Christian II og Dyveke vakte forargelse

Danskekongens møte med unge Dyveke i Bergen i 1507 fikk storpolitiske følger. Hun ble en torn i øyet på Christians mektige og habsburgske svigerfamilie. Dyvekes mor, kjøpmannskona Sigbrit Willems, ble senere kongens nære rådgiver. Det var en medvirkende årsak til hans fall.

17. november 2014 av Mona Vaagan

Sensommeren 1507 holdes det ball på rådhuset i Bergen til ære for Christian, som besøker byen. Han er på denne tiden visekonge i Norge og residerer på Akershus festning. Faren, Kong Hans, er regjerende monark av Danmark-Norge. Blant gjestene på ballet er også en nederlandsk kjøpmannskone, Sigbrit Willems, og hennes 17-årige datter Dyveke.

Begge skal ha kommet fra Nederland noen år tidligere og bosatt seg i Bergen, der Dyvekes mor driver en handelsbod. Det skal ha vært Christians venn, kansler Erik Valkendorf, som sørget for at de to kvinnene ble invitert, etter å ha besøkt handelsboden deres. Da han så den blendende vakre Dyveke mente Valkendorf at hun burde presenteres for den ugifte visekongen. Og allerede samme natt skal Dyveke ha blitt den 26 år gamle Christians elskerinne, med morens tillatelse.

Visekongen får oppført et hus i Bjørvika i Oslo, der han installerer mor og datter. Når Christian overtar som konge etter farens død i 1513, flytter de to kvinnene med ham til København. Der gir han dem Hvidøre slott like utenfor byen som bolig.

Viet til 13-åring

I 1514 ble Christian II formelt kronet til konge. Samme dag som han ble kronet, ble han også viet til Elisabeth av Habsburg – født Isabella av Østerrike – barnebarn av den tysk-romerske keiser Maximilian I. Ekteskapet skyldtes at Christian ville sikre seg en allianse med de mektige habsburgerne.

Elisabeth var bare 13 år gammel og man mente derfor hun var for ung til å fullbyrde ekteskapet. Først året etter, i 1515, ble hun sendt til Danmark. På dette tidspunktet hadde imidlertid ryktene om danskekongens elskerinne nådd det habsburgske hoffet. Elisabeths bror, den senere keiser Karl V, påla Christian å kvitte seg med Dyveke. Også Erik Valkendorf, som nå hadde blitt erkebiskop i Nidaros, forsøkte å overtale kongen til å avslutte forholdet. Men Christian nektet plent. Det fikk selveste keiser Maximilian til å gripe inn. Han sendte en delegasjon til København med det utvetydige budskap at Dyveke skulle sendes ut av landet.

Fordømte «konkubinen»

I et brev fordømte keiseren «det motbydelige og skammelige liv, som vår bror og svigersønn kongen af Danmark lever sammen med en konkubine til stor sorg og mishag for vår datter… og som blamerer alle våre slektninger.» Svaret fra danskekongen var nok en gang nei.

Så, i september 1517, tok historien en uventet vending. Dyveke døde plutselig, etter det som ble påstått å være et giftmord. Torben Oxe, en av Danmarks mest fremstående adelsmenn og høvedsmann på København slott, ble beskyldt for å stå bak. Et rykte fortalte at Dyveke hadde avvist hans tilnærmelser. Men dronning Elisabeths familie hadde også truet med å spille Dyveke «et grovt puss,» og ikke hvile før hun var borte. Hennes død kan altså ha vært et ledd i et større spill.

Christian II trodde på anklagene mot Oxe, og sørget for at han ble henrettet, noe som vakte harme hos den danske adelen som mente han var uskyldig. Dyvekes død skal ha gjort kongen ute av seg av sorg. Det er blitt antydet at hans handlemåte i årene etterpå skyldtes at han ble rykket ut av balanse. Noe av det første han gjorde etter Dyvekes død, var å knytte hennes mor Sigbrit til seg som sin nærmeste rådgiver.

Hun ble ansvarlig for det dansk-norske rikets finanser. Og når kongen var på reise, var det Sigbrit som var hans stedfortreder i København.

Klaget over Sigbrit

En utsending fra hansabyen Danzig besøkte København i 1521 for å protestere mot de høye tollsatsene hanseatiske skip måtte betale for å seile gjennom Øresund. Han måtte gjøre vendereis med uforrettet sak etter å ha lagt den fram for Sigbrit. «Denne frue gjør akkurat det som passer henne» klaget han i et brev til myndighetene i sin hjemby. Sigbrits posisjon var i strid med all tradisjon, som tilsa at adelsmenn skulle bekle rikets høyeste stillinger. Det danske riksrådet, som besto av adelsmenn, ble satt på sidelinjen av den nederlandske kjøpmannskona. Hun kan ha påvirket kongen i en av hans viktigste politiske beslutninger, nemlig å gi byborgerskapet monopol på handel.

Med dette svekket Christian II adelens og kirkens makt, samtidig som han styrket det dansk-norske borgerskapet vis à vis deres mektige konkurrent, nemlig de tyske hansabyene. For danskekongens ambisjon var å gjøre Danmark-Norge til en ledende europeisk handelsnasjon på linje med Nederland.

Sigbrits argeste kritikere beskyldte henne også for å ha hatt en rolle i det som skulle komme til å bli en skamplett på Christian IIs ettermæle, det såkalte «Stockholms blodbad» i 1520. Sverige var i navnet fortsatt en del av Kalmarunionen, men opprøret ulmet. For å sikre seg kontroll over landet, foretok Christian II flere krigstokt inn i Sverige. Disse kulminerte med Stockholms blodbad, der et nittitalls svenske opprørere ble massakrert.

Danset seg fra sitt rike

I 1522 begynte Christian IIs makt å forvitre. Det startet med at det brøt ut et nytt svensk opprør, ledet av adelsmannen Gustav Vasa. Han sluttet et forbund med hansabyen Lübeck, og ble året etter valgt til svensk konge. Dermed var Kalmarunionen med ett slag oppløst. Nå slo også den danske misnøyen ut i full lue. Adelen hadde fått nok av kongens brutale nedslakting av deres standsfrender som hadde startet med henrettelsen av Torben Oxe etter Dyvekes død. Adelsmenn på Jylland allierte seg med kongens onkel, hertug Frederik av Gottorp, og i april 1523 ble han innsatt som ny konge under navnet Frederik I.

Mye av kritikken rettet seg mot Sigbrit. Det ble sagt at kongen bare hadde vært en nikkedukke og hun den egentlige herskeren.

Styrte via «trollkvinner»

I brevet hvor de jyske adelsmennene frasa seg sin lojalitet til Christian II ble det nevnt som et viktig ankepunkt at han lot riket styres av «trollkvinner og andre utenlandske folk». Trolldomsbeskyldningene ble i enkeltes øyne styrket av at Sigbrit var legekyndig og kjente den berømte legen Paracelsus.

Like før innsettelsen av Frederik I forlot Christian København på et skip med kurs for Nederland, sammen med dronningen, deres tre barn og noen få rådgivere, deriblant Sigbrit. Han skal ha skjult Sigbrit i en tønne for at hennes fiender ikke skulle oppdage henne. Christian forsøkte senere å gjenerobre kongemakten, men mislyktes og levde resten av sitt liv som Frederik Is fange.

Sigbrit ble værende i Nederland. Hennes endelige skjebne er ikke kjent, men ifølge en samtidig kilde ble hun henrettet. Dyveke ligger begravet i Karmelittklosterets kirke i Helsingør. Hennes betydning går fram av en dansk 1500-tallshistoriker som uttrykte det slik: Dansen på rådhuset i Bergen voldte at Christian II senere «danset seg fra disse tre kongeriker, Danmark, Sverige og Norge.»

LES MER: Kongen og købekonen: Om Christian 2. og Mor Sigbrit av Benito Scocozza (1992)

Kanskje du er interessert i...