Margaret Thatcher

Nå kommer filmen om Margaret Thatcher, en av det 20. århundrets mest kontroversielle politikere. De som hadde fordel av 1980-tallets hardhendte reformer, likte henne. For mange andre ble hun et hatobjekt.

30. januar 2012 av Ulf Persson

Natt til 12. oktober 1984 hadde freden senket seg over det engelske badestedet Brighton. Sommergjestene hadde for lengst dratt hjem. I stedet var byen fylt av ministre og andre toppolitikere i anledning det konservative partiets årsmøte. Hovedperson var selvfølgelig partilederen, statsminister Margaret Thatcher. Selv om klokken nærmet seg tre på natten, var hun fremdeles våken på hotellsuiten sin og forberedte talen hun skulle holde dagen etter. Hun hadde vennet seg til fire timers søvn per natt –mer trengte hun ikke.

Plutselig ble freden brutt av en voldsom eksplosjon. Hele hotellet ristet. Stein og mørtel fløy rundt i luften. Deler av bygningen raste sammen.

Men Thatcher var helt uskadd. Hun skiftet klær, og ble senere eskortert til den lokale politistasjonen sammen med sin mann. Til mediene sa hun at partikongressen ville fortsette som planlagt. Neste formiddag holdt hun talen sin, men med enkelte endringer.

"Angrepet har feilet. Alle forsøk på å ødelegge demokratiet med terrormidler vil mislykkes”, sa hun.

Opptrådte besluttsomt

Margaret Thatcher hadde overlevd ett av de verste terroristangrepene i Storbritannias historie. Fem mennesker omkom og et trettitall ble skadet av bomben, som var blitt plassert i ett av hotellrommene av det nordirske IRA. Med sin fryktløse opptreden styrket hun bildet av statsministeren som ytterst besluttsom og prinsippfast.

Hun ble født som Margaret Roberts 13. oktober 1925 i småbyen Grantham på den engelske landsbygda. Faren var en suksessrik kjøpmann, metodist og senere borgermester i Grantham.

Margaret Thatcher ble den siste av Storbritannias statsministre som vokste opp før og under annen verdenskrig. Hun glemte aldri de forsakelsene befolkningen ble utsatt for da bombene falt over London og andre byer. Tanken på Storbritannias heroiske kamp mot Hitler fylte henne med stolthet. Ikke uventet var Winston Churchill Thatchers store politiske ideal.

I begynnelsen av 1940-tallet studerte Margaret kjemi ved universitetet i Oxford. Hun engasjerte seg også politisk, og karrieren begynte så smått å skyte fart. Hun traff Denis Thatcher, en ti år eldre forretningsmann som gjorde inntrykk på Margaret med sin raske bil og verdensvante holdning. De møttes ofte, men ikke på lørdager. Da spilte han rugby, og hun drev med politikk. I 1951 giftet de seg, og hun begynte på jus­studiet. I 1953 fikk de tvillingene Mark og Carol.

Valgt inn som småbarnsmor

Man skulle tro at det i 1950-årene var vanskelig for en ung tobarnsmor å satse helhjertet på en politisk karriere og studere ved siden av. Men Margaret hadde ingen planer om å bli hjemmeværende kone. I sine erindringer skriver hun: "Selv om hjemmet alltid burde være midtpunktet i ens liv, skal det ikke sette grensen for ens ambisjoner.” Etter flere mislykkede forsøk ble hun i 1959 valgt inn i det engelske Underhuset. Da var hun blitt 34 år.

I begynnelsen av 60-tallet begynte hun å skape sitt image. Blant annet anla hun da sin karakteristiske frisyre. Hun fikk også trening i kunsten å snakke offentlig. En av dem som hjalp henne, var skuespilleren Laurence Olivier. I 1975 bestemte Thatcher seg for å utfordre Ted Heath som leder for det konservative partiet. Med en viss smerte oppsøkte hun Heath på kontoret hans og fortalte at hun hadde bestemt seg for å stille som motkandidat. Hun ble møtt med en skuldertrekning og et nærmest uinteressert "Hvis du må” fra Heath.

Maktkampen var i gang. Den endte med en overbevisende seier for Thatcher. I februar 1975 ble hun partiets første kvinnelige leder. Fire år senere ble Thatcher utnevnt til Storbritannias første kvinnelige statsminister. Hun ble straks stilt overfor veldige utfordringer. Storbritannia slet med høy inflasjon og enda større arbeidsledighet. Industrien var gammelmodig og lite effektiv. Hun følte seg oppstemt foran oppgaven. Da politikerkarrieren omsider var slutt, sa hun med et sukk: "Å, jeg skulle ønske jeg kunne gjøre alt det der om igjen!”

Utfordret fagorganisasjonene

Margaret Thatcher var, for å si det mildt, ikke plaget av nostalgiske følelser. Mente hun at det var nødvendig med energiske tiltak for å få det økonomisk svake Storbritannia på fote, fantes det ingen pardong. Som overbevist antisosialist utfordret hun de sterke fag­organisasjonene og et trygdesystem som, ifølge Thatcher, oppfordret til dovenskap og juks. Løsning­en ble sosiale nedskjæringer og privatisering. Politikken fikk omsider sitt eget navn: thatcherisme.

Som konservativ moralist vernet Thatcher om den tradisjonelle kjernefamilien. Hun ville gjøre det vanskeligere å ta ut separasjon og hadde – på tross av sin egen karriere – ikke noe til overs for kvinner. Pratet om den enkeltes frihet og plikt var thatcherismens mantra. Folk måtte ta ansvar for livet sitt og absolutt ikke stole på sosialhjelp. Det måtte også lønne seg å anstrenge seg, det måtte lønne seg å jobbe.

Den samme moralske holdningen gjaldt også på internasjonalt nivå. Thatcher hadde ikke noe til overs for kommunismen og statsformen i Sovjetunionen. Hun nølte heller ikke med å si det offentlig. Sovjet svarte med å skape begrepet "Jernladyen”. Men hun besøkte landet flere ganger, likte menneskene og fikk et godt forhold til Sovjetunionens siste leder, president Mikhail Gorbatjsov.

Av sine internasjonale kolleger likte hun Ronald Reagan best. Hun satte pris på hans sjarm og humor – men også politikken hans. De fant hverandre så til de grader at de begynte å omtale hver­andre med fornavn.

Kriget mot Argentina

Falklandskrigen ble likevel den mest betydningsfulle internasjonale hendelsen for Margaret Thatcher. I april 1982 gikk Argentina til angrep på den britiske øygruppen i Sør-Atlanteren. Thatchers regjering svarte med å sende en flåtestyrke dit, og  5000 britiske soldater gikk i land på øygruppa. En måned senere måtte de argentinske troppene kapitulere. For den britiske regjeringens del var den korte og vellykkede krigen en stor prestisjeseier.

Thatcher vakte også ekstra sterke følelser i hjemlandet – både kjærlighet og hat. Bombeattentatet i Brighton i 1984 var ikke det eneste terrorangrepet IRA rettet mot henne, selv om det var det alvorligste. I en berømt pressemelding skrev organisasjonen "I dag hadde vi uflaks. Men husk: Vi trenger bare å ha hellet med oss én gang; dere må ha flaks hver eneste gang.”

Men Thatcher klarte seg. Hun ble gjenvalgt to ganger, og var statsminister i til sammen elleve og et halvt år, noe som var rekord den gangen. 28. november 1990 overlot hun Downing Street til partikollegaen John Major. En epoke var over i britisk historie.

I sine erindringer viser hun ingen falsk beskjedenhet med hensyn til egen innsats: "Jeg var riktig person på rett sted til riktig øyeblikk!”

LES MER: The Iron Lady av John Campbell (2003)

Kanskje du er interessert i...