Double Cross – tyske spioner ble presset inn i britisk tjeneste
Under annen verdenskrig sendte Tyskland en rekke agenter for å spionere på Storbritannia. De som ble tatt fikk to valg: å bli hengt, eller å bli dobbeltagenter.
Dobbeltagentene i britisk tjeneste brukte den tyske spionorganisasjonen Abwehrs sendeutstyr.
Om ettermiddagen 7. september 1940 ble en sov-ende mann oppdaget i en hekk utenfor landsbyen Denton, nær Northhampton i England. Da mannen krabbet fram fra hekken, fortalte han at han hadde landet med fallskjerm i nattens løp, at han var svensk – og agent for Nazi-Tyskland.
Han het Gösta Caroli og ble det første «offeret" for de britiske sikkerhetstjenestenes Double Cross System. Det betydde at agenter som var sendt til Storbritannia av Abwehr, den tyske hærens etterretningstjeneste, ble pågrepet og overtalt, alternativet var henging, til å arbeide for britene.
Navnet Double Cross (som betyr å bli lurt på engelsk) stammet fra XX-komiteen som styrte virksomheten. Den var nummerert med romertallet 20 (XX). «Med The Double Cross System styrte vi aktivt den tyske spionasjen her i landet", sa komiteens formann, John C Masterman, etter krigen.
Den første dobbeltagenten
Systemet hadde blitt opprettet av MI6/SIS, Storbritannias etterretningstjeneste
i utlandet, som i 1936 avslørte at en ingeniør fra Wales, Arthur Owens, var en tysk agent. Owens tilbød seg å samarbeide med den britiske etterretningstjenesten – men samtidig fortsette å rapportere til Abwehr. MI6 gikk med på det, og Owens ble dobbeltagent.
I årene som fulgte rapporterte Owens, via brev og under reiser, om de politiske forholdene i England til Abwehr. Han bygget også opp et delvis oppdiktet nettverk av egne agenter. Enkelte av disse tilhørte MI5. I 1939 ble Owens innkalt til Hamburg. Der fikk han treffe major Nikolaus Ritter, sjef for flyvåpenets etterretningstjeneste i Abwehr. Han ble også opplært i å ta imot og sende meddelelser via radio. Deretter ble han utstyrt med en radiosender og en kode for sine forbindelser med Tyskland.
Da annen verdenskrig brøt ut i september 1939, kontrollerte Storbritannias politi og sikkerhetstjeneste alle mistenkelige utenlandske innbyggere i landet. Mange av dem ble internert.
I slutten av juni 1940 satt omkring 11 000 utlendinger i Storbritannia i forskjellige leirer og fengsler. Den britiske etterretningstjenesten håpet at den dermed hadde klart å fange inn alle fiendtlige agenter.
Etter de tyske suksessene i 1939–40, da tyske armeer i raskt tempo okkuperte Polen, Danmark, Norge, Nederland, Belgia og Frankrike, gikk Abwehr ut fra at det ikke var bruk for spioner i Storbritannia. Britene ville kapitulere overfor Tysklands enorme overlegenhet.
Tre av dobbeltagentene i Double Cross: Gösta Caroli (til venstre), Juan Pujol (øverst) og Eddie Chapman, kjent for å ha hatt et forhold til den norske MI5-spionen Dagmar Lahlum.
Spioner forberedte invasjon
Men Storbritannia ga ikke opp. Og da Adolf Hitler besluttet at Operasjon Sjøløve, en invasjon av Storbritannia, skulle iverksettes i september 1940, fikk den tyske ledelsen igjen et akutt behov for informasjon.
Major Nikolaus Ritter satte i gang «Operasjon Lena". I Hamburg ble en gruppe agenter utdannet i radiosamband og sabotasjeteknikk i hui og hast. De skulle landsettes med båt eller fallskjerm
i England og rapportere om forsvarsanlegg og vær – de engelske værmeldingene ble hemmeligholdt –, angi tenkelige bombemål, kartlegge hensiktsmessige steder for landsetting av styrker og gjennomføre sabotasje. Den 3. september 1940 gikk fire tyske agenter i land i nærheten av Folkestone i Sør-England. Men de opptrådte mistenkelig og ble pågrepet nesten straks.
Noen dager senere fikk Arthur Owens melding om at en tysk agent skulle lande med fallskjerm i nærheten av Oxford en av de neste nettene. MI5 varslet politiet og forsvaret i området. De var altså forberedt da de 7. september fikk høre at en tysk agent var blitt pågrepet i Denton. Det var Gösta
Caroli, som dagen etter ble ført til MI5s anlegg Camp 020 i Sørvest-London.
Det lå i et skogholt omgitt av et høyt plankegjerde og flere rekker piggtrådsperring. Sjefen var «Tin Eye" Stephens, en monokkelprydet oberst som opptrådte med en overlegenhet og brutalitet som fikk mange til å tro han var nazist.Han ledet forhørene av Gösta Caroli og sjokkerte ham ved å si at de visste alt om hans ankomst og oppdragsgiver.
Brutalt avhør
Gösta Caroli fikk vite at han ville bli dømt til døden. Men MI5 kunne kanskje forhindre det – hvis han gikk med på å samarbeide med dem. Caroli nektet til å begynne med, men ga etter hvert etter. Han fikk dekknavnet Summer.
Caroli avslørte at hans kontaktmann i England var en agent som ble kalt Johnny og at enda to tyske agenter snart skulle komme til England. 19. september landet Wulf Schmidt i fallskjerm i nærheten av Cambridge. Han ble pågrep-et og ført til Camp 020, men det var først etter 14 dagers avhør at han gikk med på å samarbeide med MI5. Schmidt ble nå kalt Tate.
Frykten for bombeangrep var stor. Her øver soldater på å fange tyske
agenter.
Dermed var The Double Cross System i full gang. MI5 hadde fire agenter som forsynte Abwehr med opplysninger som den britiske etterretningstjenesten hadde plukket ut. Agentene sendte selv fra de radiosenderne de hadde hatt med seg, og Abwehr satte sjelden spørsmålstegn ved innholdet i rapportene deres.
Britene kunne villede tyskerne samtidig med at de fikk opplysninger om andre tyske agenter på vei til eller i Storbritannia. Gjennom de opplysningene som Abwehr ville at agentene skulle skaffe, fikk MI5 også greie på hva tyskerne var mest interessert i. Ut fra det kunne de trekke konklusjoner om de tyske planene.
Antallet agenter vokste raskt. I siste kvartal 1940 ble over 25 tyske agenter pågrepet i Storbritannia. Langt fra alle ble benyttet av MI5, men i begynnelsen av 1941 drev organisasjonen i alt ni slike dobbeltagenter.
Hjalp tyskerne
Det var et omfattende arbeid. For å være troverdige, måtte agentene gjennomføre de oppdragene som Abwehr ga ordre om. De som styrte agentene, undersøkte hva de kunne avsløre – og i noen tilfeller også hva de kunne sabotere. Opplysningene måtte dessuten koordineres slik at agentene ikke leverte motstridende opplysninger. Det krevde mange mennesker og kontakt med en rekke ulike myndigheter og våpengrener.
For å klare alt dette dannet man i begynnelsen av 1941 The Double Cross Committee med representanter fra blant andre MI5, MI6, Scotland Yard, innenriks- og utenriksdepartementene, fly- og marinedepartementene og forsvarets overkommando.
I løpet av høsten 1940 avbrøt Hitler forsøket på å invadere Storbritannia. Hensikten var å gjøre et nytt forsøk senere, og Abwehr fortsatte å sende agent-er til Storbritannia. Noen ble avslørt og engasjert som dobbeltagenter.
Fiktive bombeangrep ble fotografert og sendt til tyskerne.
Glad ble deprimert
Men langt fra alle gjorde det bra. Nordmannen Tor Glad, med dekknavnet Jeff, søkte sammen med vennen John Moe hos Abwehr i Oslo om å bli tysk agent i Storbritannia, men de ønsket å arbeide for britene.
Vel framme i Storbritannia gjennomførte Tor Glad og John Moe blant annet sabotasje mot forlegninger i Hampshire og et kraftverk i nærheten av Cambridge, alt sammen arrangert av MI5. Men Tor Glad orket ikke den evinnelige overvåkningen. Han ble grepet av depresjon og ble internert.
Andre dobbeltagenter ble legender. Blant dem var Wulf Schmidt og Dusko Popov, en jugoslavisk jurist som iblant blir kalt «virkelighetens James Bond". Abwehr mente Popov var så pålitelig at han ble sendt til USA for å bygge opp en spionring der. Det lyktes ham også å få tyskerne til å utbetale 20 000 pund (tilsvarende over sju millioner kroner i dag) til «sine" agenter i Storbritannia.
Oppdiktet sabotasje
Juan Pujol og Eddie Chapman tilhørte også eliten blant dobbelt-agenter. Chapman var skap-spreng-er og satt fengslet på øya Jersey i Den engelske kanalen da tyskerne okkuperte øya sommeren 1940. Han tilbød seg å arbeide for Abwehr og ble sendt over til Storbritannia. Der kontaktet han MI5 og ble dobbeltagent.
Med MI5s hjelp gjennomførte han i begynnelsen av 1943 en oppdiktet sabotasje mot en flyfabrikk og kom siden tilbake til Tyskland. Året etter landet Chap-man med fallskjerm i Storbritannia, blant annet med oppdrag om å skaffe informasjoner om britenes nye utstyr for ubåtovervåkning. Chapman hadde fått mulighet til å reise rundt i Tyskland og hadde opplysninger både om resultatet av de alliertes bombinger og om tyskernes nye rakett, V1-bombene.
Oppblåsbare stridsvogner ble brukt som avledningsmanøver.
Spredte falsk informasjon
De mest betydelige resultatene var imidlertid den villedende informasjonen som dobbeltagentene forsynte Abwehr med. I 1942 sendte blant annet John Moe, Wulf Schmidt og Juan Pujol meldinger som røpet at de allierte forberedte angrep mot Norge og det nordlige Frankrike.
Villsporet førte til at landgangen i Nord-Afrika kom som en total overraskelse for tyskerne da den ble gjennomført i november samme år.
I 1944 fikk Wulf Schmidt ordre om å sende rapporter om V2-rakettenes nedslagssteder. Han meddelte at rakettene passerte forbi London, enda de i virkeligheten sjelden nådde fram til bykjernen. Schmidts rapporter fikk tyskerne til å justere rakettenes bane slik at de slo ned enda lenger fra hovedstadens sentrum.
Lurte tyskerne
Men den mest omfattende innsatsen gjorde dobbeltagentene foran de alliertes invasjon av Frankrike i 1944. Der deltok blant andre agentene Popov, Pujol, Moe og Schmidt.
Bedraget lyktes. Da invasjonen i Normandie var innledet, meldte Pujol at det bare dreide seg om en avledningsmanøver. Hoved-angrepet skulle gjennomføres i området rundt Calais. Det fikk tyskerne til å holde igjen sju divisjoner, som de kunne ha sendt til invasjonsområdet, ved Calais.
Systemet med dobbeltagenter var selvfølgelig økonomisk kostbart for Storbritannia, men Abwehr hjalp til med betalingen. Under annen verdenskrig overførte den i alt 85 000 pund,
tilsvarende cirka 29 millioner kroner i dag, til sine agenter i Storbritannia, penger som havnet hos The Double Cross Committee.
Sprengladning skjult i penn.