Boudicca

Etter å ha blitt banket opp og fornedret grep kelternes dronning Boudicca til våpen mot romerne. Oppstanden hun ledet var på nippet til å gjøre slutt på det romerske Britannia for godt.

2. januar 2012 av Magnus Västerbro

Avgjørelsens time var kommet. I et dypt dalsøkk et sted på den engelske landsbygda hadde knapt 10 000 romerske soldater stilt seg opp for å forsøke å knuse den keltiske dronningen Boudiccas opprør. Et stykke derfra sto Boudicca på en stridsvogn, med døtrene sine like ved, foran et hav av krigere. Med klar stemme holdt hun en kraftfull tale for de samlede mennene:

"Vi har allerede knust en legion som gikk til kamp mot oss, resten gjemmer seg i leiren eller ser seg om etter en anledning til å flykte. De vil ikke kunne motstå drønnet og ropene fra så mange tusen krigere, enda mindre våre støt og slag.” Med løftede våpen og øredøvende kamprop styrtet kelterne mot fienden.

Romernes svik

Slik gikk det for seg da dronning Boudiccas styrker innledet det avgjørende slaget, ifølge den romerske historieskriveren Tacitus. Bakgrunnen for oppstanden var et dødsfall. I år 60 e.Kr. døde kong Prasutagus, leder for den keltiske stammen icenerne i Britannia.

Da var det 17 år siden romerne hadde erobret Britannia. I stedet for å slåss mot det mektige imperiets armeer hadde Prasutagus valgt samarbeidets linje. Det ga folket hans, som bodde i den østre delen av dagens England, en lang periode med velstand og relativ fred.

Etter bisettelsen viste det seg at Prasutagus hadde satt opp et testamente der han fordelte riket mellom sine to unge døtre og den romerske keiseren Nero.

Tanken var at det smidige samarbeidet skulle fortsette. Roma skulle få en skikkelig tributt hvert år, og icenerne skulle få fortsette å leve som de bestandig hadde gjort. Prasutagus døtre var fremdeles mindreårige. Derfor måtte enken Boudicca stå frem som regent mens man ventet på beskjed fra Roma.

Budet lot ikke vente på seg. Icenerriket skulle innlemmes i imperiet. De romerske soldatene ble sluppet løs. Dronning Boudicca ble pisket og døtrene voldtatt. Icenernes stormenn ble gjort til slaver og landet deres ble plyndret.

Det som siden hendte er beskrevet av de romerske historikerne Dio Cassius og Tacitus, hvis onkel selv var vitne til en del av de dramatiske begivenhetene.

Tacitus kritiserer romerne for deres grusomhet og grådighet. Det virker som han mente at man ikke kunne vente seg noe annet enn et blodig opprør når man behandlet de stolte kelterne så forsmedelig. Dessuten hadde romerne unnlatt å befeste byene sine, enda hele Britannia ikke var underkuet.

Samlet sitt folk

Dronning Boudicca samlet sitt folks fremste krigere og kalte deretter sammen til et møte med flere andre stammer. Ifølge Dio Cassius skal Boudicca ha holdt en tordentale der hun blant annet minnet dem om hvordan romerne var blitt slått tidligere. For eksempel hadde germanernes feltherre Arminius knust flere legioner i Teutoburgerskogen femti år tidligere og slik trygget sitt folks uavhengighet.

Boudicca beskrives av Dio Cassius som "svært høy og avskrekkende, med skarpe øyne og streng stemme”. Hun skal ha hatt gulbrunt eller rødt hår som rakk henne til hoftene. Om halsen hadde hun et smykke av gull. Hun var alltid kledd i en mangefarget tunika, og utenpå den hadde hun en tykk kappe.

Mens de keltiske styrkene samlet seg var størstedelen av de romerske legionene i Britannia opptatt med å forsøke å innta øya Anglesey i Wales. Da Boudicca og styrkene hennes trengte fram, møtte de derfor i første omgang bare begrenset motstand. Deres første større mål ble Camulodunum, dagens Colchester. Etter et kort og blodig slag ble stedet grundig plyndret.

Like etterpå støtte Boudicca og krigerne hennes for første gang sammen med et mer samlet forsvar. Deler av romernes niende legion kom marsjerende for å slå ned oppstanden. Boudiccas hær kastet seg over dem fra et bakhold og drepte hver eneste mann. Plutselig var hele den romerske provinsen i prinsippet ubeskyttet. De keltiske krigerne trengte sørover mens de plyndret og herjet.

Ifølge Dio Cassius tok de en grufull hevn. Under seremonier til seiersgudinnen Andraste skal romerske adelskvinner blant annet ha blitt hengt opp nakne, torturert og så spiddet på skarpe påler.

Plyndret og brente

Imens hadde nyheten om oppstanden nådd romernes øverstkommanderende Suetonius, som hastet dit med sine tropper. Han nådde Londinium, dagens London, før Boudicca og folkene hennes rakk å komme dit. Etter en kort diskusjon bestemte han seg imidlertid for å rømme byen og vente på en bedre anledning til å ta opp kampen med opprørerne. Derfor ble også Londinium plyndret, og de romerne som ikke ga fra seg sine eiendommer, ble drept.

I løpet av kort tid ble stort sett hele det romerske Britannia lagt i grus av Boudicca og hennes krigere. Tacitus sier at hele 80 000 romere skal ha mistet livet, men tallene er svært usikre. Da nyheten om katastrofen nådde Roma, skal keiser Nero ha blitt så rystet at det var like før han befalte at Britannia skulle oppgis for bestandig.

Men øverstkommanderende Suetonius slo tilbake. Han fant fram til kelterhæren og utfordret dem til åpen kamp. Hæren hans var bare på ti tusen mann siden øverstkommanderende for en annen legion av uklare grunner nektet å slutte seg til ham. Mot dem sto Boudicca med hele kelterhæren sin. Ifølge Dio Cassius var det nærmere 300 000 av dem, men dette tallet er sikkert betydelig overdrevet.

Suetonius hadde imidlertid valgt slagstedet med omhu – et trangt dalsøkk der kelterne ikke kunne dra fordel av sin tallmessige overlegenhet. De romerske soldatene var dessuten knallhardt disiplinerte og veltrente – en effektiv krigsmaskin.

Ble fullstendig knust

Boudiccas krigere angrep i vill uorden. En bølge av romerske kastespyd og piler slo ned over dem. Så trakk romerne sverdet og begynte metodisk å hugge seg fram gjennom fiendens rekker. Snart prøvde kelterne desperat å flykte. Da viste det seg at de var delvis innestengt. Bak dem sto nemlig en lang rekke vogner der familiene deres hadde samlet seg for å se på det avgjørende slaget.

Ifølge Tacitus skal nærmere 80 000 keltere ha mistet livet mens romerne bare mistet 400 soldater. Det er iallfall klart at Boudiccas styrker ble fullstendig knust. Tacitus forteller at dronningen tok sitt eget liv etter slaget.

Boudiccas opprør førte til at romerne fikk et sterkere grep om Britannia.

Senere guvernører fikk likevel streng ordre om at kelterne ikke skulle behandles like dårlig fra nå av.

Boudicca ble forvist til historiens tåkedis. Først under renessansen ble Tacitus’ skrifter gjenoppdaget og hun ble atter kjent. På 1800-tallet ble Boudicca en virkelig legende, da hun ble britisk nasjonalsymbol.

Kanskje kan det sees som ironisk at Boudicca, som kjempet mot et imperium – det romerske – gjenoppsto som symbol på et annet, det britiske. I 1905 ble det innviet en statue til hennes ære utenfor parlamentsbygningen i London – byen hun selv en gang plyndret.

LES MER: The Boudican Revolt Against Rome av Paul R Sealey (2004) ● Boudica av Graham Webster (2000)

Kanskje du er interessert i...