Noen thuger fotografert etter arrestasjonen i Peshawar i 1865. Byen ligger i dag i Pakistan.

© Rue des Archives / IBL

Thuger – kvelersekt avslørt til slutt

På starten av 1800-tallet avslørte en ung britisk offiser den indiske mordersekten thugene. ­Sektens medlemmer hadde drept tusenvis av men­nesker til dødsgudinnen Kalis ære. Hun krevde at ofrene skulle kveles med et hardt tvinnet tøystykke.

8. desember 2018 av Jan Ingar Thon

En vinterdag i 1831 var en militær avdeling på marsj langsetter en støvete vei i det nordlige India. Ekspedisjonen ble ledet av en engelsk offiser. Resten av gruppen besto av innfødte soldater og en indisk fange med lenker rundt anklene. Fangen hadde noe verdig og aristokratisk over seg. Plutselig sa fangen at de skulle stanse. Han pekte mot en liten klynge av trær.

De indiske soldatene gikk inn blant trærne og begynte å grave i den harde bakken. De fant snart det de lette etter. I en grav skjult mellom trærne lå flere skjeletter og tørkede rester av mennesker. Deretter pekte fangen mot et annet sted. De indiske soldatene begynte å grave på nytt, og også her fant de skjelettdeler. Før dagen var omme hadde ekspedisjonen gravd fram restene av 17 kvalte mennesker. Så fortsatte de videre, på vei til nye massegraver. 

Thug-sekten tilba Kali

Mannen med det aristokratiske utseendet het Feringeea. Han var en av lederne av sekten som ble kalt thuger, som tilba dødsgudinnen Kali gjennom å ofre mennesker. Lederen for ekspedisjonen var kaptein William Henry Sleeman – mannen som hadde satt seg fore å knuse sekten en gang for alle.

Sleeman hadde hørt beretninger om en fryktelig sekt som ofret mennesker helt siden han første gang satte foten på indisk jord i 1809. Men de britiske myndighetene hadde aldri tatt ryktene på alvor. Selv om det skulle være et korn av sannhet i disse sekthistoriene, var holdningen, så var det et problem inderne måtte løse på egen hånd.

En gruppe thuger samlet foran en helligdom for guden Ganesha. Maleri fra 1800-tallet. Innfelt: William Sleeman som avslørte thugsekten.

© Bridgeman/IBL

Sleemans felttog mot thug-sekten

Sleeman, derimot, tok rapportene om sekten på største alvor. Han behersket flere orientalske språk, blant annet hindi, og hadde derfor betydelig mer kunnskap om de lokale forholdene enn de fleste andre briter i landet. Som offiser i den britiske hæren i India så han det også som sin plikt å opprettholde lov og orden for både indere og briter. Men hans etterforskning ble til å begynne med møtt med stor skepsis fra myndighetenes side. Han ble latterliggjort og endog direkte motarbeidet.

Sleeman søkte derfor om forflytning fra den britiske hæren til den sivile administrasjonen. I 1822 ble han utnevnt til dommer i Narsinghpur i dagens Madhya Pradesh i det sentrale India. Med hjelp av en gruppe lojale «nujeebs" – indiske politibetjenter – startet han sitt felttog mot dødsgudinnen Kalis fortsatt aktive disipler.

I motsetning til de fleste embetsmenn i koloniene på denne tiden brukte ikke Sleeman vold eller trusler for å komme til bunns i ting. I stedet satte han seg inn i hva andre hadde skrevet om sekten og dens lange historie. 

Kvelersekt fra 1200-tallet 

Han fant ut at sekten var nevnt i skrifter fra 1200-tallet, og at en fransk oppdagelsesreisende på 1600-tallet hadde skrevet om indiske røverbander som drepte reisende ved å kvele dem med et tøystykke.

Sleeman tegnet og studerte kart, sammenstilte lister over mystiske forsvinninger og laget slektstrær. Snart begynte han å se noen klare mønstre. Bestemte områder, datoer og ikke minst familier dukket opp gjentatte ganger i utredningen. Sleeman begynte å reise rundt i landsbyene, snakke med folk og søke etter mulige åsteder.

Det viste seg snart at mange indere kunne fortelle historier om sporløst forsvunne slektninger. 

Feringeea pågrepet i 1830

Tross sterk motstand mot etterforskningen kunne Sleeman og hans indiske politistyrke snart foreta de første arrestasjonene.

I 1830 ble en av de mest beryktede lederne arrestert, nemlig adelsmannen Feringeea, også kalt thugenes fyrste. 

Thaggersekten, indisk stryparsekt.

Fire thuger avleder offeret fra kveleren, som nærmer seg bakfra.

© Science Photo Library/IBL

Pågrepne thuger sviktet av Kali

Mange av de pågrepne Kali-dyrkerne var mer enn villig til å avsløre alt for britene. Det faktum at de var arrestert betydde at Kali hadde sviktet dem, og de hadde derfor ikke lenger noen grunn til å være lojale mot gudinnen. I tillegg fikk de thugene som informerte om sektens hemmeligheter dommene sine omgjort fra henging til de noe mildere straffene fengsel eller landsforvisning.

For første gang på flere hundre år fikk personer utenfor sekten vite om thugenes forferdelige og utrolig grusomme historie. Sleemans funn fikk stor oppmerksomhet – alle snakket om thugene. Ordet thug betyr på hindi en person full av svik, og nettopp svik og forræderi var en viktig del av thugenes arbeidsmetoder. Andre steder i India var de kjent under et annet, kanskje mer passende, navn: phansigar, som ganske enkelt betyr kveler.

Kvelningsdrap på veggmalerier i Elura

Ingen visste hvor lenge kvelersekten hadde eksistert, ikke engang medlemmene selv. Men de kunne fortelle om urgamle veggmalerier i Elura i Vest-India som illustrerte thugenes historie. Disse maleriene var ikke laget av mennesker, hevdet de, men av guder. Selv om de levde av drap og plyndring trodde nemlig thugene at gudinnen Kali, som de tilba, godkjente deres handlinger.

Sleemans egen forskning viste at sekten hadde røtter helt tilbake til slutten av 1200-tallet. På den tiden var rundt ett tusen mistenkte thuger blitt arrestert på sultan Jalal-al-Din Khaljis ordre. De ble deportert til Bengal, men fortsatte siden sine aktiviteter derfra.

Rumal ble drapsvåpen

En av grunnene til at thugene klarte å holde sin virksomhet hemmelig i såpass lang tid var at sekttilhørigheten ofte gikk i arv fra far til sønn. Fedrene gikk alltid veldig forsiktig fram og lot sønnen bare gradvis få kunnskap om familiens mørke hemmelighet. Først etter en lang treningsperiode fikk de unge thugene lov til å delta i et overfall.

Sekten var strengt hierarkisk. Først sendte man ut en aspirant som speider, og der-etter som graver. En langvarig opplæring måtte til før et medlem – etter høytidelige, religiøse seremonier – kunne ta tittelen shumsheera (den som holder hendene) eller bhurtote (kveler). Redskapet thugene brukte for å kvele sine ofre ble kalt rumal. Det var et ca. én meter langt tøystykke av den typen som vanlige indere brukte som hodeplagg eller belte. Men i thugenes hender ble rumalen omgjort til et dødelig våpen. 

Thugsekten, indisk kvelersekt, stikker øynene ut på sine døde ofre.

Etterpå ble ofrenes øyne stukket ut. Dermed forsikret thugene seg om at ingen hadde overlevd. 

På jakt etter karavaner

En kvelerekspedisjon var organisert som en mellomting mellom et -militært felttog og en religiøs seremoni. Thugene søkte konstant etter overnaturlige tegn og varsler, som ble oppfattet som svært viktige, før de la ut på en av sine morderiske ekspedisjoner. De var overbevist om at de handlet på ordre av gudinnen Kali og ville ha hennes godkjennelse før hvert raid.

Thugene opererte som en hær, og hver mann hadde sin tildelte oppgave. Sektens fortropp besto av infiltratører som reiste rundt til landsbyer og vertshus for å samle informasjon. De var primært på utkikk etter karavaner med handelsreisende, som var rike men ofte dårlig beskyttet. Infiltratørene sørget for å bli venner med de handelsreisende og ga dem ofte råd om hvilke reiseruter de burde velge. De handelsreisende ante ikke at informasjonen om karavanenes reiserute umiddelbart ble videresendt til thugenes hovedstyrke. 

Kvelere, speidere og gravgravere

De slu thugene angrep alltid sine ofre på isolerte steder, som for eksempel i fjerntliggende daler, i kløfter eller tette skoger. I tillegg til kvelere var det også speidere og vakter i sekten. De hadde i oppgave å overvåke alle rømningsveier og fange de ofrene som eventuelt forsøkte å flykte.

Thugene hadde ofte gravd ofrenes graver på forhånd. En spesiell gruppe thuger var ansvarlig for gravene. De ble kalt lughas. Hakkene de gravde med var hellige og symboliserte Kalis tann.

Mens gravene ble gravd ankom thugenes elitestyrke, kvelerne, til landsbyen eller vertshuset der handelskaravanen holdt til. De utga seg vanligvis for å være handelsreisende, soldater eller pilegrimer. I likhet med infiltratørene ble de raskt kjent med de reisende og tilbød seg å reise sammen med dem. Det var jo langt tryggere å være flere sammen, som de påpekte. Slik kunne kvelerne og deres ofre tilbringe dager og uker i hverandres selskap. De delte mat med hverandre, spiste sammen og sov til og med ofte i samme telt. Alt virket helt uskyldig. Men til slutt kom karavanen til stedet thugene hadde valgt ut for angrepet.

Kali danser på sin hvilende partner, guden Shiva. Til høyre: Likene etter henrettede thuger ble noen ganger hengt opp i metall­bur langs indiske veier.

© Alamy/IBL & Mike Dash/Thug – the true story of India's murderous cult

Hundre thuger i ett overgrep

Thugenes myrderier begynte vanligvis i skumringen. De omringet ofrene sine idet de handelsreisende nærmet seg stedet som thugene hadde sett seg ut. Deretter ga lederen et signal om angrep, og kvelerne skred til verket. Offerets hender og føtter ble holdt fast mens kveleren lynkjapt kastet tøystykket sitt rundt halsen på offeret. De som var så heldige å unnslippe det første angrepet ble raskt pågrepet av vaktene som lurte i nærheten.

Antall thuger som var med under hvert angrep varierte. Hvis bare én handelsreisende skulle drepes, var det nok med to eller tre menn. Men thugene angrep helst karavaner – det var jo her den store rikdommen lå. Ved slike anledninger kunne thugene ofte sende flere hundre mann.

For thugene var det ekstremt viktig at kroppen forsvant sporløst slik at forbrytelsen ikke skulle bli oppdaget.Før gravene ble fylt knuste de alle de store beinene i de dødes kropper for at likene skulle råtne fortere. Så sprettet de opp magen på den døde slik at gasser som dannes under forråtnelsen skulle sive ut. Hvis ikke ville likene hovne opp, og det kunne få jorden over gravene til å løfte seg – som igjen ville tiltrekke sjakaler og andre åtseletere.

Som en siste forholdsregel gjorde thugene opp ild over gravene og spredte asken ut over området for å fjerne de aller siste restene av ofrene. Ved å følge dette ritualet, klarte thugene å holde sin grufulle virksomhet hemmelig i hundrevis av år. 

Flere tusen thuger ble dømt

Men tross hemmelighetskremmeriet var thugenes dager talte. Sleeman hadde bevist at sekten virkelig fantes og at den utgjorde en trussel. Det var derfor bare et spørsmål om tid før dens makt ville bli knust for alltid. I 1838 hadde Sleeman fått 3266 thuger dømt. Det kom fortsatt inn rapporter om sektens aktivitet, men de ble stadig sjeldnere.

I 1856, i en alder av 68 år, gikk William Henry Sleeman om bord på et skip i Calcutta. Han hadde med seg kona Amélie. Etter nesten 50 år i India så de nå fram til å tilbringe de siste årene sammen i England.

Men etter ni dager på sjøen ble Sleeman rammet av feber. Han døde ombord på skipet. I India lever minnet om ham videre. Etterretningstjenesten gikk lenge under navnet thagi daftar (thugerkontoret). I dag henger Sleemans portrett fortsatt på politistasjonen i Slee-manabad, oppkalt etter mannen som knuste kvelersekten. 

Fakta: Buhram sto bak 931 mord

Thugenes mest effektive kvelere tok livet av hundrevis av mennesker i løpet av den tiden de var virksomme. Sektmedlemmet Buhram innrømmet under rettssaken at han hadde begått 931 drap. Han regnes for en av historiens verste seriemordere.

Historikere har regnet ut at thugene bare i 1829 drepte 1200–2400 personer over hele India. Hvis dette tallet er representativt for de 150–250 årene thugene ­beviselig var aktive, innebærer det mellom 180 000 og 600 000 myrdede personer. Men tallet kan godt være høyere. Ikke engang Sleeman klarte å finne ut i nøyaktig hvor mange år sekten hadde vært aktiv.

Thugene opererte ikke bare langs Indias landeveier. En spesiell gruppe thuger hadde i stedet de indiske elvene som sine jaktmarker. De lokket om bord intetanende passasjerer på båtene sine som møtte samme skjebne som dem på land. Thugene som opererte på elvene var mobile og kunne kaste ofrene sine over bord. De klarte derfor å unngå myndighetene lenger enn sine kolleger på land. Men til slutt kartla Sleeman og mennene hans også elvethugenes nettverk. 

Kanskje du er interessert i...