Tulipaner skapte den første finansboblen

Rundt 1630 økte etterspørselen etter de eksotiske tulipanene så raskt i Nederland at det oppsto en spekulasjonsboble. Verdien på blomsterløkene skjøt i været, og til slutt kostet en løk like mye som et fint hus.

Publisert den 02.10.19

Av Mattis Sundin

Etter kroverten Wouter Winckels død ble løksamlingen hans solgt for å skaffe midler til å brødfø den dødes sju barn. Auksjonen ble holdt en råkald februardag i 1637, det ble en forrykende budgivning, og da den var slutt, var barna Winckel blitt 90 000 gylden rikere. Barna fikk cirka 13 000 gylden hver, omlag det en håndverkerfamilie tjente på 40 år. Løk-ene som ble solgt, var ikke vanlige løker, men tulipanløker, som i 1637 var verdt mer enn sin vekt i gull.

Den samme uken sprakk den såkalte tulipanboblen, og mange som ble ansett som rike, ble med ett slag lutfattige.

Nederland var en annerledes stat ved inngangen til 1600-tallet. Landet var republikk, og de protestantiske innbyggerne ble betraktet som dystre, arbeidssomme og strenge. Men nederlenderne var ikke bare strengt republikanske, de var også dyktige handelsmenn. De var nysgjerrige på alt nytt som kom til Europa fra Amerika og India. De hadde råd til å samle på vakre og dyre ting siden Nederland var et av kontinentets rikeste land.

Fort populær

Tulipanen kom antakelig til Nederland i 1562. Kjøpmannen som mottok de første løkene visste ikke hva han skulle med dem, så hushjelpen fikk steke dem i olje og eddik. Men blomsten ble fort populær. Botanikeren Carolus Clusius elsket den for dens skjønnhet og hardførhet, og fordi stadig nye vari-a-nter kunne skapes ved krysning.

På denne tiden var --ikke tulipanen noe for folk flest. De som hadde råd til denne dyre interes-sen, var feinschmeckere og folk som ble kalt lief-hebbers. Det var lærde og rike selskap som kjente hverandre fra brev og middager. Men interessen for tulipaner var ikke uten risiko. To ganger ble Clusius utsatt for innbrudd og frastjålet hundrevis av dyrebare løker.

Sjelden og dyr

Mange dyrket tuli-paner fordi de var pene, ikke for å tjene penger. Men løkene var få fordi det var vanskelig å masseprodusere dem. Etterspørs-elen gjorde tulipanen kostbar, og det fikk flere til å begynne å dyrke dem. Mange amatørdyrkere var rene bedragere som håpet å kunne tjene store penger på blomster.

På 1630-tallet skjøt tulipanhandelen fart. Dyrker-ne ble flere, og de yngre begynte å selge enklere løker billigere. Før ble løken solgt per blomsterbed, noe som var enormt dyrt, men nå ble de solgt per kurv, per løk eller per «ess" (0,05 gram).

Rik på løk

Wouter Winckel tilhørte denne gruppen av nye tulipandyrkere. Han var en enkel krovert med sju morløse barn å brødfø. Han begynte å handle løk for å sette mat på bordet. Heldigvis for ham hadde han sans for forretninger, og da han døde hadde handelen med tulipanløk gjort ham til en av landets rikeste menn. Men rikdommen lå ikke på kiste-bunnen, den lå i jorden.

Tulipanhandelen fikk stadig flere fra middelklassen til å begynne med løkhandel. Mange stolte på ryktene om at tulipaner kunne gi en kjapp og eventyrlig profitt.

Kjøpslo i kneipene

Nykommerne på tulipanmarkedet ble kalt floristen. De kjøpslo om tulipan-er for deres høye verdi, ikke for deres skjønnhet, og drev handel i illelukt-ende kneiper. Tulipanhandelen foregikk lengst inne i myld-eret av røyk-ende, drikkende og spisende gjester.
Tulipanhandlerne dannet små klubber. Deres selvtillit ble ispedd et snev av engstelse idet de bød stadig mer for stadig færre løker. Påseil-et skrev de bud og motbud på tavler og feiret kjøpene sine med noen solide flasker vin.

Med denne formen for handel skjøt etterspørselen i været fordi man konkurrerte om noen få
løker. Det førte til at selv en enkelt løk kunne koste en formue. Enkeltløker som før ble slengt på møddingen, ble nå kostbare. Derfor ble de kjøpt for annet enn penger, for eksempel som da tre løker ble byttet mot et hus i 1633.

I 1635 skjedde noe viktig som gjorde Winckel rik. Da begynte folk å kjøpe løker som fremdeles lå i jorden, men det betydde at man handlet med fremtidige, usikre gevinster for penger som kjøperen selv muligens hadde i fremtiden. Prisen ble alltid satt
i tillit til at den ville fortsette å stige, noe som gjorde at man gjerne solgte umodne løker videre for enda høyere summer og så videre og videre i et stadig høyere tempo.

Rike på papiret

Folk spekulerte altså i løk de ikke hadde sett med penger de ikke hadde – rikdommen fantes bare på papiret. Det uvanlige med Winckel var at han eide og kunne ta på sine løker. Det gjaldt ikke dem som handlet med gjeldsbrev på mugne kneiper og seg imellom skapte kjeder av kjøpere og selgere der alt avhang av at løkene fremdeles var verdi-fulle når de ble tatt opp av jorden. Men så lenge prisene steg, lot det til å fungere.

Høsten 1636 gjorde tulipanhysteriet seg fortjent til navnet. Stadig flere sluttet seg til spekulantenes rekker. Hvor mange det var snakk om, er usikkert, ifølge et overslag deltok cirka 5000 av Nederlands befolkning på to millioner innbyggere. Når flere handlet, steg prisene enda fortere – enkel-te løker kunne tredobles i verdi på en uke, ja, på en dag, selv om de faktisk bare dugde til hagebruk.

I februar 1637 kom krakket. Prisene steg ikke lenger. I januar 1637 ble en løk solgt for 10 000 gylden. Det tilsvarte prisen på et hus i Amsterdams finere strøk med villahage og stall. Handlerne trodde først at den avbrutte prisstigning-en var midlertidig. Men samtidig begynte likevel mange nølende å selge sine løker. Da noen begynte å selge, fulgte andre etter og så stadig flere. Plutselig brøt det ut en vill panikk som spredte seg over hele Nederland.

Tulipanmarkedet flatet ut over natten. Da alle solgte og ingen ville kjøpe, ikke engang de gamle feinschmeckerne, stupte prisene. Mange handlere hadde solgt alt de eide for å kjøpe løk og var nå nedsyltet i gjeld. Da krakket var over, var ikke tulipanløk verdt mer enn andre vekster.

Ny film om boblen

Filmen Tulip Fever med Alicia Vikander i en av hovedrollene kommer på norske kinoer den 1. september. Den utspiller seg i Amsterdam på 1600-tallet.