Striden om Grønland

I 1814 mistet Norge de gamle provinsene Island, Færøyene og Grønland. I 1931 forsøkte norske fangstfolk å vinne deler av Grønland tilbake ved å okkupere Myggbukta, en aksjon som fikk ubetinget støtte fra den norske regjeringen.

2. januar 2012 av Kjetil Johansen

Den 27. juni 1931 ble det plantet et norsk flagg på Øst-Grønland, like ved den norske radiostasjonen i Myggbukta. Fem norske fangstfolk sto samlet rundt flagget. Synet var ikke særlig spektakulært. Men med denne handlingen sørget sunnmøringen Hallvard Devold og fire av kameratene hans for å gjøre Norge til en imperialistisk nasjon. Grønland var nemlig regnet som dansk område, og flaggplantingen var en symbolsk provokasjon. Devold og kameratene hans hadde bestemt seg for å innlede en privat, norsk okkupasjon av Øst-Grønland, og de ville ha støtte fra den norske regjeringen.

Informerte regjeringen

Devold sendte derfor et telegram til Oslo for å informere om aksjonen: ”I nærvær av Eiliv Herdal, Tor Halle, Ingvald Strøm og Søren Richter er idag det norske flagg heist i Myggbukta. Og landet mellom Karlsbergfjord i syd og Besselfjord i nord okkupert i Hans Majestet Kong Haakons navn. Landet har vi kalt Eirik Raudes land.”

Telegrammet ble også sendt til avisene Aftenposten, Dagbladet og Tidens Tegn. Det norske folk måtte jo få høre om dette.

Eiriks Raudes land tilsvarte kyststrekningen mellom 71° 30’ og 75° 40’. Området var bortimot folketomt. Nå skulle dette bli norsk land, om Hallvard Devold fikk viljen sin. Ikke overraskende var danskene svært uenige. De protesterte.

Den norske regjeringen, ledet av statsminister Peder Kolstad, tok først avstand fra Devolds aksjon. Men etter intens lobbyvirksomhet snudde regjeringen og stadfestet okkupasjonen. Juristen Helge Ingstad ble utnevnt til norsk sysselmann for området, og forsvarsminister Vidkun Quisling tok til orde for at den norske marinen kunne bli satt inn om nødvendig.

Danmark svarte med å klage Norge inn for Den internasjonale domstolen i Haag. Nå skulle det endelig avgjøres om Grønland var norsk eller dansk.

Tapte provinser

I Norge var det liten tvil om at Grønland egentlig var norsk. Skribenten Idar Handagard langet ut i den politiske pamfletten ”Danmarks urett og Norges rett til Grønland”. Her kritiserte han Kiel-avtalen av 1814, der Danmark fikk beholde de gamle norske provinsene Island, Færøyene og Grønland mens Norge måtte gå i union med Sverige:

”Korkje konge elder riksstyre elder storting kann gjeva burt noko av Noregs rike – folket uspurt. Storting, konge og rikstyre kann ikkje gjera det idag. Og kunde ikkje gjera det i aari 1814 til 1821 elder sidan”, slo han fast på sitt radikale nynorsk.

Når Handagard viser til 1821, er det fordi et hardt presset storting dette året godtok sin andel i den dansk-norske statsgjelden. Stortinget gikk likevel ikke med på å gi Danmark eiendomsretten over de gamle norske provinsene, minnet Handagard om. Dette var det imidlertid strid om. Danskene tolket ikke Stortingets formulering på denne måten.

I 1921 vedtok det danske Folketinget at Grønland var en del av det danske riket. Dette virket provoserende på et Norge som var ”nyfødt” som selvstendig nasjon og som i tillegg hadde økonomiske interesser i polstrøkene.

Langvarig krangel

Det danske vedtaket innebar at utlendinger måtte søke om lov til å gå i land, og at de måtte ha en passende begrunnelse for å få søknaden innvilget.

Norske sel- og hvalfangere hadde lenge drevet fangst fra Øst-Grønland. Men danskene mente at jakt ikke var en passende begrunnelse for å gå i land på øya. Striden ble foreløpig løst i 1924, da den såkalte Grønlands-overenskomsten ga nordmenn muligheter til å drive jakt på Grønland. Men overenskomsten åpnet samtidig for at danskene kunne innføre særbestemmelser for områder på Øst-Grønland, noe som i praksis ville bety monopol på området.

Okkupasjonen i 1931 tok derfor sikte på å tvinge danskene til å innse at de måtte dele Grønland med Norge. For å nå dette målet måtte Øst-Grønland koloniseres.

En ny kolonisering

Helge Ingstad, den norske sysselmannen, skildret møtet med Øst-Grønland slik:

”Havet her vest er jo som et stykke Norge, gjennom generasjoner har nordmenn funnet sitt virke i disse strøk. (...). De norske sjøfolk kan dette harde fangstmannslivet, og like sorgløst tar de kampen op med skruisen som deres forfedre gjorde det, den gang Eirik Raude og hans menn for omkring tusen år siden i åpne båter fór til det syd-vestre Grønland og laget en norsk koloni der.”

De norske okkupantene skrev seg med andre ord inn i en gammel tradisjon. Nå skulle en ny koloniseringstid ta til.

Selv om en viss kraftpatriotisme preget Norge i Grønlandssaken, var det mange som så med beklagelse på krangelen med danskene. Journalisten, fangstmannen og forfatteren John Giæver skrev: ”Når jeg tenker på alle de gode stunder jeg har hatt her borte med danske venner forrige vinter, da gjør dette bevebnede anstaltmakeri mig en smule bedrøvet.”

Konflikten om Grønland ble aldri dominert av aggresjon og maktbruk. Den norske okkupasjonen handlet mest om å få etablert et norsk nærvær. Løsningen ble husbygging. Mellom 1926 og 1931 ble det bygd 76 hus i norsk regi på Øst-Grønland, mens danskene bare hadde to hus å skilte med.

Oppsøkte medium

Den norske innsatsen ble imidlertid aldri omsatt til virkelighet. Norske politikere var uenige om sak så vel som metode, og innsatsen kolonistene la ned skulle ikke resultere i noe som helst. En bisarr episode illustrerer hvor mye tvilen plaget ledende norske politikere. 5. mars 1932 døde statsminister Kolstad. Regjeringen fortsatte under ledelse av Jens Hunseid, men justisminister Asbjørn Lindboe savnet åpenbart den gamle regjeringssjefen veldig. Faktisk så mye at han oppsøkte et medium, i håp om å få råd fra avdøde Kolstad.

I 1933 kom dommen. Den 5. april besluttet Den internasjonale domstolen med 12 mot 2 stemmer at den norske okkupasjonen var ulovlig.

Helge Ingstad skildret stemningen da den norske kolonien mottok nyheten: ”Det blir ikke sagt stort. Men likesom tilfeldig faller det sig slik at vi, en efter en, reiser oss stille og søker ut av hytten. Bakom stiger landet forjettende frem med fjell bak fjell, alt dette vi har levd oss inn med og regnet som vårt.”

Norge godtok dommen, og okkupasjonen av Øst-Grønland ble avviklet. Striden var avgjort. Grønland – hele Grønland – skulle være dansk.

LES MER: Kampen om Eirik Raudes land av Ida Blom (1973) ● To mann i Moskusfjorden av John Giæver (1931) ● Danmarks urett og Norges rett til Grønland av Idar Handagard (1932) ● Øst for den store bre av Helge Ingstad (1935)

Kanskje du er interessert i...