Kong Sverre

Kong Sverre løy seg fram til makten, var en sentral spiller i den kaotiske borgerkrigstiden og ble offer for en bannbulle fra pave Celestin. Birkebeinernes store leder er en av Norges mest myteomspunne konger gjennom tidene.

28. juli 2014 av Mona Vaagan

Sommeren 1176 kommer en mann på rundt 25 år til Bergen. Han heter Sverre og har reist fra Færøyene, sannsynligvis med et handelsskip. Sverre er presteviet og har gått i lære hos onkelen, som er biskop på Færøyene. Men han er født i Norge av en kvinne ved navn Gunnhild, som er gift med en som kalles Unas kammaker.

Vel framme i Bergen setter Sverre kursen for Trondheim. Selv forteller han senere at det er for å treffe erkebiskop Øystein og få hans støtte i kampen om å bli norsk konge. Bare kongssønner kan etter gammel skikk påberope seg retten til å bli konge. Men Gunnhild har fortalt Sverre at han er sønn av en tidligere konge, Sigurd Munn.

Ble konge fem år gammel

På dette tidspunkt regjerer den 20 år gamle Magnus Erlingsson. Han ble konge bare fem år gammel, etter dyktige politiske manøvrer av faren, Erling Skakke. For Magnus er ikke kongssønn, «bare” dattersønn av den for lengst avdøde kong Sigurd Jorsalfare. Den som i praksis er Norges regent, er Erling Skakke. Og det er nettopp Erling Skakke Sverre møter når han underveis til Trondheim gjør et opphold på øya Selja utenfor Stad.

Der avbryter Sverre Trondheimsreisen, etter eget utsagn fordi han får høre at erkebiskopen er kong Magnus’ støttespiller. I stedet følger han med Erling Skakke på et skip sørover langs norskekysten og til Bohuslen, som på denne tiden er norsk område. Han forteller senere at han ikke røpet sine planer om å bli konge for Erling Skakke.

For å finne nye allierte oppsøkte nå Sverre slektninger i Sverige. Den fremste av dem var svogeren, Birger Jarl. På senvinteren i 1177, mens Sverre oppholdt seg i Värmland, fikk han overraskende besøk av en flokk nordmenn. De telte rundt 70 mann og ble kalt birke­beinere fordi de ikke hadde råd til vanlig fottøy, men gikk med bjørkenever festet til leggene.

Sviende nederlag

Birkebeinerne hadde nylig lidd et sviende nederlag i et slag mot kong Magnus utenfor Tønsberg. Der hadde lederen deres, Øystein Møyla, som hadde utfordret kongen til kamp om kongeverdigheten, falt. Nå så birkebeinerne seg om etter et nytt kongsemne, og hadde hørt at Sverre skulle være kongssønn. Sverre tok den fillete flokken i øyesyn og takket først nei, men lot seg til slutt overtale. I spissen for birkebeinerne vendte han tilbake til Norge og lot seg hylle som konge etter gammel skikk.

Sverre ble dermed en av flere konger som kjempet mot hverandre i den såkalte borgerkrigstiden mellom 1130 og 1240. På Sverres tid hadde de stridende samlet seg i to grupperinger. Den ene, anført av kong Magnus og Erling Skakke, hadde støtte hos erkebiskop Øystein og mange stormenn og sto sterkt rundt Oslofjorden og på Vestlandet. Den andre grupperingen, som birkebeinerne tilhørte, rommet hovedsakelig småkårsfolk og hadde fotfeste i Trøndelag og indre Østlandet.

Trøndelag ble fra nå av Sverres faste base. Birkebeinerne økte snart til flere hundre mann, og det ble sagt at det til da aldri hadde vært bedre norske hærmenn. De neste årene vant Sverre og birkebeinerne flere store slag. De viktigste var slaget på Kalvskinnet i Trondheim i 1179, der Erling Skakke falt, og slaget på Fimreite i Sogn i 1184, der kong Magnus måtte bøte med livet.

Styrket sin stilling

Sverre ble nå anerkjent av mange som konge. Men hans slagne motstandere ga ikke opp kampen. Den fremste blant dem var Eirik, den nye erkebiskopen i Trondheim.

Etter at det norske erkebispesetet ble opprettet i 1152 hadde den norske kirken styrket sin stilling vis a vis kongemakten. Eirik nektet å etterkomme Sverres ønske om å bli kronet til norsk konge, fordi han i likhet med andre av Sverres fiender tvilte på at han var kongssønn. Eirik nektet også å finne seg i at Sverre ville være med på å utnevne biskoper.

Striden mellom de to førte til at Eirik rømte til Danmark. Derfra skrev han et brev til paven der han ba den katolske kirkes overhode iverksette tiltak mot Sverre. Og han ble bønnhørt. Pave Celestin truet med å lyse Sverre i bann hvis han ikke respekterte den norske kirkens selvstendighet. Selve bannlysingen var det Eirik som utførte, da han leste opp pavebrevet fra en dansk prekestol. Eirik beordret samtidig alle norske biskoper til å forlate Norge.

Men Sverre sto på sitt. Han fikk en annen geistlig til å krone seg, og gikk så langt som til å skrive et kritisk svarbrev til paven. Striden kulminerte med at pave Celestins etterfølger, Innocens III, i 1198 proklamerte et såkalt interdikt. Det betydde at hele befolkningen i de delene av Norge som støttet Sverre, ble bannlyst. Samtidig reiste det seg flere opprør mot birkebeinerkongen. Det mest slagkraftige av dem var bagleropprøret. Det ble ledet av erkebiskop Eirik og den landflyktige Oslobiskopen Nikolas Arnesson. Betegnelsen bagler henspeilte på det gammelnorske ordet for bispestav.

Baglerne hadde sitt eget kongsemne, Inge, som ble sagt å være sønn av den tidligere kongen Magnus Erlingsson.

I flere år bølget striden fram og tilbake mellom baglere og birkebeinere. Et avgjørende slag sto i Tønsberg ved årsskiftet 1202.

Måtte kapitulere

Birkebeinerne beleiret i 20 uker Slottsfjellet, der en baglerhær hadde forskanset seg. Baglerne måtte til slutt kapitulere. Men Sverre fikk ikke noen langvarig glede av seieren. Den 9. mars samme år døde han av sykdom i Bergen.

Birkebeinerne lyktes i å nedkjempe baglerne i 1217, og Sverres sønnesønn, Håkon Håkonsson, ble samme år proklamert som konge over hele landet. Interne stridigheter i birkebeinerleiren gjorde at borgerkrigene ikke avtok før 1240. Med Håkon Håkonsson nådde Norge sin største utstrekning: fra Grønland, Island og Orknøyene i vest til Jämtland, Härjedalen og Bohuslen i øst.

Sverre hadde lykkes i å etablere sitt dynasti, det siste som styrte et selvstendig Norge før unionen med Danmark. Men selv var han sannsynligvis ikke av kongelig slekt. En rådende teori i dag er at Sverres kongedømme bygget på en ren tilfeldighet. Da Sverre reiste til Sverige i 1177 var han trolig utsendt spion for Erling Skakke. Birger Jarl, som var birkebeinernes allierte, fikk mistanke om dette. Sverre måtte derfor i all hast finne på en nødløgn for å redde livet. Han fortalte den svenske jarlen at han var sønn av Sigurd Munn og planla å styrte Magnus Erlingsson og selv bli konge.

Mektigste norske kongen

I tidens fylde ble Sverre den mektigste og mest betydningsfulle norske middelalderkongen, beundret for sin militære strategi og for å ha «talt Roma midt imot”. Kong Sverre ble gravlagt i Kristkirken i Bergen. Over graven sto følgende innskrift: ”Her ligger han som var en heder for kongene… sterk og streng, uvenners fall, Norges ære, sitt folks heder, rettens håndhever, lovenes forbedrer, alle sine menns kjærlighet.”

LES MER: Sverre: Norges største middelalderkonge av Claus Krag (2005)

Kanskje du er interessert i...