskelig arbeidskraft, enten ved byttehandel eller kjøp. I det tredje hjørnet lå Amerika, der slavene ble losset og satt i arbeid for å skape verdier i form av sukker, tobakk og andre råvarer som ble sendt til Europa for raffinering og markedsføring.

Afrikanske konger ble rike

Alle parter tjente på næringen, bortsett fra slavene, selvfølgelig. Europeiske handelshus kunne vise til enorm profitt og var dermed i stand til å investere i enda flere ekspedisjoner, fabrikker og bygninger. Plantasjeeiere i Amerika beriket seg på et voksende verdensmarked for varene sine. Afrikanske konger og kjøpmenn skaffet seg statussymboler og våpen som la grunnlaget for militær ekspansjon. 

Mot slutten av 1700-tallet importerte de afrikanske rikene sør for Sahara omlag 200 000 geværer per år.

Det var imidlertid ikke europeerne som kontrollerte slavehandelen. Med unntak av Angola, der portugiserne hadde erobret et landområde rundt Luanda, skapte slavehandelen ingen egentlige kolonier. Handelen var i stedet basert på små stasjoner og fort. 

Afonso I i Kongo 

Kjøp og salg skjedde på de afrikanske tilretteleggernes og slaveleverandørenes premisser.

Et godt eksempel på dette er den kristne kongen Afonso Mbemba Nzinga av Kongo, som hersket i dagens nordlige Angola mellom 1506 og 1543. 

Yuuba Jaalo var en av få slaver som kom tilbake fra Amerika. Han kom fra en rik familie og ble tatt til fange på vei til en markedsplass 1731. Jaalo greide å få sendt et brev på arabisk til sin far. Det havnet i London og vakte oppsikt som gjorde at han ble frikjøpt i 1733. Etter et møte med den engelske kongen kunne han dra hjem. 

I 1520-årene ble mellom 2000 og 3000 slaver fra Kongoriket fraktet til plantasjene på Sao Tomé hvert eneste år. Kong Afonso skrev følgende til den portugisiske kongen Johan III:

«Mange av våre undersåtter er ivrige etter å skaffe seg portugisiske varer, som Ditt folk fører inn til våre kongeriker. For å tilfredsstille denne sykelige appetitten går de til det skritt å ta mange av våre frie og frigitte svarte undersåtter til fange, selv våre adelsmenn og sønner av adelsmenn, til og med medlemmer av vår egen familie. Deretter selger de dem til de hvite. [...] denne korrupsjonen og fordervelsen er så utbredt at landet vårt er i ferd med å bli helt avfolket. [...] det er faktisk vårt ønske at verken slavehandel eller transport av slaver skal finne sted i dette riket."

Afonso tok kontroll over slavehandelen

Kongen av Portugal svarte at Afonso dessverre ikke hadde annet å selge enn slaver. Altså måtte handelen fortsette. Men historien sluttet ikke der. Afonso visste at han hadde nok av ettertraktede eksport-varer – skinn, elfenben, tekstiler, honning og ikke minst kobber – og han visste at han var militært sterkere enn portugiserne. Dermed tok han selv kontrollen over slavehandelen og presset portugiserne til å endre sine kjøpevaner.

I begynnelsen regulerte Afonso rikets slaveeksport slik at den bare omfattet straffanger og utlendinger. Inspeksjonsgruppen bestående av tre kongelige embetsmenn undersøkte hver eneste slave som ble brakt til markedet, og alle som ble oppfattet å være kidnappede kongolesere ble løslatt.

Kongo stormakt takket være slavehandelen

Afonso samlet deretter all slavehandel i grensemarkedet Mpumbu, et godt stykke oppover Kongoelven, nær dagens Kinshasa. Portugisere som handlet slaver her, måtte føre dem i karavaner tvers igjennom Kongoriket og betale tributt til kongen. Handelen gjorde Afonso så rik at han kunne bygge en regional stormakt. I 1540 skrev Afonso et nytt brev til kongen av Portugal, der han stolt erklærte at hans rike kunne levere flere slaver enn alle andre riker i området.

Etterfølgerne fortsatte denne praksisen og begynte også å skattlegge handelen. Kjøpmenn som brøt reglene ble forvist, og riket ble ytterligere utvidet. Rundt år 1600 var Kongoriket et mektig imperium i regionen. 

Kong Glele av Dahomey, et av de afrikanske landene som bygget sin rikdom på slavehandel.

Slavekysten og Dahomey

Enkelte afrikanske krigersamfunn spesialiserte seg på slavejakt og ble stor-eksportører av mennesker. Ett eksempel er Dahomey, et rike i dagens Benin. Områdets atlanterhavskyst var så sterkt preget av slavehandelen at europeerne omtalte det som Slavekysten. Dahomeys ekspansjon kulminerte i 1727, da Whydah, Slavekystens viktigste havneby, ble innlemmet i imperiet. Raidene mot
nabolandene ble fra nå av gjennomført utelukkende for å røve mennesker, ikke for å erobre nytt territorium. Fangene var kongens eiendom. Seire på slagmarken ble feiret med storslåtte menneskeofringer. Europeere som besøkte hovedstaden Abomey rapporterte om rekker på rekker av fiendtlige soldaters hodeskaller som var satt opp som trofeer. Hæren besto av både mannlige og kvinnelige enheter, frie såvel som ufrie.

Innenlandsk slaveri i Dahomey

Det rådde ikke noe formelt statlig monopol på salget av slaver, men kongefamilien var aktivt involvert i eksporten. Det gjaldt spesielt kong Tegbesu, som styrte mellom 1740 og 1774. Kongene opprettet også et innenlandsk slaveri for å forsørge og berike statsapparatets medlemmer. Mannlige slaver ble sendt ut på de kongelige godsene for å produsere korn mens kvinnelige slaver ble tjenestepiker eller konkubiner. 

Ajafolket ble halvert

De største taperne var de svakere aja-folkene i området rundt. Mellom 1690 og 1740 ble rundt 8500 aja, hovedsakelig menn, eksportert til Amerika hvert år. En eksport av denne størrelsesorden tilsvarte et årlig tap på tre prosent av den totale aja-befolkningen, noe som ikke kunne kompenseres ved naturlig befolkningsvekst. Forskere har regnet ut at ajafolket ble redusert fra ca. 511 000 på 1680-tallet til 280 000 i 1800.

Dahomeys aristokrati rammet

Slavehandelen var av så stor betydning for Dahomey at den også rammet rikets aristokrati. Kongehusets medlemmer risikerte selv å bli lastet om bord i slaveskip om de ble oppfattet som en trussel mot den bestående orden. Fruku, som var en adelssønn, ble i 1740 solgt som slave til Brasil etter ordre fra Tegbesu. Den neste kongen, Kpengla, hadde imidlertid vært en av Frukus barndomsvenner og hentet ham tilbake fra Sør-Amerika så fort han kom til makten. Fruku gjorde stor nytte som en av Kpenglas diplomater, spesielt i forhandlinger med portugiserne.


Slavene ble stengt inne i skipets lasterom under overfarten. Mange døde på reisen.

© Johann Moritz Rugendas/Museo Itaú Cultural

Den omfattende slavehandelen gjorde at Dahomey fikk betydelig kulturell innflytelse i slavesamfunnene i den nye verden. Et berømt eksempel er Haitis folkereligion voodoo, som er inspirert av Dahomeys vodu.

17 prosent døde på slaveskipene

Antall døde under overfarten varierte sterkt. Dødeligheten på nederlandske slaveskip har vært gjen-stand for en rekke studier og er godt dokumentert. Mellom 1675 og 1795 døde i snitt 17 prosent av slavene. Kvinnene hadde lavere dødelighet enn menn, 14,7 mot 19 prosent. Mannskapet var ikke så redd for kvinnene, og av den grunn heller ikke så brutale. Kvinnelige slaver ble dessuten utnyttet seksuelt, noe som innebar at de
måtte holdes i live.

Opprør på slaveskipene

Gjorde slavene aldri opprør om bord? Jo, men oddsene var imot dem.
Thomas Phillips, som har berettet om slaveskipet Hannibals reise på slutten av 1600-tallet, skriver at de fleste opprør skjedde mens skipet lå for anker i en afrikansk havn. Slavene var derfor nøye lenket og bevoktet i disse dagene, med skarpladde våpen innenfor rekkevidde av mannskapet.

Det vanligste, skriver Phillips, var at afrikanerne gjorde opprør ved titiden om morgenen eller firetiden på ettermiddagen, da de ble ført opp på dekk for å få mat. Da sto sjømennene klare til å skyte rett inn i mengden med geværer og kanoner. For øvrig, noterer han, var det overhengende fare for at slavene skulle hoppe over bord eller begå selvmord. De som hoppet av skipet, holdt seg heller under overflaten så lenge at de druknet enn å utsette seg for risikoen for å bli oppdaget. Selv hadde Phillips opplevd at tolv slaver druknet på denne måten mens andre valgte å sultestreike seg til døde. 

Kvinner befridde menn

Det forekom også opprør rett etter avseilingen. Kvinnene spilte en nøkkelrolle i disse fordi de ikke var så utsatt som menn og også nøt en viss bevegelsesfrihet. Mange kvinnelige slaver utnyttet dette til å befri sine mannlige medfanger eller smugle til dem en eller annen skarp gjenstand. Det var ikke uvanlig at slike opprør startet om natten, da de fleste i besetningen hadde sovnet. Deretter ble det ofte kamp om skipets våpenforråd, og den endte vanligvis med at det nylig vekkede mannskapet seiret og at slavene ble nedkjempet.

Fotlenker på et slaveskip som inngikk i trekanthandelen.

Særlig de mannlige slavene var lenket fast under reisen over Atlanteren.

© Istock

Slaver tok over skipet Diamant

Det fantes unntak fra denne regelen, og noen av de opprørske slavene lyktes i sitt mål. Den 23. august 1774 forlot det franske slave-skipet Diamant øya Principe på VestAfrika-kysten med kurs for Saint-Domingue (dagens Haiti). Tre uker senere gjorde slavene opprør, bevæpnet seg med geværer og tok kontrollen over skipet. Diamant befant seg da ved Corisco, en øy utenfor dagens Gabon, og slavene greide uten større problemer å vende tilbake til hjemlandet. Da kapteinen og de overlevende sjømennene forsto at skipet var tapt, hoppet de ned i en livbåt og tok seg i land. Men tilbake på fastlandet i Afrika ble de selv gjort til slaver av lokalbefolkningen. De ble imidlertid frikjøpt av en nederlandsk kaptein i oktober samme år. 

Høy dødelighet blant europeerne

Slavehandelens brutale virkelighet førte også til høy dødelighet blant europeere. Antall sjømenn som døde på slaveskipene var ofte høyere enn antall døde slaver fordi kapteinene manglet økonomisk motivasjon for å legge til rette for deres overlevelse. Mange slavehandlere døde under oppholdet i Afrika.

Selv etablerte institusjoner som Det nederlandske vestindiske kompani måtte stadig ansette nye europeere som kompensasjon for de døde. I 1729 døde 76 av 335 kompaniansatte i Afrika, i 1750 var tallet 49 av 212. Halvparten av alle nederlandske generalguvernører i Afrika døde i tjeneste i perioden 1638-1852. Nesten 60 prosent av alle engelskmenn som kom til kysten av Vest-Afrika mellom 1683 og 1737, døde i løpet av de første åtte månedene. De som overlevde det første året, ble ofte feid bort av gulfeber eller en annen epidemi noen år senere. 

Slavehandelen ble forbudt

Mot slutten av 1700-tallet ble slavehandlerne møtt med økende motstand hjemme, der folk av ulike grunner – religiøse, humanitære, økonomiske – kjempet mot slaveriet. De øvet et sterkt press på blant annet det britiske parlamentet. Danmark-Norge innførte forbud mot slavehandel allerede i 1792, med virkning fra 1803. Britene fulgte etter i 1807, da alt «kjøp, salg, bytte eller overføring av slaver" ble forbudt. Fra og med 1. mars 1807 var det ingen slaveskip som fikk seile ut fra en britisk havn. Ingen slave kunne settes i land i en britisk besittelse etter 1. mars 1808. Loven trådte i kraft umiddelbart. Det siste slaveskipet som forlot England, Kitty Amelia, seilte ut av Liverpools havn rett før 1. mars. I første halvdel av 1800-tallet gikk teppet ned for den transatlantiske slavehandelen – men handelen med ufrie mennesker skulle overleve helt inn i vår tid.

Kanskje du er interessert i...