Storbritannias unionsakt overrekkes dronning Anne.

Hertugene av ­Queensbury og Dover presenterer unionsakten for dronning Anne.

© Mary Evans/IBL

England bestakk lutfattig Skottland – dannet Storbritannia

På begynnelsen av 1700-tallet var Skottland på randen av konkurs. Det ga England en sjanse til å tvinge sin kranglete nabo inn i en ny union – Storbritannia. For å få til dette tok engelskmennene i bruk spionasje, bestikkelser og propaganda.

13. oktober 2018 av Pelle Stampe

Den engelske forfatteren Daniel Defoe hadde et annet oppdrag før han ble berømt for romanen Robinson Crusoe: Han ble sendt til Skottland som spion. Defoes oppgave var å lodde stemningen blant skottene og rapportere tilbake til sine oppdragsgivere. I et brev til sine overordnede datert 1706 skrev han: «Jeg må hele tiden utvise den største forsiktighet for ikke å få skallen knust av den ville pøbelen – bare navnet på en engelskmann får dem til å se rødt."

England hadde hatt som mål å danne en storslått union bestående av England, Wales, Irland og Skottland helt siden middelalderen. Skottene på sin side hadde ført en langtrukken og bitter kamp for å bevare sin selvstendighet.

Jakob I konge over England og Skottland

I 1603 hadde engelskmennene kommet et skritt nærmere målet da James I ble den første kongen over både England og Skottland. Men de to landene var langt fra forente. Offisielt var Skottland fortsatt en suveren stat med eget parlament som ikke ville la seg styre av det engelske parlamentet. Skottene nektet blant annet å stemme for det engelske forslaget om at bare protestanter kunne sitte på tronen. De nektet også å heve skattene for å skaffe penger til en av Englands mange kriger mot Frankrike.

På begynnelsen av 1700-tallet ble de skotske troppene også trukket ut av den engelske hæren. Det engelske parlamentet svarte med en handelsboikott. Unionsmotstanderne håpet naturligvis at spenningen skulle føre til et brudd, men andre forsøkte å mekle. England var dypt involvert i den spanske arvefølgekrigen som utspilte seg i Europa og i de nordamerikanske koloniene i årene 1701 til 1714. Det siste England trengte var et selvstendig Skottland som ville stille seg på fiendens side i krigen.

Rent økonomisk hadde ikke Skottland noe å vinne på et brudd. England var deres absolutt største eksportmarked. Uten England ville Skottlands allerede store økonomiske problemer bli vesentlig forverret – ikke minst fordi landet på begynnelsen av 1700-tallet var nær et økonomisk sammenbrudd. -Avlingene hadde slått feil flere ganger på 1690--tallet, og en handelskrig gjorde det nesten umulig å eksportere varer til det europeiske fastlandet.

Unionsakten fra 1707 oppbevares i Houses of Parliament i London.

© Bridgeman/IBL

New Caledonia gikk i vasken

Skottland hadde også tapt en formue på å prøve å etablere en skotsk koloni i Panama. Kolonien ville ha satt skottene i stand til å handle med Asia uten å være avhengig av den engelske flåten. Company of Scotland ble dannet for å skaffe midler til etableringen og administrasjonen av kolonien, og i løpet av noen uker samlet selskapet inn 400 000 engelske pund fra alle samfunnslag. Beløpet utgjorde nesten en tredjedel av den skotske befolkningens inntekter.

I 1698 kom 1200 skotske kolonister til Panama og grunnla New Caledonia. Men ekspedisjonen ble en katastrofe. 900 kolonister bukket under for sult og sykdom bare det første året. Samme år, i 1699, ble kolonien forlatt, Company of Scotland gikk konkurs og investorene tapte alle pengene sine. I den situasjonen hadde ikke Skottland råd til noen handelsboikott.

Unionsakten ble lagt frem i 1706

På begynnelsen av 1700-tallet var ledende krefter i begge land interessert i å gjenopplive unionstanken. Den 9. oktober 1706 ble lovforslaget Acts of Union lagt fram for godkjenning i det engelske og skotske parlamentet. Lovforslaget var utarbeidet for å gi representantene i det skotske parlamentet mest mulig grunn til å stemme for. De fleste av dem tok til orde for et uavhengig Skottland, men mange hadde også mistet sin formue på koloni--eventyret. 15 av de 25 paragrafene i lovforslaget besto derfor av løfter om økonomisk støtte i ulike former.

Skottene var imidlertid ikke så lette å overbevise. De skotske medlemmene i et felles parlament ville utgjøre en minoritet, og det engelske flertallet kunne enkelt stemme dem ned også i skotske anliggender.

Hos vanlige skotter var motstanden mot England enda større. Ingen hadde glemt de mange engelske erobringsforsøkene opp gjennom historien. De visste også hvor dårlig engelskmennene behandlet irene og var ikke interessert i å lide samme skjebne. Også innen kirken var det en utbredt motstand mot unionstanken. I Skottland var det presbyterianerne som dominerte, og de var motstandere av det kirkelige hierarkiet som preget den anglikanske kirken i England.

Daniel Defoe.

© National Maritime Museum

Daniel Defoe engelsk spion

De engelske politikerne innså at de økonomiske gulrøttene som var inkludert i traktaten ikke var tilstrekkelig. Velbeslåtte engelskmenn med interesse for unionen betalte derfor store summer i bestikkelser til skotske -parlamentarikere.

Unionstalsmannen David Boyle mottok en stor sum penger som skulle brukes til å smøre og overtale andre parlamentsmedlemmer. I tillegg ble det vervet spioner som skulle infiltrere unionsmotstanderne. Den mest innflytelsesrike av disse var Daniel Defoe.

Defoe brukte vanligvis sin tid på å skrive politisk og religiøs satire, der han kritiserte landets konservative elite for mangel på politisk og religiøs toleranse. For dette ble han trukket for retten og dømt til høye bøter, tre dager i gapestokken og fengsling på ubestemt tid.

Til Edinburgh som hemmelig agent

I sin fortvilelse skrev han til en innflytelsesrik venn som kjente utenriksminister Robert Harley. I brevet tilbød han sine tjenester som politisk skribent. Harley var også leder for Englands spionnettverk, og Defoe ble løslatt da han lovet å tre inn i Harleys tjeneste. Kort tid etter begynte han å publisere det politiske tidsskriftet The Review, der han i den ene artikkelen etter den andre trakk opp de mange fordelene en union mellom England og Skottland ville innebære.

Det skotske parlamentet skulle behandle unionsakten høsten 1706. Kort tid før avstemningen ble Defoe sendt til Edinburgh som hemmelig agent for Robert Harley. Hans oppdrag var å gjøre alt han kunne for å sikre at traktaten ble vedtatt. Skalkeskjulet skulle være at Daniel Defoe, selv presbyterianer, hadde søkt tilflukt i Skottland fordi han ble religiøst og politisk forfulgt i England. 

Voldsomme opprør mot unionen brøt ut i blant annet Glasgow.

Defoe ble rådgiver til kirken

I Edinburgh fikk Defoe ansettelse som rådgiver for Church of Scotland og det skotske parlamentets unionskomité. Der fikk han snart rede på alle hemmelighetene og diskusjonene om unionen: «Jeg blir innviet i all deres dårskap, og ingen mistenker at jeg korresponderer med noen i England," skrev Defoe til Harley. Samtidig som han tjente i disse to jobbene begynte han også å publisere pamfletter under ulike skotske pseudonymer. De handlet alle om hvilke fordeler unionen ville gi.

Både i sine pamfletter og som rådgiver ryddet han plass for motargumenter mot unionen. Men han sørget alltid for å få det siste ordet og passet på å enten ignorere eller latterliggjøre opposisjonens beste argumenter. Av brevene til Harley går det fram at arbeidet går altfor sakte: «For hver skotte som er for unionen, er 99 mot," skrev Defoe.

Opprør i skotske byer

I langdryge forhandlinger i oktober og november 1706 ble de 25 paragrafene i unionsloven vedtatt én etter én. Dette utløste en rekke voldelige hendelser i de skotske byene. Demonstranter ble hisset opp av unionsmotstandere med argumentet om at skottene ville miste sin selvstendighet, sin identitet og sin religion i en union med England.

Defoe rapporterte til Harley om den alvorlige situasjonen: «Jeg må dessverre rapportere at det har brutt ut krig her oppe." I flere byer kom det til voldelige sammenstøt mellom demonstranter og politi, og flere ble drept.

Til tross for de massive protestene ble Acts of Union vedtatt 16. januar 1707, med 110 stemmer for og 69 mot. 1. mai 1707 trådte unionen i kraft. Det engelske og skotske parlamentet ble slått sammen, og Storbritannia hadde blitt en realitet. 

Englands dronning Anne ble Storbritannias første monark da unionen ble dannet i 1707.

Fakta: Slik ble Storbritannia

England: Sju riker i ett: I 927 erobret kong Athelstan kongedømmet Northumbria og dermed kunne de sju kongedømmene East Anglia, Essex, Kent, Mercia, Sussex, Wessex og Northumbria samles til England. 

Irland: Flere og flere rettigheter: Irland ble erobret av den engelske kongen Henrik II i 1172. Et opprør i 1798 gjorde at irene fikk flere rettigheter enn før. Landet gikk inn i en union med Storbritannia og fikk representasjon i det britiske parlamentet i 1801. I 1922 ble republikken Irland selvstendig, mens Nord-Irland fortsatte å være underlagt Storbritannia

Wales: Engelsk i middelalderen: Wales ble -offisielt en del av England i 1284, etter at den engelske kongen Edvard I hadde erobret det i 1282.

Skottland: Delte monark med England: Jakob VI arvet den skotske kronen etter moren Maria Stuart. I 1603 arvet han også den engelske kronen etter sin barnløse slektning Elisabeth I; som Jakob I. England og Skottland forble imidlertid suverene stater fram til 1707. 

Kanskje du er interessert i...