Unionsoppløsningen i 1905

I 1905 oppløste Stortinget ensidig unionen med Sverige. Plutselig sto landene på randen av krig. Men statsminister Christian Michelsen var en kløktig politiker. Ved å velge den riktige kongekandidaten sørget han for å få stormaktenes støtte.

5. november 2012 av Grete Gaulin

Tirsdag 12. september 1905 var det livlig aktivitet i havnen i Göteborg. Svart damp steg mot himmelen, og det ene skipet etter det andre stakk til havs og satte kursen mot nord.

Målet var Norge og den norske flåte i Melsomvik, åtte mil sørvest for Kristiania. Den svenske eskadresjefen hadde fått ordre om at de norske panserskipene skulle senkes. Så skulle det landsettes styrker i Sør-Norge samtidig som andre enheter krysset grensen lenger nord.

Med krig på to fronter ville nordmennene bli nødt til å gi opp og fortsette i unionen med Sverige. Bare tre dager tidligere hadde Fridtjof Nansen, den verdensberømte oppdagelsesreisende som var Norges sendebud, advart stormaktene i Europa om at man var farlig nær krig mellom de to landene. Bekymringen for et militært sammenstøt bredte seg i Europas hovedsteder.

Dramaet hadde sitt utspring i en konflikt om unionens diplomatiske forbindelser. Men i bunn lå en utbredt bitterhet blant nordmenn som følte seg underordnet Sverige i unionen. Selvbevisstheten hadde tiltatt i Norge etter som skipsfart og handel vokste på slutten av 1800-tallet.

Krevde egne konsuler

Men Norge hadde ingen diplomatisk representasjon som kunne fremme norsk handel. Både unionens utenriksminister og de fleste konsulene var svenske. I mange av havn­ene som norske skip anløp hadde man altså ingen som ivaretok landets interesser. Derfor stilte det norske Stortinget krav om en konsulattjeneste, en begrenset utenrikstjeneste som kunne håndtere Norges mest presserende spørsmål. Men den svenske regjeringen nektet blankt å etterkomme kravet.

I november 1904 ga den svenske statsministeren Erik Boström beskjed om at hans regjering ikke kunne akseptere noe norsk konsulatvesen. I Norge var folk opprørte. Skjønte ikke Boström at dette var dødsstøtet for unionen? Det gjorde ikke Boström. Men han skulle snart vite beskjed. Det skulle bli en het vår og sommer. I mars fikk Norge en ny regjering ledet av Christian Michelsen. Et flertall i Stortinget ga den i oppdrag å opprette et norsk konsulatvesen, koste hva det koste ville. Om nødvendig var nordmennene forberedt på å forsvare et slikt vedtak med våpenmakt.

Mobilisering ved grensen

I april innledet man en begrenset mobilisering langs svenskegrensen. Festninger og fort ble bemannet. Panserskipet Tordenskjold og fire torpedobåter patruljerte norske farvann, og flere var underveis. Men den norske regjeringen ønsket primært svenskekongens underskrift på vedtaket om nye norske konsulater. Kunne ikke dette løses i minnelighet?

Den svenske regjeringen svarte at man ikke ville gripe til våpen. Samtidig meddelte Oscar II at han ikke ville føye sin signatur til det norske forslaget.

Regjeringen svarte med å innlevere sin avskjedssøknad. Men kongen nektet å godta den med henvisning til at det under de rådende forhold ikke ville være mulig å danne en ny norsk regjering.

I Norge konstaterte man at kongen dermed ikke hadde klart å utføre sitt konstitusjonelle oppdrag, nemlig å gi landet en arbeidsdyktig regjering. Hvilken nytte hadde landet av en slik konge?

Den 7. juni 1905 kom svaret fra Kristiania som gjorde krisen akutt:

«Da statsrådets samtlige medlemmer har nedlagt sine embeder, da Hans Majestet Kongen har erklært seg ute av stand til å skaffe landet en ny regjering, og da den konstitusjonelle kongemakten således er trådt ut av virksomhet, bemyndiger Stortinget medlemmene av det i dag avtrådte statsråd til inntil videre som den norske regjering å utøve den kongen tillagte myndighet i overensstemmelse med Norges rikes grunnlov og gjeldende lover – med de endringer som nødvendiggjøres ved at foreningen med Sverige under én konge er oppløst som følge av at kongen har opphørt å fungere som norsk konge.”

Avsatt i en bisetning

Unionen med Sverige var over, og så lite respekt hadde nordmennene for sine svenske partnere at de oppløste den på 25 minutter i en bisetning til en bisetning. Men dramatikken var ikke over. Den hadde bare så vidt begynt. For hva ville skje nå? Nordmennene måtte ta hensyn til stormaktene i Europa. En oppløsning av unionen mellom Norge og Sverige ville komme til å forandre maktbalansen i Nord-Europa, og andre land kunne også bli trukket med i en eventuell krig. Dessuten ville en væpnet konflikt helt sikkert ende med nederlag for Norge, som var betydelig dårligere rustet.

En krig kunne også få uforutsette følger i form av kaos, revolusjon eller republikk.

Dette siste ordet skremte dog ikke spesielt mange nordmenn. Mange norske politikere ville gjerne benytte anledningen til å avskaffe monarkiet. Men ikke statsminister Christian Michelsen. Selv om han var republikaner på sin hals, var han først og fremst en taktisk politiker. Han skjønte at Norges eneste sjanse til å få utenlandsk støtte for uavhengighet lå i et fortsatt monarki. Norge måtte ha en konge, og i første omgang burde tilbudet gå til noen i den svenske kongefamilien for å dempe vreden i Stockholm. Oscar II betraktet nemlig Stortingets vedtak som en personlig fornærmelse. Å la en av kongens sønner bli monark i Norge var kanskje løsningen på den gordiske knuten.

Ville ha dansk prins

Det var et skuespill, fordi Michelsen visste at svenskekongen ville svare nei. Dermed ville det stå nordmennene fritt å la tilbudet gå til den kandidaten man egentlig ville ha, nemlig danskenes prins Carl, sønnesønn av danskekongen Christian IX og gift med britiske kong Edvard VIIs datter Maud. Det danske prinsparet hadde også en sønn, Alexander, som kunne sikre arverekken.

Prins Carl var den perfekte kandidat. Med støtte av Danmark og Storbritannia ville Norge kunne tvinge svenskene til forhandlingsbordet. Forhandlingene tok til i Karlstad i august. Sveriges regjering hadde skjønt at Norge var tapt, men forlangte likevel folkeavstemming. I den deltok 85 prosent av de stemmeberettigede, og bare 184 personer stemte for fortsatt union med Sverige.

Forhandlingene ble likevel harde. Flere ganger holdt de på å bryte sammen – noe som ville ha ført til væpnet konflikt. Den svenske regjeringen insisterte nemlig på at de norske grensefestningene skulle rives. Den norske delegasjonen kunne gå med på å legge ned enkelte mindre festninger, men godtok ikke at viktige anlegg som Kongsvinger og Fredriksten skulle avvæpnes.

9. september sto 70 000 svenske soldater utplassert ved norskegrensen. En svensk flåte var underveis nordover og ble noen dager etter fulgt av panserskip fra Göteborg. I stormaktenes hovedsteder bredte nervøsiteten seg. Den tyske keiseren, Vilhelm II, oppga sin motstand mot en britiskvennlig monark, og både den russiske tsaren og den engelske kongen ba Sverige om å mildne kravene til Norge. Alt for freden.

Et nattlig oppgjør

Natten til 18. september mobiliserte fremdeles de to landene. Da banket den nye svenske statsministeren, Christian Lundeberg, på døra til sin norske kollegas hotellrom. Han minte om at det snart ville bli krig hvis de ikke kunne finne en løsning.

De to regjeringssjefene ble enige om å trekke tilbake styrkene, og skrev under en overenskomst 23. september. Knapt to måneder senere ble det holdt en ny folkeavstemming hvor et flertall av nordmennene ga kongekandidaten prins Carl sin støtte. Den 25. november gjorde han sitt inntog i Kristiania under navnet Håkon VII. Også sønnen hadde skiftet navn og het nå kronprins Olav. Norge hadde fått sitt eget kongehus.

LES MER: 1905 – Spillet bak kulissene av Roy Andersen (2005) ● Vi skiltes i fred av Bjørn Terjesen (2001)

Kanskje du er interessert i...