Les også

Boudicca

Caesar drept av 23 knivstikk

I mars 44 f.Kr. ble Julius Caesar myrdet av en gruppe senatorer. De ville redde republikken fra en maktgal diktator. Men det endte i et bittert nederlag.

11. november 2011 av Sören Aagaard

Vinteren 44 f.Kr. var Julius Caesar allerede middelaldrende. Han var blitt 56 år, men helsen var fremdeles god.

Mange av senatsmedlemmene fryktet at Romas diktator kunne leve i enda 15–20 år. Så lenge ville de ikke holde ut med eneveldet. De ville slå til før Caesar la på enda et seierrikt felttog.

Om ettermiddagen 15. mars samme år ankom Caesar senatsbygningen i Roma. Senatorene som hadde planlagt attentatet, ventet nervøst, redde for å bli avslørt.

Det hadde lenge versert rykter om et attentatforsøk, men Caesar var ikke den som lot seg skremme. Litt arrogant mente han at Roma hadde større nytte av ham levende enn død, og at det ville bli borgerkrig og kaos om han ble drept.

Nettopp denne dagen hadde han trosset vennenes bønner og takket nei til å benytte livvakter.

Holdt knivene skjult

Ved sokkelen til statuen av Pompeius utenfor senatet ventet de sammensvorne på Caesar. De holdt knivene skjult og samlet seg om diktatoren da han kom. Plutselig dro en av dem togaen ned over Caesars skulder.

Det var det avtalte signalet. Den første kniven påførte ham bare et streifsår. Caesar kjempet som besatt for livet, men han var allerede omringet.

En for en stakk senatorene knivene sine i diktatorens kropp. Marcus Brutus, Caesars betrodde venn, var en av de siste som boret kniven sin i drapsofferet.

Det sies at Caesar fikk øye på Brutus med en blodflekket dolk i hånden. Så falt han over ende ved sokkelen til statuen av Pompeius. Blodet fra de 23 stikksårene hadde farget den kritthvite togaen rød.

Caesar hadde planlagt å legge ut på et nytt felttog 18. mars, tre dager etter attentatet. 16 legioner og 10 000 ryttere skulle dra østover. Først ville Caesar slå til mot dakernes kong Burebista på Balkanhalvøya. Så skulle hæren marsjere videre mot det mektige parterriket i dagens Syria og Irak.

Beseiret motstanderne

Det storslagne felttoget skulle kaste enda større glans over Caesars ærerike karriere som feltherre.

Man visste jo godt at han var en dyktig hærfører. Som stattholder i Gallia i femtiårene f.Kr. hadde han med hell ført krig mot opprørske stammer. Så brøt det ut borgerkrig i Romerriket, og Caesar beseiret motstanderne etter tur.

Det nye felttoget skulle også befeste Romerrikets stilling som verdens mektigste imperium. Et rike som han, Gajus Julius Caesar, hersket eneveldig over. Men felttoget ble aldri noe mer enn en drøm.

Stikk i strid med det mange tror, ble Caesar aldri keiser. Tittelen hans var konsul og senere diktator. Etter seieren i borgerkrigen ble han utropt til diktator på livstid. I den rollen var hans makt utvilsomt enorm, og han styrte riket på en måte som ingen før hadde gjort.

Caesar begynte til og med å gå i klær som ble forbundet med det gamle kongedømmet, som var blitt avskaffet da republikken ble innført på 500-tallet f.Kr. De kongelige klesplaggene var en torn i øyet på republikkens tilhengere. Det var også Caesars gylne laurbærkrans, et hodeplagg som skulle være av kongelig opprinnelse, men som også dekket til diktatorens stadig blankere isse. For flere senatorer ble disse oppsiktsvekkende tøyvalgene dråpen som til slutt fikk begeret til å renne over.

Ikke det at folk hatet Caesar som menneske. De fleste syntes han var sympatisk, ja endog sjarmerende og sjenerøs. Men de tålte ikke hans stadig mer kongelige og diktatoriske atferd.

Mange forskjellige motiver

Ikke mindre enn 60 senator deltok i sammensvergelsen mot Caesar. Gruppen ble anført av to menn. Den ene var Caesars betrodde venn Marcus Brutus. Den andre var en høyt respektert feltherre, Cassius Longinus. Som Brutus var han en sterk tilhenger av den romerske republikken der senatet var besluttende myndighet.

Opp gjennom historien har man tilskrevet lederne for sammensvergelsen mange forskjellige motiver. Ifølge en teori skal for eksempel Brutus ikke ha likt at moren hans og diktatoren hadde et kjærlighetsforhold.

Men det er ikke noe som tyder på at noe slikt var grunnen til mordet. Det var heller Caesars stadig sterkere maktposisjon som fikk attentatmennene til å handle. Selv om de hadde sverget herskeren troskap, kunne de ikke passivt se på at den frie romerske republikken ble styrt av bare en manns hånd.

Nyheten om Caesars død kom som et sjokk for alle utenom de sammensvorne. Etter drapet styret de blodige attentatmennene ut på Romas gater og ropte ut at tyrannen var død. De hadde utvilsomt regnet med at de skulle bli hyllet som republikkens befriere. Til deres forbløffelse ble det snart klart at Romas innbyggere ikke likte det de hadde gjort.

Folket sørget over diktatoren

Ved Caesars begravelse ga folkemassen i stedet åpent uttrykk for hengivenhet overfor den død herskeren. De ofret verdigjenstander som sverd, rustninger og smykker. Snart ble sorgen til sinne. En opphisset menneskemengde gikk til angrep på attentatmennenes hjem. Stemningen var vill og hysterisk, og i løpet av kort tid ble det klart for alle at Caesar – i befolkningens øyne – ikke hadde vært noen fiende av republikken.

Mordet fikk altså ikke den virkningen som gjerningsmennene hadde håpet. Det ble ikke republikkens redning. Tvert imot utløste attentatet en ny borgerkrig.

I disse kampene viste den bare atten år gamle Octavian – Caesars adoptivsønn og arving – en enorm handlekraft. Han tok navnet Gajus Julius Caesar Octavian, og på bare tre år klarte han å knuse alle Caesars drapsmenn, deriblant Brutus og Cassius. Nå tok han tittelen Augustus (den opphøyde), avskaffet for alltid den romerske republikken og utnevnte seg til Romerrikets første keiser. 15 år senere hadde Octavian overvunnet alle sine rivaler. Nå tok han tittelen Augustus (den opphøyde), avskaffet for alltid den romerske republikken og utnevnte seg til Romerrikets første keiser.

Les mer: Caesar av Adrian Goldsworthy (2006)

Kanskje du er interessert i...