Lenin splittet Arbeiderpartiet

Ved inngangen til 1920-årene var det norske Arbeider-partiet det eneste med masseappell i den vestlige verden som sluttet seg til Komintern. Lenin ville ha nordmennene til å forplikte seg til en væpnet revolusjon, og forlangte totalt knefall for Moskva. Svaret ble et rungende ja – og en partisplittelse.

2. november 2015 av Åke Steinwall

Tekst Grete Gaulin

Den 4. februar 1923 er Det norske Arbeiderparti samlet til landsmøte for å behandle sitt forhold til Moskva. Den tredje internasjonalens hot-shots vaker inn og ut av møtesalen. Her fins Nikolai Bukharin, som sto ved Lenins side under den russiske revolusjonen. Her fins den polske kommunisten Karl Radek, og sovjetstatens ambassadør til Norge Alexandra Kollontaj. Selv Internasjonalens leder Grigorij Sinovjev følger det dramatiske landsmøtet. For nå er det være eller ikke være for Norges tilslutning til den revolusjonære bevegelsen.

Partiet sprekker

Lenin håper å beholde det norske partiet intakt i sin fold. Men det er for sent. Noen måneder senere sprekker partiet så det ljomer i fjellheimen, og den norske arbeiderbevegelsen er delt i tre. Men veien fra moderasjon til væpnet revolusjon hadde vært lang for norsk arbeiderbevegelse. I 1887 var Det Forenede norske Arbeiderparti blitt dannet uten en eneste henvisning til sosialismen.

I 1905 forandres alt. Norge blir en selvstendig stat, og nå skal landet bygges. Fabrikker blir reist, rallare bygger jernbane og fjell sprenges ut til gruver. Fattige arbeidere sliter i tunneler under jorden, og bøndene strømmer inn til byene der de danner en ny klasse.

I perioden 1905–15 blir medlemstallet i Arbeiderpartiet tredoblet. En revolu-sjonær front innenfor partiet dannes av trønderen Martin Tranmæl. Og så kommer første verdenskrig.

Den norske krona strekker ikke til. I 1918 er dagslønna på bygdene 3,85 kroner. I byene er den bare litt høyere; 4,69 kroner. Internasjonale kapitalsterke selskaper temmer de norske fossene, og krever jernhard disiplin. Arbeiderne gjør opprør, og det blir streiker og masseaksjoner. I 1917 blir den russiske revolusjonen en inspirasjon for arbeidere i hele Europa, også i Norge.

Tråkket ned

I 1918 er norske arbeidere blitt tråkket så langt ned at de har blitt radikale og revolusjonære. Året før har 40 000 arbeidere aksjonert utenfor Stortinget til akkompagnement av en landsomfattende arbeidsstans. Dyrtidsdemonstrasjoner har samlet titusener. Arbeiderråd og soldatråd har blitt opprettet. På landsmøtet det året kupper den radikale opposisjonen partiet. Retorikken er knallhard:

«I tilfelle borgerskapet fremtvinger en akutt militæraksjon, og Holdtfodt (forsvarsminister) og Gunnar Knudsen (statsminister) vil slå ned bevegelsen med væpnet hånd, ja da må jo soldat-foreningene gripe aktivt inn … ”, tordner Tranmæl.

Arbeiderpartiet har blitt et parti for væpnet revolusjon. Snart skal partiet gå enda lenger i sin radikalisme.

Den 24. januar 1919 inneholder Pravda en invitasjon til en tredje internasjonale. Den andre internasjonale har ikke maktet å gjøre krigen mellom land til en krig mellom klasser, og nå vil Moskva ha en ny styrt av bolsjevikene.

Slutter seg til Lenin

Kongressen finner sted i mars, med bare fem utenlandske delegater. Til stede fra Norge er Emil Stang. Han gjør det klart at han ikke kan stemme på vegne av Det norske Arbeiderparti, men blir likevel ført inn som ja-mann i protokollen.

Det lyser i rødt på Europa-kartet: I slutten av mars blir en rådsrepublikk utropt i Ungarn. I begynnelsen av april tar kommunistene München. Arbeidere støter sammen med regjeringstropper i en rekke tyske byer. Det går et spøkelse gjennom Europa.

På landsmøtet i Arbeiderpartiet i 1919 maner formann Kyrre Grepp til revolu-sjonær kamp. Partiet slutter seg formelt til Lenin og hans tredje internasjonale.

Et lite mindretall gnisser tenner. Men fortsatt holder partiet sammen.

Godtar Moskvas diktat

Sommeren 1920 har Den røde hær vunnet borgerkrigen i Russland, og Sinovjev uttaler at Europa snart vil være en sovjetrepublikk.

Den revolusjonære begeistringen er i full blomst. Når Den tredje internasjonale holder sin andre kongress sitter det over 200 delegater i salen fra 37 land – hvorav en betydelig norsk delegasjon. Lenin er i sitt ess. Nå gjelder det å sikre bolsjevikenes fulle kontroll over den internasjonale arbeiderbevegelsen. Det skal skje gjennom de såkalte Moskva-tesene.

Moskva-tesene er et kommunistisk diktat. Partiene i Den tredje internasjonale skal ha en jernhard indre disiplin, drive agitasjon i de væpnede styrker og la seg styre i alle anliggender av den russiske kommandosentralen.

Det norske Arbeiderparti er i skvis. Partiet bygger på et kollektivt medlemskap via fagforeningene, og er et masseparti med en tredel av stemmene i valg. Å gjøre partiet rent og rødt vil raskt redusere det til en sekt.

Men revolusjonsiveren er fortsatt stor, og på landsmøtet i mars 1921 stemmer nesten alle for å underlegge seg Moskva-tesene. Nå har den moderate fløyen fått nok. Den 1. mars, før landsmøtet, danner sosialdemokratene sitt eget parti. Arbeiderbevegelsen i Norge har fått sin første dramatiske splittelse, og Lenin har fått sin triumf.

Hvordan kunne det skje?

I 1921 var en kort økonomisk oppgang etter krigen over. Hver fjerde arbeider var uten jobb, en tredel av handelsflåten lå i opplag og nasjonalproduktet hadde sunket med ti prosent. Arbeidsgiverne krevde knallharde lønnsnedslag – opp mot tretti prosent for visse grupper. Nå skulle arbeiderne over på sultelønn.

I desember 1920 hadde alle jernbaner i Norge stanset som følge av streik. 8. mai året etter gikk sjøfolk og bryggeriarbeidere til aksjoner, fulgt av en storstreik som lammet hele landet. På ettersommeren gikk arbeidsgiverne til lockout i papir- og sagbruksindustrien. Alt i alt ble året 1921 oppsummert med et tap på 3,5 millioner dagsverk i streiker og lockouter. Det er mer enn verditapet i alle arbeidskonflikter i årene 1945-78.

Stemningen på landsmøtet som vedtok å underlegge seg Moskvas kontroll og jobbe for det proletariske diktaturet var aggressiv. Delegatene fulgte Elias Volan da han innledet med ordene: «De kamper som kommer må mer og mer anta karakteren av revolusjonær kamp, hvis mål er overtagelsen av den fulle samfunnsmakt.”

Mistet medlemmer

Det kunne ikke vare. Det proletariske diktatur var ikke i tråd med norske arbeideres lynne.

I 1919 hadde Arbeiderpartiet hatt 105 000 medlemmer. I 1921 var det redusert til 46 000. I løpet av ett år ble LOs medlemsmasse redusert fra 143 000 til 96 000.

Våren 1922 våkner Arbeiderpartiet til realitetene i Lenins demokratiske sentralisme. Et brev med direktiver fra Komintern blir sendt til Norge, og et planlagt sentralstyre som skal diskutere den interne striden blir avlyst – fra Moskva. Igjen er kommunismens hot-shots på plass i Oslo.

Martin Tranmæl har fått kalde føtter. På landsmøtet i februar 1923 krever han at Arbeiderpartiet «må ha full selv-stendighet innenfor Komintern.” Komintern svarer med et ultimatum. Hvis det norske partiet går på tvers av Moskva, er det ikke lenger å regne som medlem.

I november blir det holdt ekstraordinært landsmøte. Midt under møtet får Kollontaj et iltelegram fra Stalin der hun blir pålagt å hindre et brudd i Arbeiderpartiet. Men det er for seint. Partiets flertall kaster av seg åket fra Moskva, og den Komintern-tro fløyen bryter ut og danner Norges Kommunistiske Parti.

Den norske arbeiderbevegelsen er nå splittet i tre. Det skal gå fire år før to av partene igjen finner sammen.

Kanskje du er interessert i...