Les også

Hva er myrra?

Biskopen ble hugd ned i katedralen

Thomas Becket var den engelske kongen Henrik IIs nærmeste mann. Men til tross for det valgte han kirkens side i den maktkampen som rystet landet midt på 1100-tallet. Det valget kostet ham livet.

4. mai 2016 av Gunnar Friden

Den 22. juli 1170 kom to menn ridende over engene utenfor slottet Fréteval i Frankrike. De to var Henrik II, konge av England, og hans fiende Thomas Becket, den landsforviste erkebiskopen av Canterbury. De to hadde besluttet å legge feiden bak seg, noe som betydde at erkebiskopen kunne vende tilbake til setet sitt. Etter en lang og emosjonell samtale falt Becket til slutt ned på kne foran Henrik, som et tegn på sin fullstendige underkastelse.

Kongen var rørt til tårer og forsikret at vennskapet deres var gjenopprettet. Men erkebiskopen var ikke like håpefull. «Jeg frykter at vi ikke vil møtes igjen i dette livet,» var hans farvel til kongen. Ordene opprørte kongen, men Becket hadde rett. Seks måneder senere ble hele Europa rystet av et blodig mord på Englands helligste sted.

Fra ulike verdener

Thomas Becket ble født i London i 1118. Faren var en kjøpmann som hadde mistet det meste av det han eide. Men den unge Thomas hadde fått en god utdannelse på katedralskole, og hadde senere jobbet som sekretær for en velstående slektning. I middelalderens England kontrollerte den normanniske adelen alle viktige statsanliggender, og det var utenkelig at Becket med sin enkle bakgrunn kunne få et høyt embete.

Henrik ble født i 1133 og var sønn av Matilda av England og grev Geoffrey av Anjou. Moren var arving til den engelske tronen etter sin far, Henrik I. Men Matildas fetter Stefan av Blois hadde tatt makten i et kupp og landet hadde blitt kastet inn i en lang borgerkrig der de to kjempet om makten.

Stefans katastrofale styre varte i nesten tjue år, og det var først da han døde i 1154 at Matildas sønn endelig kunne bestige tronen som kong Henrik II. Han giftet seg med hertuginnen Eleonore av Aquitaine og hersket etter ekteskapet over et mektig rike som strakte seg fra den skotske grensen i nord til hele det vestlige Frankrike fra Normandie til
Pyreneene i sør.

Henrik satte umiddelbart igang med en gjenoppbygging av landet, hvis økonomi og rettsvesen lå i ruiner etter borgerkrigen. Han ansatte dyktige embetsmenn til å håndtere gjenreisningen, hvorav den viktigste var posisjonen som kansler. Sedvane tilsa at denne stillingen skulle gå til en av erkebiskopen av Canterburys nærmeste menn.

Utnevnt til kansler

Takket være et betydelig administrativt talent hadde Becket på denne tiden klart å avansere til stillingen som erkediakon av Canterbury. Nå ble han, som den første engelskmannen siden den normanniske invasjonen i 1066, utnevnt til kansler – godt hjulpet av en anbefaling fra erkebiskop Theobald.

Thomas Becket viste seg snart å være rett person på rett plass. Med sitt praktiske
sinnelag kunne han effektivt iverksette den unge kongens forordninger, og snart hadde de to klart å gjenopprette landets økonomi og sikre grensene mot Frankrike og Skottland. Henrik og Becket ble etter hvert uadskillelige venner og ble ofte sett sammen både på jakt og
i gjestebud.

Kongens mann ble biskop

Kongen ønsket imidlertid å befeste sin makt ytterligere, særlig over kirken som på 1100-tallet hadde vokst seg stor og innflytelsesrik. Den katolske kirken hadde sitt eget rettssystem for alle som tjenestegjorde i den, uavhengig av rang. Disse lovene gjaldt i prinsippet også ikke-kirkelige forbrytelser begått av geistlige.

I henhold til vanlig praksis ble slike saker likevel ofte overført til ordinære domstoler. Men da erkebiskop Theobald døde i 1161, fikk Henrik en mulighet til å sikre seg kontrollen over «kirkeretts-saker». Å utnevne sin gamle venn og kansler til Theobalds etterfølger ville gjøre det mulig for kongen å øke sin innflytelse over kirken.

Henrik møtte raskt motbør fra kirkelige dignitarer som satte spørsmålstegn ved Beckets egnethet som erkebiskop. Kansleren selv ba også om å bli fritatt med den begrunnelse at han ikke kunne tjene to herrer samtidig. I valget mellom Henrik og Gud, mente han, måtte han velge Gud. Men kongen var urokkelig og tvang sin vilje gjennom.

Nektet å adlyde

Til Henriks store bestyrtelse trakk Becket seg umiddelbart fra sin tidligere stilling. Snart viste det seg at han var like nitid i rollen som erkebiskop som han hadde vært i rollen som rikskansler.

I Thomas Becket fikk Henrik en ivrig forkjemper for kirkelige rettigheter, og han nektet plent å tilgodese kongens interesser. Becket krevde blant annet at de kirkelige lovene skulle respekteres og at beslagtatte kirkeeiendommer måtte
returneres.

I løpet av de neste to årene eskalerte konflikten mellom konge og erkebiskop til en diplomatisk storkrangel der både kongen av Frankrike og paven i Roma ble trukket inn. Under et møte på slottet Clarendon tvang kongen Becket til å godkjenne en avtale om kongelig overhøyhet i ikke-kirkelige rettsspørsmål. Men Henrik nøyde seg ikke med det. Han forsøkte også å kvitte seg med sin erkebiskop gjennom ulike tvilsomme rettsprosesser.

Kongen følte seg åpenbart krenket av sin gamle venns forræderi, og var ute
etter personlig hevn. Til slutt måtte Becket og hans familie ta tilflukt på kontinentet, etter at en rasende konge hadde landsforvist dem.

I eksil i Frankrike

For Becket ventet nå et fem år langt eksil under den franske kongens beskyttelse. Pave Alexander III hadde stor sympati med den landsforviste erkebiskopen, men var pragmatisk anlagt og prøvde stadig å forhandle fram en avtale som var akseptabel for begge parter i konflikten.

Også Becket var opptatt av å løse konflikten. Men han nektet hardnakket å gå på akkord med sine prinsipper. Henrik hadde beslaglagt kirkeeiendom som tilhørte erkebiskopens tilhengere, og Becket bannlyste de biskoper som hadde gått kongens ærend i strid med erkebiskopens vilje.

Våren 1170 lot Henrik sin eldste sønn krone til medhersker. Thomas Becket oppfattet dette som et alvorlig overtramp siden denne seremonien bare kunne utføres av erkebiskopen av Canterbury. Som straff truet Becket med å bannlyse hele England og utlyse et nasjonalt forbud mot å delta i gudstjenester og motta sakramentene. Det var for å forhindre dette at Henrik til slutt gikk med på å møte Becket i Fréteval.

Døden i Canterbury

I begynnelsen av desember 1170 vendte Becket tilbake til Canterbury i triumf. Vel på plass, bannlyste han enda flere biskoper som hadde stilt seg på kongens side i konflikten. Disse vendte seg da i protest til Henrik, som i et avmektig raseri begynte å skjelle ut følget sitt og beskylde dem for feighet. «Kan ingen befri meg fra denne opprørske prest?» skal han ha ropt.

Utbruddet fikk fire av kongens følgesvenner til å begi seg til Canterbury for å arrestere erkebiskopen. Beckets medarbeidere bønnfalt ham om å flykte, men erkebiskopen gikk standhaftig de fire mennene i møte og forklarte at de ikke hadde rett til å arrestere ham. Da mistet ridderne fatningen og slo erkebiskopen ihjel i hans egen katedral.

Henrik ble forferdet da han hørte nyheten om udåden. Men skandalen var et faktum, og den sjokkerte hele det kristne Europa. To år senere ble Thomas Becket kanonisert og kongen måtte gjennomføre en botsvandring til helgenens grav der han lot seg piske offentlig.

Kjøpmannssønnen Becket ble etter sin død en av kristendommens største martyrer og en av Englands mest populære helgener.

Kanskje du er interessert i...