Les også

Hva er myrra?

Voodoo – skrekkreligionen som utløste en revolusjon

Voodoo oppsto på slaveplantasjene i Amerika, som en blandingsreligion mellom afrikansk tro og katolisisme. I Vesten forbindes voodoo mest med svart magi og zombier, men i Haiti utløste den en revolusjon i 1791 og er den dag i dag en hverdagsreligion.

23. mai 2011 av Sara Griberg

Den 22. august 1791 er en stor skare rømte slaver samlet til en hemmelig seremoni i skogen Bois Caiman i den franske kolonien Saint Domingue, dagens Haiti.

Møtet blir ledet av en kjempe av en slave, voodoopresten Dutty Boukman. Han er lesekyndig og er inspirert av den franske revolusjons ideer om alle menneskers likeverd. Det er bare to år siden revolusjonen i Frankrike.

Uttalte en profeti

Til å hjelpe seg har Dutty Boukman en mektig prestinne som er født i Afrika. Hun uttaler en profeti om at Boukman og noen andre slaver skal lede et opprør som for alltid skal befri de svarte i Saint Domingue fra slaveåket. Under riten ofres et villsvin som symbol på den frie skogens og forfedrenes ånder.

I haitisk tradisjon blir voodoomøtet i Bois Caiman betraktet som opptakten til det slaveopprøret som skulle vare i over ti år, selv om moderne historikere gjerne toner ned betydningen av hendelsen.

Opprørslederen ble drept

Da opprørslederen Boukman ble drept i kampene rett etter at oppstanden var brutt ut, viste franskmennene fram det avhugne hodet i håp om at opprørerne skulle gi opp når de forsto at lederen var død. Men virkningen ble den motsatte. Boukman ble hyllet som en martyr. Selv om flere faktorer enn de svartes sterke tro spilte inn – for eksempel at franskmennene ble rammet av tropesykdommer – seiret de tidligere slavene til slutt over den franske hæren. I 1804 erklærte Haiti sin selvstendighet, verdens første svarte republikk og historiens eneste eksempel på en vellykket slaverevolusjon.

Kolonimaktene ville imidlertid ikke anerkjenne en nasjon styrt av svarte, og landet – der den nye regentklassen mest kom til å bestå av mulatter – ble boikottet av omverdenen. Vatikanet nektet å sende katolske prester til Haiti helt fram til 1860-tallet.

Det gikk historier om kannibalisme, zombier og seksuelle orgier, og religionen voodoo ble fremstilt som svart magi – et bilde som fortsatt florerer i Hollywoods skrekkfilmer.

De velkjente voodoo-dukkene med nåler i, som ofte forekommer på film og i TV, er dessuten ikke særlig typiske for den virkelige voodooen. Dukker brukes riktignok i visse riter, men ganske sjelden. Siden dukker er greie å selge som samlerobjekter og suvenirer er de likevel blitt en del av den kommersielle "turistvoodooen".

Hverdagsreligion i Haiti

Men selv om troen på svart magi og zombier altså forekommer i voodooen, er den fremfor alt en hverdagsreligion for millioner av mennesker – mest i Haiti, men også i sørstatene i USA.

Etter revolusjonen utvandret mange haitiere til New Orleans-traktene, der voodooen utviklet seg i en retning som iblant går under navnet hoodoo. Lignende såkalte afroamerikanske religioner finnes i andre land der befolkningen for en stor del stammer fra afrikanske slaver, blant annet på Cuba (santeria) og i Brasil (candomblé).

Navnet vodou, (slik man skriver det i Haiti, voodoo er den amerikanske stavemåten) kommer fra ordet for "ånd" hos fon-folket i dagens Benin i Vest-Afrika. Og haitierne bruker ofte nettopp uttrykket "å tjene åndene" om sin religion.

Ifølge haitierne er vi mennesker omgitt av en hel overflod av ånder, såkalte loa, hver enkelt med sine typiske karaktertrekk. Mange ånder representeres av en katolsk helgen med lignende egenskaper og attributter.

De fleste voodoo-troende er også katolikker, og ser ofte ingen motsetning i dette. På familienes husaltere blandes kristne helgener med voodooens amuletter og magiske symboler. Familiemedlemmene ofrer ofte daglig – i form av for eksempel parfyme, mat eller brennevin – til sine utvalgte helgener og ånder.

Voodoomessene holdes i spesielle templer, ofte enkle palmehytter pyntet med magiske symboler. Under messene blir presten eller prestinnen "besatt" (ved hjelp av sang og suggererende trommemusikk) av den påkalte ånden som slik kan kommunisere med de troende.

Rivaler i åndeverdenen

En kvinnelig loa som kan gi seg til kjenne på denne måten er den lyse og forfengelige Ezili Fweda. Hun setter pris på gaver i form av parfyme, champagne, smykker og konfekt.

Hennes verste rival i åndeverdenen (man mener de to konkurrerer om den samme mannlige loaen) er en svart kvinne, Ezili Dantò, som heller vil ha offer av griser, svarte høner og sterk rom.

En farlig mannlig ånd har det talende navnet Kriminèl. Han går med kniv og kan overtales til å utføre magiske voldshandlinger.

En annen fargerik figur er Baron Samedi (Baron lørdag) som er gravplassenes herre og vokter. Den skremmende baronen avbildes som oftest i høy hatt, svart smoking, mørke briller og bomull i neseborene, ikke ulik en kirkegårdsgraver. Han pleier også være hvitsminket i ansiktet så det skal minne om et dødninghode.

I James Bond-filmen Å leve og la dø (1973) opptrer skurken som Baron Samedi for å utnytte haitiernes frykt for denne ånden.

Svart magi, som haitierne kaller "venstrehåndens verk" utføres av hemmelige samfunn. Av dem er det fryktede Bizango det best kjente. Bizango fantes allerede under slaveopprøret på 1700-tallet da medlemmene skal ha gjort bruk av svart magi i krigføringen.

Annerledestenkende ble borte

Under 1900-tallets militærdiktaturer utnyttet diktatorene Duvalier, "Papa Doc" og sønnen "Baby Doc," Bizango-selskapene til å bringe annerledestenkende til taushet.

Zombiefiering blir også regnet blant "venstrehåndsverkene" – troen på at det ad magisk vei er mulig å ta en persons sjel i besittelse og forvandle ham eller henne til en zombie, en viljeløs levende død som adlyder sin mesters minste befaling. Troen på zombiefiering antas å ha sin opprinnelse i undertrykkelsen i slavesamfunnet.

Det vellykkede slaveopprøret i 1804 førte aldri til velstand og utvikling for Haiti. Landets historie fram til i dag har vært preget av korrupte militærdiktaturer og sosial elendighet. Mangelen på velferd har gjort at den fattige befolkningen langt på vei har vært – og fremdeles er – overlatt til sine lokale voodoo-prester og prestinner når det gjelder alt fra helsestell og opplæring til lov og orden og løsing av økonomiske uoverensstemmelser. l

Les mer: Vodou, santeria, olivorism – Om afroamerikanska religioner av David Westerlund (red, 2006)

Kanskje du er interessert i...