Voltaire var flittig ved skrivebordet og skrev romaner, skuespill, poesi, historiske verk og tusenvis av brev.

© Culture Club/Getty

Voltaire kunne aldri holde munn

Voltaire kunne aldri holde munn. På 1700-tallet var den franske filosofen en sta forkjemper for et friere samfunn. Han fortsatte å tale og skrive for toleranse og frihet til tross for at han både ble fengslet og landsforvist.

15. september 2018 av Thomas Oldrup

Voltaire ga alltid svar på tiltale. Selv da en fornem adelsmann ertet ham for navnet hans. På den tiden var den 32 år gamle Voltaire en vellykket dramatiker, men adelig var han ikke. Likevel klarte han ikke la være å besvare adelsmannens nedsettende ord. Han gjorde det med den selvsikre påstanden at hans navn ville bli udødeliggjort mens adelsmannens navn ville bli vanæret.

Konflikten ble trappet opp med fysiske trusler og Voltaire utfordret adelsmannen til duell, noe som var ulovlig. I stedet ble Voltaire fengslet og plassert i Bastillen, ni år etter at han sist hadde sittet der. Denne gangen klarte han imidlertid å overtale fengselssjefen til å la ham slippe fengselsstraffen mot at han forlot landet.

Senere understreket Voltaire at han ikke hadde blitt landsforvist, men at han bare hadde fått «tillatelse" til å dra på en allerede planlagt tur til England. Men i praksis var det en landsforvisning, og den 10. mai 1726 krysset Voltaire Den engelske kanal. 

Voltaire fengslet i Bastillen

Voltaire ble født i Paris under navnet Francois-Marie Arouet i 1694. Han studerte ved en jesuittskole i byen, men hadde allerede tidlig i livet vanskelig for å underordne seg autoriteter. Han skrev en satirisk tekst om regjeringen i 1717, noe som altså førte til at han ble fengslet i Bastillen, 23 år gammel. Den opplevelsen ga ham en livslang forakt for myndigheter. Året etter begynte han å kalle seg Voltaire, og han brukte det navnet da hans første teaterstykke hadde premiere – som forøvrig ble en knallsuksess. Det er uklart hva navnet Voltaire betyr.

Eksiltiden i London etter landsforvisningen i 1726 skulle vare i to år. Oppholdet gjorde et sterkt inntrykk på Voltaire. Han møtte en lang rekke britiske tenkere og leste verker av blant annet Shakespeare, Locke og Newton. Deres tekster inspirerte ham til å skrive en serie filosofiske brev. De ble publisert i Frankrike i 1734 og ble umiddelbart fordømt av konservative politikere i Paris. 

Fengselsborgen Bastillen var en del av Paris' bymur.

Ludvig XVs historiograf

Eksiltiden i London etter landsforvisningen i 1726 skulle vare i to år. Oppholdet gjorde et sterkt inntrykk på Voltaire. Han møtte en lang rekke britiske tenkere og leste verker av blant annet Shakespeare, Locke og Newton. Deres tekster inspirerte ham til å skrive en serie filosofiske brev. De ble publisert i Frankrike i 1734 og ble umiddelbart fordømt av konservative politikere i Paris.

Voltaire flyttet ikke umiddelbart tilbake til den franske hovedstaden etter tiden i London. I stedet bosatte han seg i en periode på slottet Cirey i Champagne. Der bodde han sammen med Emilie du Châtelet, en framstående forsker som Voltaire hadde et langvarig forhold til. Hun var imidlertid gift med en annen mann, en marki som også bodde på slottet. I løpet av denne perioden viet paret særlig oppmerksomhet til den engelske vitenskapsmannen Newton. De skrev en bok om ham som kom ut i 1738.

I en kort periode (1745–47) tjenestegjorde Voltaire også ved det franske hoffet. Han ble ansatt som den franske kongens historiograf og hadde altså til oppgave å skrive verk som hyllet kongen og hans virksomhet. Det fungerte ikke særlig bra,
hovedsakelig fordi Ludvig XV var helt uinteressert.

Ansatt av madame Pompadour

Egentlig var det kongens elskerinne og fremste rådgiver, Madame de Pompadour, som hadde ansatt Voltaire. Denne oppskattet likevel utnevnelsen fordi han elsket all slags oppmerksomhet. Dessuten ble han utnevnt til kammerherre og fikk en kongelig pensjon.

Hans evne til stadig å provosere sine omgivelser skaffet ham vanskeligheter også i dette miljøet. En gang satt han og så på mens hans elskerinne spilte kort med dronningen og noen andre fremtredende medlemmer av hoffet. Elskerinnen tapte store summer, og Voltaire bøyde seg fram og hvisket på engelsk. «Kan du ikke se at de jukser?" Men Voltaire hadde undervurdert språkkunnskapene rundt bordet. De fornærmede kortspillerne sørget for at forfatteren ble forvist fra hoffet og mistet sin kammerherretittel. Senere mistet han også sin elskerinne, som først forlot ham og deretter døde i barsel.

Emilie du Châtelet.

© Rue des Archives/IBL

Hoff-filosof hos Fredrik den store

I 1750 fikk Voltaire et hyggelig tilbud fra Fredrik II, kjent som «den store". Han hadde brevvekslet med den prøyssiske kongen siden 1736, og nå ble Voltaire tilbudt å flytte til Potsdam der han skulle få en godt betalt stilling som hoff-filosof. Han takket ja, fikk en fin leilighet på slottet og satt alltid med kongen under hans måltider. Men til slutt kom Voltaire på kant med Fredrik den store også, og han fikk sparken. 

Tidlig opplysningsfilosof

Voltaires tekster gjorde ham kjent i hele Europa som en talsmann for en ny måte å tenke på. Disse ideene, som utfordret gamle tenkemåter og maktforhold, skulle i ettertid bli kalt «Opplysningstiden," og Voltaire var en av de fremste filosofene i den bevegelsen.

Han fungerte dermed også som en viktig inspirasjonskilde for de senere «encyclopedistene." De fikk det navnet fordi de strebet etter å samle all ny kunnskap og tenkning i ett oppslagsverk – en encyklopedi.

Den store franske encyklopedien utkom i 28 bind i årene 1751–72. Ved å samle tidens nye kunnskap i et leksikon ville encyklopedistene gjøre den tilgjengelig og anvendelig for alle som var interessert. Bokverket ble dermed et viktig symbol på framskritt og opplysning.

Encyklopedien forbudt i flere land

Redaktøren for dette verket het Denis Diderot. Blant forfatterne som bidro med tekster var, i tillegg til Voltaire (som skrev 45 artikler til encyclopedien), også filosofene d'Alembert, Montesquieu og Rousseau.

Mens verket ble gitt ut måtte Diderot utkjempe flere konflikter med kirkeledere som ville sensurere det. Encyclopedien ble forbudt i mange land og ble derfor – i tillegg til pornografi – boka som oftest ble smuglet mellom land på 1700-tallet.

Voltaire var en allsidig forfatter. Under sitt lange liv skrev han en rekke skuespill, dikt og filosofiske og historiske verk. Han skrev også mange satiriske tekster og debattinnlegg. Blant hans mest kjente verk finner vi den satiriske romanen Candide.

Jordskjelvet som la Lisboa i ruiner i 1775 fikk Voltaire til å skrive et dikt som stilte spørsmål ved Guds eksistens.

© Mary Evans/IBL

Struensees trykkefrihetslov

Men først og fremst var det gjennom å skrive ekstremt mange brev at han opprettholdt sin posisjon som opplysningstidens mest sentrale gestalt. I mange tiår skrev han flere brev hver eneste dag.

Hans omfattende korrespondanse gjorde ham svært kjent blant Europas intellektuelle. Voltaires bevarte brevsamling består av mer enn 20 000 brev. I tillegg til morsmålet fransk skrev og snakket han engelsk, italiensk og spansk.

Opplysningsidealene som Voltaire kjempet for handlet om slike ting som toleranse, trykkefrihet og opplyst enevelde. På dette tidspunktet hadde få land gått så langt med hensyn til trykkefrihet som Danmark gjorde i 1770, da Christian VII innførte en ny trykkefrihetslov. Voltaire svarte med å skrive en hyllest til den danske kongen.

Da visste han ikke at kongen var psykisk syk og at det egentlig var hans høyre hånd, Johann Friedrich Struensee, som sto bak den nye loven. To år senere ble Struensee henrettet og reformene ble tilbakekalt. 

Foretrakk opplyst monark

Voltaire talte visserlig for økt frihet, men han tenkte seg ikke en ubegrenset frihet og likhet. Selv om han ikke var adelig, trodde han likevel at samfunnet ville fungere best hvis opplyste eneveldige monarker styrte som landsfedre med ansvar for sine undersåtters ve og vel. På det punktet var han enig med Fredrik den store, som han jo hadde brevvekslet med og også bodd hos i lang tid. Selv om deres samarbeid opphørte, fortsatte Voltaire å se det opplyste monarkiet som den best tenkbare samfunnsmodellen.

Han skrev også flere biografier om historiske konger som han beundret, blant annet om franskekongen Ludvig XIV, svenskekongen Karl XII og den russiske tsaren Peter den store. De to sistnevnte hadde for øvrig vært bitre fiender under den store nordiske krig, som utspilte seg under Voltaires oppvekst.

Voltaire satte spørsmålstegn ved Guds eksistens

Men det var først og fremst hans religionskritikk som gjorde ham beryktet.

Han tok skarp avstand fra all religiøs fanatisme og hyllet den toleransen han hadde møtt i England under sitt opphold der.

Voltaire var personlig ikke en ateist, men en begivenhet den 1. november 1775 gjorde at han begynte å tvile på Guds eksistens. Den høsten ble Lisboa rammet av et skrekkelig jordskjelv etterfulgt av en tsunami. Naturkatastrofen krevde over 30 000 menneskeliv og spredte en undergangsstemning over hele kontinentet.

Voltaire ble 83 år og døde under et besøk i fødebyen Paris.

© Lebrecht/IBL

Rystet av de sjokkerende nyhetene skrev Voltaire diktet Lisboas ødeleggelse der han satte spørsmålstegn ved Guds eksistens. Etter den skjebnesvangre hendelsen i Portugal mistet Voltaire, som inntil da var blitt kalt den smilende filosofen, den optimismen som tidligere hadde preget hans arbeid.

I 1759 kjøpte han et stykke land ved den sveitsiske grensen og bygde slottet Ferney, der han bosatte seg. Her – fem

kilometer fra Genève – bodde han fram til sin død. Han leide også grevskapet Tournay og kunne derfor kalle seg greven av Tournay. Den aldrende Voltaire trivdes på landet fordi han etter hvert hadde kommet til å hate trengselen i Paris. Der kunne man ikke leve en eneste dag uten å bli tvunget til å omfavne hundre mennesker, mente han.

Casanova hyllet Voltaire 

I stedet tok han imot tilreisende beundrere på slottet sitt. Men selv da kunne han være besværlig å omgås med. I forkant av sitt besøk hadde Casanova, berømt for sine mange kvinneaffærer, fått høre om Voltaire at han «tross fysikkens lover var større på avstand enn på nært hold." Til tross for dette ble Casanova værende hos den gamle filosofen i tre dager mens de livlig kranglet om religiøse spørsmål.

Etter møtet skrev Casanova ofte kritisk om Voltaire, men i alderdommens høst innrømmet han at den franske filosofen var mye større enn ham selv og at hans kritikk mot ham bare hadde vært nålestikk. «Voltaire har fått menneskeheten og sivilisasjonen til å gjøre store framskritt. Til ham burde frihetens og fornuftens venner reise et alter," skrev den gamle Casanova. 

Døde i Paris

Bare noen måneder før sin død reiste Voltaire til Paris. I hovedstaden ble den berømte filosofen hyllet med fester og stående ovasjoner hvor han enn dukket opp. Før han rakk å reise hjem døde han i et hus ved Seinen, som i dag ligger i en gate som heter Quai Voltaire.

Han ble en gammel mann og var 83 år da han døde. I hele sitt liv hadde han vært en hypokonder som tvilte på at han ville overleve i en uke til. Da hans venninne, Madame de Pompadour, døde, skrev han: «Vi er alle som sommerfugler, noen lever i to timer, andre i et par dager."

Den 30. mai 1778 sovnet han inn. Først da ble han taus.

Kanskje du er interessert i...