Snorres saga fikk en blodig slutt

Han er kjent for sitt Edda-skrift, som beskriver åsatroen, og Heimskringla som er en krønike over Norges konger. Men som lagmann på Island havnet Snorre Sturlason midt i en blodig maktkamp mellom øyas mange stormenn og kong Håkon av Norge.

31. juli 2015 av Tomas Blom

Stormannen Sturla Tordarson lå i arvestrid med Pall Sølvason og hans hustru Torbjorg. Han nektet å gi seg, og en dag grep Torbjorg en kniv og kastet seg over Sturla for å stikke ut øyet hans. Hun greide bare å kutte opp kinnet hans, men nå var Sturla i sin fulle rett til å kreve en enorm skadeerstatning som ville ha satt Pall og hans hustru på bar bakke. De vendte seg derfor til Jon Loptsson – Islands mektigste mann på slutten av 1100-tallet – og ba ham om å mekle. Til sist klarte Jon Loptsson å få Sturla til å redusere sine krav, blant annet gjennom å tilby seg å ta hånd om og oppfostre Sturlas sønn Snorre.

Fikk god utdanning

Og slik ble det. Snorre vokste opp på Oddi, Jon Loptssons gård, og fikk ganske visst en helt annen start på livet enn om han hadde blitt værende hos sin familie. Jon Loptsson var ikke bare rik, han tilhørte også Islands intellektuelle elite, eide et omfattende bibliotek og hadde selv skrevet et kvad om sin avstamming fra norsk kongeætt.

Jon satte Snorre i skole sammen med sine egne barn, og sørget for at han fikk grundig kjennskap til Norges og Islands historie. Øya hadde nemlig blitt kristnet i år 1000, og noen av kirkens menn hadde begynt å skrive ned historier om ting som man mente var verdt å bevare for ettertiden.

Ordet saga betydde i middelalderens Island bare «beretninger», og var opprinnelig en muntlig fortellerform. En saga var noe som ble sagt.

Giftet seg rikt

Jon Loptsson døde da Snorre var 19 år gammel, og unggutten forlot fosterhjemmet. Til å begynne med virket det som om hans framtid var usikker.
Faren var død, og moren hadde brukt opp arven.

Men nå kom ætten hans til unnsetning. Snorre tilhørte sturlungene, en av de mektigste ættene på Island og samfunnsstøtter som definerte hele landets organisering. Med familien i ryggen kunne han gifte seg med Herdis, datter av Berse den rike. Som del av arven etter sin svigerfar fikk Snorre gården Borg, der høvdingen og skalden Egil Skallagrimsson en gang hadde bodd. Skallagrimsson skulle  senere bli udødeliggjort i en saga som antakelig ble nedskrevet av Snorre.

Gjennom gården arvet han også svigerfarens posisjon som «gode», det vil si at han ble høvding over et «godord». Et godord var på denne tiden et område der utvalgte fra eliten fungerte som både verdslige og åndelige ledere. Godene hadde i førkristen tid hatt som oppgave å ivareta den lokale rettsordningen og dyrkingen av gudene.

Island hadde på 800-tallet blitt kolonisert av norske stormenn som flyktet fra kong Harald Hårfagres rike. Øya ble delt inn i 40 godord, og ble styrt av frie menn som samlet seg til Alltinget ved midtsommerstid. Fra 930 ble dette Alltinget holdt i Thingvellir. Der skulle loven leses høyt av lovsigemannen, og det ble altså forutsatt at han kunne den utenat. Det var først på 1100-tallet at loven ble nedskrevet.

Etter som årene gikk, begynte maktsultne stormenn å legge under seg flere og flere godord. De brukte alle midler for å skaffe seg mer makt, og det gjorde også Snorre Sturlason. Hans maktposisjon ble bekreftet da han i 1215 ble valgt til lagsagomann.

Ættekamper

Utover på 1200-tallet ble situasjonen på Island forverret. Kampen mellom de ulike ættene – skildret av Snorres brorsønn Sturla Tordsson i Sturlunge-
sagaen
– bar preg av rå vold, svik og forræderi. I sagaen fortelles det også om Snorre Sturlasons reiser til Norge. Der ble han godt mottatt av den unge kong Håkons nærmeste mann, Skule jarl, og fikk anledning til å lære seg norsk historie
bedre. Han besøkte også Västergötland som gjest hos lagmann Eskil, bror av Birger Magnusson som er bedre kjent som Birger jarl. Under sine besøk hos høy-ættede passet Snorre på å dikte og framføre kvad til vertenes ære.

Sviktet Håkon

Da Snorre besøkte Norges konge for annen gang, fikk han høre at Håkon planla å angripe Island som straff for at norske kjøpmenn hadde blitt angrepet og plyndret på øya. Snorre fore-slo at kongen heller skulle gi ham i oppdrag å overbevise sine landsmenn om å la seg styre av Norge.

Det gikk kong Håkon med på. Men Snorre gjorde ingen alvorlige forsøk på å innfri sitt løfte. De neste årene viet han seg hovedsakelig til å styrke sin egen
posisjon, blant annet ved å la seg velge til lovsigemann enda en gang og gifte bort døtrene til mektige menn.

Håkon ga derfor oppgaven med å legge Island under Norge til Snorres brorsønn, den stridbare Sturla Sigvatsson. Han begynte systematisk å terrorisere andre stormenn, og fikk etter hvert mange av dem til å forlate øya. En av dem var Snorre, som nok en gang bega seg avgårde til Norge. Der ble han tatt imot av Skule jarl. Skule jarl hadde nå planer om å gjøre opprør mot kong Håkon.

Drept på kongens ordre

Snorre bestemte seg for å vende hjem da han fikk beskjed om at broren og bror-
sønnen var drept. Men kong Håkon hadde forbudt  Snorre å dra. Han stemplet derfor Snorre som forræder, og sendte et bud til Island om at han skulle fengsles og sendes tilbake til Norge – eller drepes. Brevet ble tatt imot av Gissur Torvaldsson, som hadde gamle uløste arvetvister med Snorre.

En natt i september 1241 kom Gissur til Snorres gård Reykholt med et mannsterkt følge. De brøt seg inn i huset, men Snorre rakk å gjemme seg i et kjellerrom. Mot løfte om å bli spart, avslørte Snorres egen prest Arnbjørn hvor Snorre var. Fem menn brøt seg inn i kjelleren og fant Snorre. En av mennene fikk ordre om å hugge ham ned. «Her skal ikke hugges» ropte Snorre med all den autoritet han kunne mønstre.

Mennene nølte, men ikke lenge. Til tross for Snorres protester, ble han hugget ihjel. Kong Håkon la beslag på hans eiendom. Det gjorde at han fikk mer makt på øya. Tjue år senere besluttet Alltinget å underkaste seg den norske kongemakten – om enn med en viss grad av selvstyre. l

Kanskje du er interessert i...