Les også

Hva er myrra?

William Booth ble «Guds general»

William Booth fikk tidlig føling med de fattiges vilkår, og brukte resten av sitt liv på å hjelpe mennesker som ingen andre brydde seg om. For å klare alt arbeidet grunnla han Felsesarmeen – en organisasjon som ble verdensberømt takket være en sexskandale.

31. august 2015 av Åke Steinwall

Tidlig en morgen i 1885 dukket den 17 år gamle Annie Swan opp på Frelsesarmeens hovedkontor i London. Den fortvilte jenta fortalte at hun hadde kommet til hovedstaden i den tro at hun hadde fått tjeneste som hushjelp. Da hun oppdaget at hun skulle jobbe på et bordell, låste hun seg inne på et rom. Hun klarte å snike seg ut i løpet av natten og komme seg til Frelsesarmeen.

Der møtte hun armeens stabssjef Bramwell Booth. Han var dypt opprørt over hvordan intetanende jenter fra landet ble lurt inn i storbyens elendighet, og tok kontakt med sin gode venn William Stead. Stead var redaktør for avisen Pall Mall Gazette. Nå ble han overtalt til å beskrive hvordan tenåringsjenter og barn ble dratt inn i prostitusjon.

Kartla sexhandelen

En av Steads beste kilder ble frelsessoldaten Rebecca Jarret, som tidligere hadde vært bordellmamma. Via henne og andre kontakter fikk Stead vite at det fantes en utbredt internasjonal handel med unge jenter. Ofte ble de lurt til bordellene ved at de fikk tilbud om vanlig arbeid. Deretter ble de voldtatt og tvunget til å prostituere seg.

Det forekom også at jenter ble dopet ned og lagt i likkister for deretter å bli sendt utenlands, der det var stor etterspørsel etter ung uskyld. Dette var en lønnsom handel der bordeller i flere land samarbeidet.

Spilte kunde

Samtidig diskuterte politikerne i Overhuset hvorvidt den seksuelle lavalderen skulle økes eller senkes. Enkelte ville øke den fra gjeldende 13 år til 16 år, mens andre ville senke den til 12 eller 10 år. Denne debatten gjorde Stead og Booth enda mer overbevist om at de måtte handle.

Som redaktør skjønte Stead at vitnesbyrd fra prostituerte ikke ville bli trodd hvis de ble veid mot velansette samfunnsborgeres uttalelser. Derfor bestemte han seg for selv å opptre i rollen som kunde. Han overtalte
Rebecca Jarret til å gå tilbake til sin gamle virksomhet for anledningen, samtidig som hun lokket med seg en ung jente fra et hjem i Londons slum. Jentas alkoholiserte mor fikk betalt
etter at hun bedyret at datteren Eliza var jomfru. Deretter tok Rebecca Jarret henne til et hotell der Stead hadde bestilt to rom.
Så langt hadde den tidligere bordellmammaen fulgt sine gamle rutiner, men nå hadde Stead fått det stoffet han trengte til artikkelen sin. Eliza ble tatt hånd om av frelsessoldater, og Stead dro tilbake til avisen for å skrive.

Steads artikkel hadde tittelen «Jomfruoffer i nåtidens Babylon,» og vakte enorm oppmerksomhet.
Avsløringene i avisen ble etterfulgt av en protestkampanje der frelsessoldater samlet inn 393 000 underskrifter for å forby sex med jenter under 16 år. Den lovendringen ble gjennomført, men samtidig ble Stead og Jarret dømt til fengsel for de metodene de hadde brukt for å samle fakta til saken.

Også Bramwell Booth ble tiltalt for å ha medvirket i planleggingen, men han ble senere frikjent.

Frelsesarmeens engasjement for de jentene som ble dratt inn i sexhandelen fikk enorm oppmerksomhet. Støtten til arbeidet deres økte, ikke bare i Stor-
britannia men over hele verden. De neste årene startet organisasjonen egne sentre for utsatte jenter i flere land.

Preket for de fattigste

Frelsesarmeen hadde fått navnet sitt av predikanten William Booth sju år tidligere. Han hadde følt et spesielt kall for å hjelpe utstøtte helt siden han som ungdom jobbet i en pantebank i Nottingham. I løpet av årene som omreisende predikant i Metodistkirken hadde han imidlertid innsett at tidligere alkoholikere og prostituerte
sjelden ble godt mottatt i de etablerte kirkene selv om han klarte å overtale dem til å forlate sitt tidligere liv. I 1865 grunnla han derfor organisasjonen Den kristne misjonen (Christian Mission) sammen med sin kone Catherine. Meningen var å jobbe selvstendig med de fattigste i samfunnet. I starten leide de telt eller selskapslokaler for å holde møter, eller de preket ute på gaten.

I løpet av de første årene fikk Booth flere misbrukere og kriminelle til å vende sitt gamle liv ryggen og bli hans medarbeidere. Mange av dem hadde imidlertid problemer med måten Booth styrte organisasjonen på. Fra metodistkirken var han vant med komiteer og konferanser, og det videreførte han her. En av hans medarbeidere sa til ham: «Du skal gi ordre om hva vi skal gjøre, så skal vi gå ut og gjøre det. Jeg forstår ikke hva en masse prat skal være godt for.»
Booth lyttet til ham, og før årsmøtet i 1878 foreslo han både en ny organi-sasjonsform og et nytt navn – Frelses-armeen. Ideen til navnet hadde han fått av en medarbeider som på en plakat i forkant av et møte hadde presentert Booth som «general i Halleluja-armeen».

Kort tid etter kom bevegelsens to fremste kjennetegn – musikken og uniformene. Charles Fry, som hadde vært musikkleder i en metodistforsamling, syntes synd på Frelsesarmeens gate-
predikanter som ofte måtte tåle ukvemsord fra publikum i slummen. Han tok med seg sine sønner og instrumentene deres for å spille under et gatemøte i Salisbury. Det ble en suksess, og snart spilte og sang frelsessoldatene ved alle møter. Ofte tok de populære sanger og satte nye kristne tekster til. Under et møte spurte William Booth en av
musikerne om hvilken flott sang de nettopp hadde hørt. Han svarte ærlig: «En forskrekkelig melodi, general: ‘Jeg kalles Champagne-Charlie, jeg!'» Booth spekulerte litt mens publikum applauderte musikken, og uttrykte senere fornøyd «Hvorfor skal djevelen få legge beslag på alle de beste melodiene?»

Kvinner forkynte

Han innså også at medlemmer i en armé bør ha et slags kjennetegn. Til å begynne med hadde de bare råd til et S-merke i messing på jakkeslaget (S for salvation = frelse). Våren 1880 ble de første uniformene og tilhørende hodeplagg distribuert til den stadig større gruppen av frelsessoldater.

Med de alltid like knappe ressursene, som besto av innsamlede midler, spredte Frelsesarmeen seg fra by til by i England og videre ut i verden. I 1880 ankom den første gruppen USA, og omtrent samtidig åpnet Booths eldste datter Kate en stasjon i Paris. Kvinner hadde
allerede fra starten en sterk posisjon i Frelsesarmeen, noe som i stor grad skyldtes at William Booths kone Catherine allerede i 1851 hadde stilt seg opp og preket foran en forbauset forsamling på ett av sin manns møter.

I mørkeste England

I 1890 ga Booth ut boken I mørkeste England og veien ut, inspirert av tittelen på Henry Morton Stanleys bok I mørkeste Afrika. Der beskrev han den store nøden blant de tusenvis av engelske menn, kvinner og barn som var rammet av arbeidsledighet, fattigdom, hjemløshet og misbruk i kjølvannet av den uhemmede industrialiseringen som endret Storbritannia på 1800-tallet.

I boken forklarte Booth hvordan han ville skape hjem for utsatte menne-sker, og industrier og institusjoner som kunne gi arbeid og utdanning til dem som ikke hadde det. Han hevdet også at det var den engelske allmennhetens kristne plikt å ivareta de forpliktelsene overfor landets fattige som staten hadde forsømt. Boken ble en bestselger, og dro inn penger til Frelsesarmeens kampfond. Penger som gikk til å virkeliggjøre Booths planer.

80 år gammel predikant

På 1890-tallet hadde William Booth passert 60 og hans kone Catherine var død av brystkreft. Likevel reiste han rundt og satte i gang prosjekter over hele verden. Han var nå berømt, og ble tatt i mot av makthavere og møtt av folkemasser. På 1900-tallet reiste han på lange bilturneer og forkynte.

Budskapet hans var fortsatt at han ikke hadde særlig sans for en religion som «rister av seg lidende menneskers stadige bønner om hjelp ved å skrive ut sjekker til dem som ikke kan løses inn før på andre siden av graven.»

William Booth var helt til det siste en aktiv leder for Frelsesarmeen. I mai 1912 snakket den 83 år gamle blinde og sykelige generalen foran 7000 frelsessoldater i Albert Hall og forklarte at han behøvde en viss reparasjon. Han døde senere samme høst, etter å ha overlatt ledelsen for bevegelsen til den eldste sønnen Bramwell.

Kanskje du er interessert i...