Kampen mot slaveriet

Oppdagelsen av en skamslått mann i London i 1765 utløste en bevegelse med verdensomspennende konsekvenser. Etter en lang kamp klarte en gruppe jurister i 1807 å få slavehandelen forbudt i hele det britiske imperiet. Siden forsøkte den britiske flåten å tvinge resten av verden til å følge etter.

I 1848 ble slaveriet avskaffet i Frankrikes kolonier.

© Bridgeman/IBL

En morgen i 1765 gjorde Granville Sharp, en lavere tjenestemann i et britisk regjeringsdepartement, en fryktelig oppdagelse i Londons fattig-kvarter. Han hadde vært på besøk hos broren William, som var lege i byen.

Utenfor kontoret hans oppdaget Granville en svart ungdom som sto ved døra sammen med andre sjukling-er som hadde kommet i håp om gratis behandling. Den unge mannen så så medtatt ut at Granville rygget baklengs. Så styrtet han inn til William og forklarte at det var et akuttilfelle.

Da ungdommen hadde fått behandling, måtte han fortelle sin historie.

Han het Jonathan Strong og var slave, eller rettere sagt tid-ligere slave, for eieren hadde kvittet seg med ham. Eieren het David Lisle og hadde en plantasje på Barbados. Av ukjente grunner hadde Lisle, som hadde tatt med Jonathan til England, slått ham nesten helseløs. Siden Jonathan hadde hørt om den godhjertede William Sharps kontor i East End, hadde han tatt veien dit.

Oppdaget av slaveeieren

Jonathans skader var så omfattende at han måtte holde sengen i over fire måneder. Deretter ordnet brødrene Sharp jobb til ham hos en apoteker. Men to år senere hadde han utur. Ved en tilfeldighet fikk David Lisle øye på den gutten han trodde han hadde slått i hjel. Etter alt å dømme var Jonathan Strong igjen en arbeidsfør ung mann.

For sin egen del hadde ikke David Lisle lyst til å sette Jonathan i arbeid, men han kunne jo alltids selge ham til en annen plantasje. Dermed opp-søkte han James Kerr, som eide slaver på Jamaica. De avgjorde handelen: Lisle skulle få 30 pund av Kerr når Jonathan befant seg om bord på et skip med kurs for Vestindia. Så leide Lisle to slavejegere som overfalt Jonathan og skysset ham til et fengsel mens man ventet på seilas. Den 12. september 1767 mottok Sharp et fortvilet brev fra Jonathan med bønn om hjelp.

Slavehandlerne splittet ofte familier ved å selge foreldre og barn til ulike eiere.

© Mary Evans/IBL

Beordret løslatelse

Granville kontaktet straks en dommer som ga ordre om løslatelse. I noen sekunder trodde Jonathan Strong at han virkelig var fri, men så kom kaptein Laird fra skipet Thames, som skulle føre ham til Jamaica, og grep om Jonathans arm. «Dette er Mr Kerrs eiendom!” opplyste kapteinen. Granville Sharp repliserte med å true kapteinen med rettsforfølgelse for ulovlig overgrep hvis han ikke lot Jonathan være i fred. Et par dager senere stevnet Kerr Granville for 200 pund i skadeserstatning.

Det var i denne fasen at Jona-than Strongs skjebne ble så viktig at den gikk inn i historien. Granville Sharp pløyde gjennom masser av lovtekster, kommen-tarer og domsavsigelser. Natt etter natt satt han alene på sitt lille kammer og studerte de gamle, støvete bindene. Granskningen bar frukt. Han kom fram til at det ikke fantes noe i engelsk lov som godkjente slaveri som system. Han skrev ned sine iakttagelser og analyser i et manuskript som han fikk laget cirka tjue avskrifter av. De tunge skriftene ble deretter sendt rundt til håndplukkede jurister.

James Kerrs advokater rådet sin klient til å trekke tilbake stevningen for å unngå nederlag. Han tapte heller saken. I 1769 utga Granville manuskriptet med tittelen En fremstilling av urettferdigheten og den farlige tendensen ved å tolerere slaveri. Dette er et viktig dokument i menneskerettighetenes historie.

For Jonathan Strong fikk historien like-vel en tragisk slutt. Helsen hans var ødelagt, og han døde om morgenen 17. april 1773, bare 25 år gammel. Men han døde i frihet.

En ny folkebevegelse

I de neste tiårene utviklet Granville Sharps kamp mot ufriheten seg til en av verdens mest betydningsfulle folke-bevegelser, abolisjonismen. Ordet abolisjonisme kommer av det latinske abolere, «å avskaffe”. I første omgang kjempet abolisjonistene for å få avskaffet slavehandelen, i andre omgang selve slaveriet.

Mange trodde at slaveriet ville dø ut av seg selv dersom man fikk stoppet tilførselen av nye slaver. I første omgang ble abolisjonistenes viktigste slag utkjempet i rettssalen. Den mest berømte tvisten som Granville Sharp og hans allierte ga seg i kast med, dreide seg om en mann som het James Somerset. Han hadde kommet til England som slave, flyktet fra eieren, men ble fanget igjen 26. november 1771. Så var han blitt plassert på et skip for videre transport til Jamaica.

To av de viktigste talsmennene for abolisjonistene: William Wilberforce (til venstre) og Granville Sharp.

Dømte i Sharps favør

Somersets venner handlet omgående. Allerede den 28.november innledet de et juridisk angrep på kapteinen på skipet.

Rettsforhandlingene var godt besøkt, og dommen, som ble kunngjort den 22. juni 1772 ga seieren til Granville Sharp og James Somerset som slapp ut. Dommen inneholdt blant annet disse ordene: «Dersom vi i bedømmelsen av saken går ut fra naturens prinsipper, kan slaveri aldri forsvares. […] Ingen herre har noen gang fått føre en slave hit med makt for å selge ham i utlandet fordi denne har stukket av fra sin tjeneste, eller av noen som helst annen grunn.”

Plantasjeeiere og slavehandlere ga ikke opp kampen. Folk ble også senere kidnappet på gaten i både Bristol, Liverpool og London og transportert til Vestindia. Men vinden hadde snudd. Abolisjonistenes sak sto stadig sterkere hos folk flest.

En broket skare

Abolisjonistene var en broket skare. Her var det dypt troende kvekere og metodister som mente at slaveri var i strid med kristendommen. Her var det sekulariserte tenkere som tok utgangspunkt i ideer om naturrett og menneskerettigheter. Her var det økonomer som var overbevist om at slaveri ikke lønte seg. Det eneste de hadde felles var kampen mot slaveriet.

For å skaffe seg tilhengere dro aboli-sjonistene på kryss og tvers gjennom Storbritannia og samlet folkeskarer til forelesninger. Tilstelningene varte i flere timer og inneholdt mange foredrag og livlige spørsmålsrunder. Dess-uten ble det lagt stor vekt på symboler.

Det mest berømte hadde form av en liten medalje fra 1787 som viste en knelende svart man i lenker og teksten Am I not a Man and a Brother? (Er jeg ikke et menneske og en bror?).

Dødelig svindel

To år senere, i 1789, begynte en tverrsnittegning av slaveskipet Brookes å sirkulere i pamfletter og aviser. Her kunne man se hvordan 450 slaver ble stuet sammen på minimal plass før en atlanterhavskrysning. Et av de best kjente eksemplene på hvordan kampen ble ført mellom abolisjonister og tilhengere av slaveriet, og hvordan de førstnevnte utnyttet hendelser
i samtiden, er den tragiske historien om slaveskipet Zong.

Flere hundre slaver ble druknet av besetningen på slaveskipet Zong.

Seilte feil

Under Luke Colling-woods kommando forlot Zong Afrika-kysten den 6. september 1781.
Om bord var det 17 hvite og cirka 470 slaver som skulle selges på Jamaica. 27. november nærmet Zong seg kysten av Jamaica, men av ukjente årsaker seilte skipet feil. Feiltakelsen fikk katastrofale følger. Over 60 afrikanere og 7 hvite hadde omkommet under overfarten. Mange av de gjenlevende slavene var alvorlig syke.

Den 29. november konstaterte kapteinen at hvis de syke slavene døde en naturlig død, kom skipets eier til å lide tap, men hvis man kastet slavene på sjøen, selv om de ikke var døde, ville forsikringfolkene bli økonomisk skadelidende. Det eneste man trengte, var en god unnskyldning, f.eks. vannmangel.

Vitnet mot kapteinen

Dermed bestemte man seg for å fortelle omverdenen at slavene hadde drukket så mye vann at besetningen risikerte å dø av tørst om ikke menneskelasten ble dumpet. Når man hadde diskutert ferdig, ble slavene druknet.

Mirakuløst nok greide en av dem å få tak i et tau, klatre om bord og overleve, men alle de andre døde. Da Collingwood kom tilbake til England, forlangte Zongs eiere at de mennene som hadde forsikret skipslasten, skulle betale ut slavenes fulle verdi, men styrmann James Kelsal, som hadde vært imot massemordet, vitnet mot kaptein-en og forklarte at de hadde hatt nok drikkevann og at
Collingwood drev med forsikrings-svindel.

Rettssaken om Zong-episoden fant sted i London i mars 1783. Granville Sharp satte himmel og jord i bevegelse, skrev om Zong til alle mulige instanser og innledet 22. mars en egen rettstvist mot alle som var innblandet i mass-akren. Det eneste som hendte på kort sikt var at forsikringsfolkene og eierne fortsatte å kjeftes, men på lengre sikt ga hendelsen abolisjonistene viktige argumenter i kampen.

Nylig løslatte slaver om bord på HMS London i 1880.

© Bridgeman/IBL

Motstanden bredte seg

Historier som den om Zong virket sterkt til abolisjonistenes fordel. Hver gang noe slikt skjedde, styrket det Granville Sharp og de andre slaverimotstandernes sak. Den tidlige aboli-sjonismen var stort sett et britisk fenomen, men det fantes også likesinnede andre steder. I Frankrike ble Société des Amis des Noir (Selskapet de svartes venner) stiftet i 1788.
I New England i USA vokste en abolisjonistisk bevegelse fram i tiårene omkring år 1800. Men det var i Storbritannia bevegelsen fikk flest tilhengere og høstet sine første store suksesser. Etter tiår med kamp stemte det brit-iske parlamentet gjennom loven Abolition Act, som forbød slavehandel i Storbritannia, i 1807.

Årsakene har vært omdiskutert – både troen på at lønnsarbeid skulle være bedre for næringslivet enn slaveri og en økende moralsk bevissthet har vært foreslått. Uansett ble ethvert «kjøp, salg, bytte eller overføring av slaver" forbudt.

Danmark var først

Men Storbritannia var ikke det første landet som avskaffet slavehandelen. Fire år tidligere, i 1803, hadde Danmark-Norge fått æren av å være første stat som gjorde det ulovlig for dens statsborgere å drive med næringen.

Dette var en konsekvens av en beslutning som ble tatt i 1792, blant annet fordi danske politikere fryktet at et britisk forbud var nær fore-stående. I 1814 forbød Nederland og USA sine
respektive landsmenn å handle med slaver. Abolisjonistenes neste mål var å utrydde all øvrig slavehandel på verdenshavene. Deres viktigste maktmiddel var den britiske flåten, som den gang var verdens største. På 1820- og 1830-tallet ble de britiske krigsskipene sjøfarende verdenspoliti som påtok seg retten til å gripe inn med makt mot alle potensielle slave-handlere.

Det finnes mange beskrivelser fra forhenværende slaver om hvordan britene gikk til angrep, bordet slaveskip, befridde slaver for lenker, ga dem klær, ga dem vann å drikke og mat å spise. Alt i alt beslagla britene 1635 skip og befridde omkring 160 000 slav-er. Mange afrikanere ble landsatt i Freetown, en fristad for befridde slaver som britene hadde anlagt i Sierra Leone.

Första mötet för World Anti-Slavery Society Convention hölls i London 1840.

Sjøslag med slaveskip

Voldsomheter var ingen sjeldenhet. I november 1822 kom en britisk offiser fra HMS Cyrene i krangel med kaptein Baron på det franske slaveskipet Caroline. Det endte med at offiseren trakk pistolen sin og skjøt Baron.

Det britiske utenriksdepartementet måtte vedgå at man hadde gått for langt – drap sto ikke på abolisjonisten-es dagsorden – og betalte en skadeserstatning på 10 000 francs til Barons enke. Det hendte til og med at det ble utkjempet veritable sjøslag mellom brit-ene og bestykk-ede franske og spanske slaveskip utenfor kysten av Vest-Afrika, nesten alltid med britene som seierherrer.

Slavehandelen fortsatte

Likevel slapp utallige slavehandlere unna. Vest-Afrika eksporterte omkring 3 330 000 slaver på 1800-tallet. Storbritannias krigsskip kunne ikke være overalt, enda så gjerne abolisjonistene i London ville det. Altså måtte regjeringen i London legge politisk og militært press på utenlandske regjeringer. I 1841 ble det inngått en abolisjonistisk allianse mellom Storbritannia, Frankrike, Russland, Preussen og Østerrike
hvor de deltakende land-ene forpliktet seg til å gripe inn mot slavehandel overalt.

Samtidig som den britiske flåten gikk til angrep på andre nasjoners slaveskip førte abolisjonistene på hjemmebane en energisk kamp for å forby selve slaveriet. Stikk i strid med det man håpet, førte forbudet mot slavehandel av 1807 nemlig ikke til at ufri-heten døde ut av seg selv i koloniene.

Forbudt i hele imperiet

Kampen ble kronet med seier i 1833, da det britiske parlamentet stemte gjennom et forbud mot slaveri i hele det brit-iske imperiet, med unntak av India og andre asiatiske besittelser, en lov som trådte i kraft året etter.

Den 75-årige abolisjonistlederen William Wilberforce, som hadde brukt hele sitt politiske liv på å nå dette målet, døde bare noen uker før forslaget ble vedtatt. Dette ble begynnelsen på en lang rekke internasjonale triumfer som gjorde slaveriet ulovlig overalt i den vestlige verden i tiårene som fulgte.  

Da den siste vestlige bastionen falt – Brasil i 1888 – hadde de europeiske imperialistene og koloniherr-ene utradert slaveriet over hele jordkloden, men resultatet var ofte at man bare skapte nye former for økonomisk avhengighet.

Å forby ufrihet var én ting – virkelig å avskaffe den var betydelig mer vrient. Det er anslått at mellom 12 og 30 millioner mennesker den dag i dag lever
i en eller annen form for slaveri