Kvelersekt i India ble knekt av britisk offiser

Kaptein Sleeman kommer til India

Helt fra den dagen Sleeman satte sine føtter på indisk jord for første gang i 1809, hadde han hørt rykter om en uhyggelig sekt som ofret mennesker. Men de britiske myndighetene hadde aldri tatt ryktene alvorlig.

Rykter om forbrytelser og merkelige sekter var ikke noe ukjent fenomen i India. Og selv hvis det skulle vise seg at historiene om sekten hadde rot i virkeligheten, så var holdningen at det var et problem inderne måtte løse selv.

Sleeman tok derimot rapportene om sekten på alvor. Han behersket flere orientalske språk, også indernes hindi, og hadde derfor større kjennskap til de lokale forholdene enn de fleste andre britene i landet.

Dessuten så han det som sin plikt som offiser i den britiske hæren i India å opprettholde lov og orden for indere så vel som for briter. Men til å begynne med ble hans undersøkelser i saken møtt med skepsis fra myndighetenes side. Han ble til og med latterliggjort og direkte motarbeidet.

Men Sleeman var ikke en mann som lot seg knekke når han først hadde satt seg et mål. Derfor søkte han om overføring fra den britiske hæren til siviladministrasjonen, og i 1822 ble han utnevnt til dommer i Nursingpore i det som i dag er Madhya Pradesh i Sentral-India.

Og med hjelp fra en gruppe lojale nujeebs – indiske politimenn – begynte han nå sitt felttog mot Kalis disipler.

Moderne etterforskning

I motsetning til de fleste kolonitjenestemenn på den tiden, brukte ikke Sleeman makt, vold og trusler for å vinne frem i saker. Han brukte dokumenter og kart. Først satte han seg inn i det andre hadde skrevet om sekten. Og han oppdaget snart at det dreide seg om en svært gammel sekt.

Den ble første gang nevnt på 1200-tallet, og på 1600-tallet skrev en fransk oppdagelsesreisende om indiske røvere som drepte reisende ved å kvele dem med et stykke tøy.

Sleeman tegnet og studerte kart, førte lister over mystiske forsvinningsnumre og satte opp slektstavler. Han utarbeidet kort sagt det vi i dag ville kalt en database over forbrytelsene. Snart begynte det å tre frem påfallende mønstre.

Visse områder, datoer og ikke minst familier dukket opp igjen og igjen i etterforskningen. Sleeman reiste deretter rundt på den indiske landsbygda, hvor han snakket med folk og oppsøkte mulige åsteder.

Det viste seg at mange indere hadde historier om venner og slektninger som var forsvunnet sporløst. Til tross for stor motstand mot undersøkelsene gjorde Sleeman sakte, men sikkert fremskritt i kampen mot kvelersekten.

Snart kunne Sleeman og hans indiske politifolk foreta de første arrestasjonene, og i 1830 gjorde de etterforskningens første virkelig store varp. Da klarte de å få fatt i en av de mest beryktede thug-lederne; adelsmannen Feringeea, kjent som thugenes fyrste.

Mange av de arresterte Kali-dyrkerne var mer enn villige til å forklare seg om sine handlinger til britene. De følte at Kali måtte ha forlatt dem, ettersom de var blitt arrestert, og derfor mente de at de ikke lenger var forpliktet til å være lojale mot gudinnen.

Dessuten fikk de omgjort sin straff fra hengning til fengsel eller landsforvisning, dersom de ga opplysninger om sektens hemmeligheter.

For første gang på mange århundrer fikk utenforstående dermed høre om thugenes mørke og grusomme historie.

Trofaste disipler

Sleemans oppdagelser vakte voldsom oppsikt, og med ett var ordet thug på alles lepper. Ordet betyr en svikefull person på hindi, og nettopp svikefullhet og troløshet var en viktig del av thugenes fremgangsmåte.

Andre steder i India var de kjent under et annet og enda mer passende navn – phansigarer, som ganske enkelt betydde “kvelere”.

Ingen visste hvor gammel thug-sekten var, ikke engang medlemmene selv. Men ifølge thugene fantes det noen eldgamle veggmalerier i Ellora i det vestlige India som fremstilte thugenes historie.

Disse maleriene var ikke laget av mennesker, hevdet de, men av guder. For til tross for at de levde av mord og plyndring, mente thugene at gudinnen Kali, som de tilba, godkjente deres handlinger.

Sleeman trodde ikke på denne historien. Forskningen hans viste at sekten sannsynligvis hadde røtter helt tilbake til slutten av 1200-tallet.

Den gang var omtrent 1000 mistenkte thuger blitt arrestert på sultan Jallaludin Khilijis ordre og deportert til Bengal i det østlige India. Området ble senere sentrum for thugenes aktiviteter.

En av grunnene til at thugene greide å holde virksomheten sin hemmelig i så lang tid, var at medlemskapet ofte gikk i arv fra far til sønn.

Fedrene gikk alltid forsiktig frem og gjorde sønnene gradvis kjent med familiens mørke hemmelighet.

Med tiden fikk de unge aspirantene se stadig mer av det som foregikk under toktene. Men først etter lang tid fikk de unge thugene lov til å overvære et overfall, og etter en lengre opplæringsperiode fikk de også lov til å delta.

Det hersket en streng rangordning i sekten. Først tjenestegjorde aspiranten som speider før han begynte som graver.

Etter lang læretid og høytidelige religiøse seremonier, fikk aspiranten betegnelsen shumsheera (“den som holder hendene”) eller bhurtote (“kveler”). Redskapet thugene brukte til å kvele ofrene med, ble kalt en rumal.

Det var et omtrent én meter langt tøystykke som indere flest brukte som hodeplagg eller belte. Men i thugenes hender ble rumalen et dødelig våpen.

Nøye planlagt

En thug-ekspedisjon var organisert som en blanding av et militært felttog og en religiøs seremoni. Thugenes verden var full av overtro og en nærmest konstant jakt på overnaturlige tegn og varsler.

Positive varsler var svært viktige før de bega seg ut på en av sine morderiske ekspedisjoner. Thugene var overbevist om at de handlet på gudinnen Kalis ordre. Derfor var det viktig å få hennes godkjennelse før et eventuelt tokt.

Det var også av stor betydning for thugene å få et tegn fra gudinnen om hvor de skulle reise hen for å finne passende ofre.

Thugene opererte som en hær, der hver mann hadde sine bestemte oppgaver. Sektens fortropper var infiltratorene som reiste rundt til landsbyer og vertshus for å samle informasjon.

De var først og fremst på jakt etter karavaner med handelsfolk som var rike, men dårlig beskyttet. Infiltratorene gjorde seg til venns med de handelsreisende og ga dem ofte råd om hvilke reiseruter de burde velge.

Det de handelsreisende ikke visste, var at opplysningene om karavanens reiserute raskt ble formidlet videre til thugenes­ hovedstyrke.­

Alle detaljer i thugenes angrep var nøye planlagt. De valgte alltid å angripe ofrene på isolerte steder som avsides daler, kløfter eller tette skoger.

I tillegg til kvelere rådet sekten også over speidere og vakter. De hadde som oppgave å bevokte alle fluktruter og ta seg av de ofrene som eventuelt måtte forsøke å flykte.

Ofte begynte thugene å grave ofrenes graver før de hadde fanget dem. Det var en helt egen gruppe thuger som sto for gravene. De ble kalt lughas, og hakkene de gravde med, var hellige og symboliserte Kalis tann.

Mens gravene ble gravd, ankom thugenes elitestyrker, selve kvelerne, landsbyen eller vertshuset der handelskaravanen holdt til.

De utga seg som regel for å være handelsreisende, soldater eller pilegrimer på vei til et hellig sted. Hvis de var mange, utga de seg noen ganger for å være en maharaja, en indisk adelsmann med stort følge.

Akkurat som infiltratorene, gjorde de seg raskt til venns med de reisende og tilbød seg å reise sammen med dem – det var jo mye tryggere å reise flere sammen, påpekte de.

På denne måten kunne kvelerne og deres ofre tilbringe flere dager eller uker sammen. De delte maten med dem, spiste sammen og kunne til og med sove i samme telt.

Alt virket helt uskyldig. Men omsider kom handelskaravanen frem til stedet som thugene hadde valgt ut for angrepet.

Døde før de traff bakken

Thugenes drapshandlinger begynte vanligvis i skumringen. Idet de nærmet seg det avtalte stedet, omringet thugene ofrene.

Så ga lederen et angreps-signal som fikk kvelerne til å gå til aksjon. Shumsheeraene holdt offerets hender og føtter, mens kveleren lynraskt kastet tøystykket rundt halsen på offeret.

Som regel var ofrene døde før de traff bakken. De av ofrene som eventuelt greide å komme seg unna i første omgang, ble raskt pågrepet av vaktene som lurte i nærheten.

“Ingen vitner” var thugenes motto. Antallet thuger som deltok i et angrep, varierte sterkt. Hvis det bare var en enkelt reisende som skulle tas av dage, holdt det med to-tre menn. Men aller helst angrep thugene større karavaner, for det var her det var mest å hente av rikdommer. I slike tilfeller sendte thugene flere hundre menn.

Å få likene til å forsvinne sporløst var svært viktig for at forbrytelsene ikke skulle bli oppdaget. Foruten å være eksperter på å kvele, ble thugene dermed også eksperter på å skjule lik.

Før de lukket gravene, ble alle knokler og store bein i ofrenes kropper knust slik at likene skulle gå raskt i oppløsning. Deretter sprettet thugene opp buken på de døde slik at gasser som dannet seg under forråtnelsen slapp ut.

Ellers ville likene svulme opp, noe som ville få jorden over gravene til å sprekke og lokke til seg sjakaler og andre åtseletere.

Som en siste sikkerhetsforanstaltning tente thugene ofte bål over gravene og spredte asken ut over stedet. På den måten ble de siste sporene etter ofrene fjernet slik at ingen noensinne skulle finne dem igjen.

Ved å følge denne fremgangsmåten nøye, klarte thugene å holde virksomheten skjult i mange hundre år.

Arven etter Sleeman

Til tross for hemmelighetskremmeriet var thugenes dager talte. Sleeman hadde bevist at sekten eksisterte og at den utgjorde en trussel. Det var derfor bare et spørsmål om tid før sektens makt var knekket for godt.

I 1838 hadde Sleeman fått dømt 3266 thuger, og mange hundre andre satt i fengsel og ventet på en dom.

Fortsatt kunne man høre om thuge-aktivitet, men rapportene om forsvinninger og graver ble stadig sjeldnere. Og til slutt var thug-sekten ikke mer enn et mørkt minne fra en fjern tid.

I 1856 gikk den nesten 70 år gamle William Henry Sleeman om bord i et skip i Calcutta. Sammen med ham var hans kone gjennom et langt liv, Amélie.

Etter nesten 50 år i India så de nå frem til å tilbringe sine siste år sammen i England.

Men slik skulle det ikke gå. Etter ni dager på havet ble den 68 år gamle Sleeman­ rammet av feber og døde om bord på skipet. Han ble begravet til havs og fikk aldri se igjen de gresskledde åsene i sitt elskede Cornwall.

I India levde minnet om Sleeman imidlertid videre. Lenge ble den indiske etterretningstjenesten kalt for thagi daftar, thug-kontoret.

Og fortsatt henger Sleemans portrett på veggen i en politistasjon i India. Den lille byen der politistasjonen ligger, heter Sleemanabad, oppkalt etter mannen­ som tok knekken på­ kvelersekten.