Kampen om Alta elva

Striden rundt utbyggingen av Alta-vassdraget satte et norsk urfolk opp mot staten. Mens regjeringen vurderte å sette inn soldater, hadde noen aksjonister planer over mulige terroraksjoner liggende på sitt bord. Det hele endte med at staten vant og samene tapte i kampen mot storsamfunnet.

12. mai 2014 av Kjetil Johansen

Den 17. oktober 1979 kunne blitt en verkebyll for det norske demokratiet. Denne dagen skulle politiet fjerne demonstrantene som hadde slått leir ved Stilla i Alta-vassdraget. Men politiet trengte hjelp.

Derfor hadde regjeringen til Odvar Nordli diskutert å la soldater fra geværkompaniet ved garnisonen i Porsanger bistå politiet. Det var stor uenighet internt i regjeringen om dette var riktig. Å bruke soldater i en aksjon mot sivile – selv om det bare dreide seg om vakthold, sanitet og transportoppgaver – hadde en veldig ubehagelig symbolikk.

Men garnisonsledelsen fikk sin ordre fra justisdepartementet. 17. oktober skulle en hemmelig aksjon gå av stabelen, og soldatene skulle delta. Striden om utbyggingen av Alta-vassdraget hadde på dette tidspunktet rast – og gradvis tilspisset seg – i over ti år.

Samisk bygd under vann

I de første planene, som ble lagt fram i 1968, ville den samiske bygda Masi legges under vann. Utbyggingen ville også ramme beitemarken til reinen i området. Dermed fikk protestene mot utbyggingen fort en ekstra dimensjon i tillegg til naturvernet; protestene kom til å handle om minoritetsinteresser og samisk identitet.

I 1973 ble planene endret, slik at Masi ble vernet. Men utbyggingen ble ikke stoppet. I løpet av de neste fem årene organiserte motstanden seg. Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeino-vassdraget ble stiftet sommeren 1978. Stortinget ble presentert for 15 000 protestunderskrifter, men vedtok likevel at en 110 meter høy demning skulle reises ved Sávcu.

Aksjonistene hadde ikke tenkt å gi opp. På et møte i Alta 16. januar 1979 ble det bestemt at anleggsarbeidet skulle møtes med sivil ulydighet. 5. juli blokkerte demonstrantene anleggsveien. Den lokale politistyrken som skulle rydde opp, støtte snart på kapasitetsproblemer. Aksjonistene mobiliserte dessuten på fronter langt unna Alta.

Truet av nynazister

I begynnelsen av oktober kunne forundrede osloborgere konstatere at en gruppe samer hadde satt opp en lavvo på plenen foran Stortinget.

Den ble base for en sultestreik som fikk bred dekning. Mediekrigen om Alta-utbyggingen gikk inn i en ny fase.De syv aktivistene som sultestreiket i Oslo mottok snart trusler. Et nynazistisk miljø truet med å skyte og steine lavvoen. Samene lot seg ikke skremme bort, og truslene viste seg å være «bjeff uten bitt». Det kom aldri til noen voldelige angrep mot dem.

Derimot ble det konfrontasjoner med lovens lange arm. 12. oktober grep flere hundre politifolk inn overfor demonstrantene som hadde samlet seg rundt lavvoen. Blant dem som ble arrestert denne dagen, var de to professorene Nils Christie og Thomas Mathiesen.

15. oktober 1979 kunne imidlertid demonstrantene feire en foreløpig seier, da regjeringen satte utbyggingen på vent. Den ga reineierne forlenget uttalelses-frist, og det kom lovnader om en ny stortingsmelding. Samme dag ble sultestreiken avsluttet. Dagene før hadde regjeringen og myndighetene støtt på motstand – fra uventet hold.

Offiserkorpset innkalt

I oktober 1979 fant det sted en heimevernsøvelse på Kvenvikmoen ved Alta. Offiserskorpset ble plutselig innkalt til et allmøte med militærledelsen i kjelleren på et lokalt hotell. Der fikk offiserene beskjed om å hjelpe til med å fjerne Stilla-demonstrantene. De nektet. Flere av dem ble sinte. Særlig de lokale offiserene reagerte skarpt på henstillingen, men også ved garnisonen i Porsanger var det dårlig stemning vedrørende ryddeaksjonen.

Så fikk mediene nyss om saken. Thorvald Stoltenberg – som var helt fersk i stillingen som forsvarsminister – ble konfrontert med planene på Dagsrevyen. Han kontaktet regjeringskollegene sine og krevde at de militære styrkene skulle holdes utenfor alle politiaksjoner.

Diskusjonen ble heftig. Bare en knapp time før soldatene i Porsanger skulle rykke ut, snudde regjeringen og ga kompaniet ordre om å bli værende i brakkene. Aktivistene hadde vunnet det første slaget. Men det skulle vise seg at krigen ikke var over.

Runde to begynte i januar 1981. Da rykket anleggsmaskinene på ny frem mot elva og ble stanset av aksjonistene.

Morgenen 14. januar kulminerte striden. 600 politifolk – noe som tilsvarte omtrent ti prosent av Norges samlede politistyrke – rykket inn i Stilla-leiren.

Demonstrantene, som talte nesten ett tusen, hadde bygd isvoller som barrikader, og mange hadde lenket seg sammen. Men denne dagen var myndighetene fast bestemt på å rydde leiren.

Klokka 08.47 presenterte politimester Einar Henriksen aktivistene for det formelle pålegget om å fjerne seg. Han ble møtt med joiking, «Ja, vi elsker» og et vaiende samisk flagg. Ingen rikket seg.

Så begynte ryddingen. Politifolkene fikk en lang arbeidsdag. Lenker skulle kuttes, folk skulle bæres vekk, kjøres til Alta og bli bøtelagt. Uret viste 23.20 da sistemann var transportert ut. Umiddelbart etterpå kjørte anleggsmaskinene inn.

En ny sultestreik ble innledet 21. januar, denne gangen i lokalene til Oslo Kristelige Studentforbund. Samtidig gikk et lite mindretall blant aksjonistene med langt mer kruttsterke planer.

Tilbud om terror-hjelp

Politifolkene som deltok i ryddingen av leiren var innkvartert på passasjerskipet Janina, som lå ved kai i Alta. En gruppe med tilknytning til venstre-radikale miljøer ville senke båten.

Ifølge Niillas A. Somby i Samisk ak­sjonsgruppe var planen å gjennomføre en undervannseksplosjon – uten å skade eller drepe folk.

Samisk aksjonsgruppe var imot planene. For det store flertallet av aksjonistene var det helt fundamentalt at motstanden forble ikke-voldelig. Men også andre terror- og sabo­tasje­­­ideer, som å kutte strømforsyningen til Oslo og Finnmark, eller starte skogbranner rundt hoved-staden, sirkulerte.

Det skal dessuten ha kommet tilbud fra IRA og russiske terrorister om hjelp til å gjennomføre slike aksjoner. Men alt ble avvist.

Derimot ble det gjort et forsøk på å sprenge Tverrelvdalen bru i Alta kommune. Dette var så sent som 19. mars 1982, etter at folkeaksjonen mot utbyggingen var nedlagt. Det var Niillas A. Somby og to andre som sto bak. Sabotasjeforsøket endte ille for Somby. Sprengningen kostet ham en arm.

1981 ble preget av nye sivile ulydighetsaksjoner. Myndighetene svar­te med en ny politimobilisering i oktober, da 300–400 polititjenestemenn ankom Alta med skipet The Viking. Fram til 8. desember ryddet dette politioppbudet opp i 17 større eller mind­re aksjoner.

Styrket samenes stilling

Ved årsskiftet sto det klart at kampen mot utbygging var tapt. 24. januar 1982 tok Folkeaksjonen konsekvensen og oppløste seg selv. Anleggsarbeidet fikk fortsette, og i mai 1987 ble Alta-kraftverket satt i drift.

Parallelt fant det imidlertid sted en stor reform av norsk samepolitikk. Samenes egenart og rettigheter som minoritetsfolk ble anerkjent.

En ny samelov ble vedtatt i 1987. Året etter kom en egen grunnlovsparagraf om samisk språk, kultur og samfunn. Og i 1989 ble Sametinget etablert.

Paradoksalt nok ble nederlaget i Alta-striden noe av grunnlaget for en større politisk seier for samene.

Lær mer: Alta – kraftkampen som utfordret statens makt av Lars Martin Hjorthol (2006) ● Alta-bilder: 12 års kamp for Alta-Kautokeinovassdraget av Jan Borring m.fl. (1981) ● NRK Brennpunkt: Farlige fronter (2010)

Kanskje du er interessert i...