Kuppet i Chile

Med fly og stridsvogner styrtet de militære lederne Chiles demokratisk valgte president, Salvador Allende. Tusenvis av hans tilhengere ble pågrepet, torturert og drept. Enda flere rømte landet.

Rett før klokken sju om morgenen 11. september 1973 blir president Salvador Allende vekket av en telefonbeskjed om at styrker er på vei mot hovedstaden Santiago de Chile. Han kjører straks til presidentpalasset La Moneda som ennå beskyttes av lojale vaktstyrker. Med medarbeidernes hjelp kan Allende snart konstatere at alle landets våpengrener er med på et militærkupp mot hans regjering. Kort tid etter mottar Allende et ultimatum. Kupp­makerne ber ham om å gå av. Ellers blir presidentpalasset bombet.

Over den siste regjeringskontrollerte radiostasjonen holder Allende en tale til nasjonen. Han forklarer at han som folke­valgt president ikke kommer til å gå av. Blir det nødvendig, vil han dø på sin post. Presidenten oppfordrer arbeiderne til å okkupere fabrikkene og gjøre motstand mot kuppet. Så blir radiostasjonen taus for alltid.

Våpen deles ut, og Allende væpner seg med den maskinpistolen han har fått av Cubas diktator Fidel Castro. Kort tid etterpå begynner de militære å beskyte presidentpalasset. Allende tar på seg en stålhjelm og besvarer ilden fra et av vinduene.

Bombet presidentpalasset

Samtidig forsøker medarbeiderne hans forgjeves å få i stand forhandlinger med de militære. Lederen for kuppmakerne, general Augusto Pinochet, forlanger en betingelsesløs kapitulasjon.

Da ønsket om forhandlinger blir avvist fylles hovedstaden av et øredøv­ende bulder. Krigsfly nærmer seg i lav høyde, og snart eksploderer den første bomben i den ene fløyen av presidentpalasset. Bombene blir fulgt av tåregassgranater som regner inn gjennom knuste vindusruter og dører. I denne situasjonen stenger den sårede Allende seg inn i Uavhengighetssalen. Øyeblikket etterpå høres en kort skuddserie. Senere blir presidenten funnet skutt i hodet med sin maskinpistol like ved.

Legen Salvador Allende, som var venstrekoalisjonen Unidad Populars kandidat, fikk flest stemmer ved presidentvalget i september 1970. I motsetning til nabolandene hadde Chile hatt demokratisk valgte presidenter siden 1932.

Likevel vakte det både forhåpninger og frykt at den åpenlyst marxistiske lederen Allende kunne vinne valget.

Henry Kissinger, som da var sikkerhetspolitisk rådgiver for USAs president Richard Nixon, fastslo at USA ikke ville sitte og se på «mens et land blir kommunistisk på grunn av befolkningens ansvarsløshet. Saken er alt for viktig til at de chilenske velgerne selv skal få bestemme”.

Allende hadde fått flest stemmer, men ikke rent flertall. Ifølge Chiles grunnlov skulle presidenten da utnevnes ved en avstemming i kongressen. For å bli valgt til president måtte Allende få støtte av flere enn sine egne partifeller. Den amerikanske administrasjonen fryktet at Chile skulle utvikle seg til et nytt Cuba og ga derfor etterretningstjenesten CIA i oppdrag å svekke Allendes stilling.

Motarbeidet av CIA

Ifølge direktivene skulle CIA først og fremst benytte politiske midler, propagandakampanjer og økonomiske sanksjoner. Organisasjonen sto bak over 700 avisartikler og radioprogrammer som svartmalte Allende.

Dernest skulle man inspirere de militære til å gjennomføre et statskupp.

I løpet av høsten 1970 ble det gjort flere forsøk på å kidnappe Chiles øverstkommanderende, René Schneider, som mente at de militære skulle ligge unna politikken. Schneider ble omsider drept av en paramilitær høyregruppe. Drapet på Schneider fikk imidlertid motsatt virkning og styrket Allendes stilling. Avstemmingen i kongressen ga ham det flertallet han måtte ha for å tiltre som president. Men først etter at han hadde underskrevet en garanti om at han ville respektere grunnloven. Det var et krav fra kristeligdemokratene.

Radikale reformer

Allende begynte omgående å gjennomføre sitt program: nasjonalisering av storindustrier, helsestell for alle, sysselsettingsprogram for de fattigste, utvikling av skolesystemet, gratis melk til alle barn og en jordreform der godsene ble stykket opp og delt ut til jordløse bønder. Han fullførte også den nasjonaliseringen av kobbergruvene som hans forgjenger i presidentembetet hadde innledet. Kobber var og er Chiles viktigste eksportprodukt, og gruvene var i de fleste tilfeller amerikanske. Til å begynne med hadde han suksess med sin politikk – industriproduk­sjonen skjøt fart, og inflasjonen avtok. Men virkningen ble kortvarig. I årene 1971–73 avtok produksjonen, eksporten dabbet av, importen økte, og inflasjonen var på det verste oppe i 140 prosent.

Den galopperende prisutviklingen gjorde at mange dagligvarer forsvant fra butikkhyllene og i stedet dukket opp på det voksende svartebørsmarkedet.

Alt ble bare verre av at prisen på kobber på verdensmarkedet sank radikalt.

En del av den kalde krigen

Allende forsøkte å opprettholde normale forbindelser til USA, men etter nasjonaliseringen av kobbergruvene sa Nixon-administrasjonen opp alle kreditter. Handelsforbindelsene ble brutt samtidig som den amerikanske støtten til opposisjonen økte.

Den chilenske regjeringen forsøkte i stedet å utvikle samhandelen med Cuba og Sovjetunionen. Under et besøk i Moskva fikk Allende løfter om omfattende russiske investeringer. Men de var alltid knyttet til motkjøp av russiske produkter, noe som gjorde at støtten fra Kina og land i Øst-Europa i praksis ble viktig­ere for Chile. Allendes politiske eksperi­menter utspilte seg i skyggen av den kalde krigen. USAs politikk i Sør-Amerika ble i stor grad styrt av den såkalte Monroe-doktrinen, som innebærer at USA mener seg å ha rett til å gripe inn i andre amerikanske lands saker hvis det er fare for innblanding fra utenforstående stormakter. På denne tiden konkurrerte USA og Sovjetunionen om innflytelse i alle verdens land.

Streiker og attentater

På etterhøsten 1972 ble Allende stilt på en hard prøve. CIA dro i gang en kampanje for å destabilisere det chilenske samfunnet økonomisk. Blant annet sørget de for at speditørene stoppet alle transporter. Etter noen få dager var butikkhyllene tomme. Presidenten svarte med å utnevne øverstkommanderende Carlos Prats til innenriksminister og visepresident i et forsøk på å berolige opposisjonen.

Men splittelsen i landet ble bare større. Både på venstre- og høyresiden ble det stiftet radikale paramilitære grupper. Samtidig kjempet Allende med interne motsetninger i sin egen koalisjon. Presi­denten ville anvende demokratiske reformer mens noen av hans alliansepartnere anbefalte revolusjonære midler i kampen.

Allendes medarbeider drept

En paramilitær styrke på ytterste høyre fløy gjennomførte tidlig i 1973 en rekke sabotasjer og drepte også en av Allendes nærmeste medarbeid­ere. Våren og sommeren 1973 pågikk det forhandlinger mellom Unidad Popular og den kristeligdemokratiske opposisjonen for å finne en kompromissløsning på den fastlåste situasjonen. Forhandlingene havarerte imidlertid fordi finansministeren hadde drevet gjennom en omstridt nasjonalisering av et firma. Kristeligdemokratene valgte da å samarbeide med det nasjonale høyrepartiet.

29. juni rullet stridsvogner mot presidentpalasset som, sammen med andre viktige regjeringsbygninger, ble omringet av kuppmakerne. Takket være resolutt inngripen av øverstkommanderende Carlos Prats var det imidlertid mulig å forpurre det dårlig organiserte kuppforsøket. To år senere drepte DINA, Chiles hemmelige politi, Prats med en bilbombe. På ettersommeren gjorde opposisjonen gjentatte forsøk på å avsette Allende. Men han klarte å holde på makten med en rekke innrømmelser, blant annet utnevnte han general Augusto Pinochet til øverstkommanderende.

Bare noen uker senere – 11. september 1973– stilte Pinochet seg i spissen for et nytt militærkupp. Den juntaen som grep makten i Chile, besto i tillegg til Pinochet, som var dens selvskrevne leder, av sjefen for luftforsvaret, Gustavo Leigh, marinesjef José Toribio Merino og sjefen for det uniformerte politiet, César Mendoza. Året etter utnevnte juntalederen seg også til president.

Brutal terror

Rett etter kuppet oppløste militærjuntaen parlamentet, opphevet grunnloven, tok over både den lovgivende og den utøvende makt og innførte streng sensur og portforbud. De militære innledet en intens klappjakt på Allendes tilhengere, men også på alle andre som sto for en demokratisk styreform. Terroren var usystematisk og lunefull. Mange som tilfeldigvis befant seg på feil sted til feil tid, ble kastet i fengsel, torturert og forsvant sporløst. De militære opprettet provisoriske konsentrasjonsleirer rundt om i Chile – Stadionen Estadio Chile i Santiago var den mest beryktede – hvor virkelige eller innbilte motstandere ble internert under vanskelige forhold.

Tortur og summariske henrettelser hørte til dagens orden.

Tusenvis kan ha blitt drept

Det er uvisst hvor mange som falt som offer for de militæres brutale styre. Den såkalte Retting-rapporten oppgir at 3000 mennesker mistet livet under militærdiktaturet mens den chilenske Valech-rapporten kom til at cirka 30 000 mennesker ble rammet – fengslet, torturert eller drept.

Høytstående militære har også vitnet om at mennesker ble kastet ut av fly over havet for å fjerne alle spor. Militærjuntaen innførte også en rigid markedsøkonomi som ble iscenesatt av chilenske økonomer som hadde studert under nobelprisvinneren Milton Friedman. Chile ble et prøvefelt for Friedmans ideer om at markedskreftene skulle gis fritt spillerom og at staten skulle holde seg unna næringslivet.

Under militærjuntaen opplevde Chile et økonomisk oppsving som først og fremst favoriserte middelklassen, noe som bidro til at opposisjonen var svekket i mange år. Pinochet var også flink til å skaffe seg forbundsfeller. Da Argentina invaderte Falklandsøyene i 1982, stilte han seg ganske uventet på Storbritannias side. Chilenske militære forsynte britene med blant annet etterretningsopplysninger under krigen.

Tapte presidentvalg

Pinochet utlyste et demokratisk presidentvalg i 1989 som han tapte. Derimot beholdt han posten som øverstkommanderende i landet.

Åtte år senere ble Pinochet pågrepet i London og satt i husarrest etter anmodning fra en spansk forhørsdommer som beskyldte ham for innblanding i drap på spanske statsborgere. Men den britiske regjer­ingen løslot Pinochet, og han dro tilbake til Chile.

Noen år senere opphevet høyesterett i Chile hans straffeimmunitet – han ble pågrepet og satt i husarrest, men han døde etter et hjerteinfarkt. Chiles davær­ende president Michelle Bachelet besluttet at Pinochet ikke skulle ha noen statsbegravelse, noe tidligere presidenter pleier å få. Derimot passerte rundt 60 000 chilenere Pinochets åpne kiste da han lå på lit de parade i hovedstaden.

LES MER: The Pinochet File: A Declassified Dossier on Atrocity and Accountability av Peter Kornbluh (2004) ● Nixon, Kissinger and Allende: U.S. Involvement in the 1973 Coup in Chile av Lubna Z. Qureshi (2009) ● Clandestine in Chile av Gabriel Garcia Marquez (1998)

Kanskje du er interessert i...