Da Robert V. Miller kom til verden som sønn av borgermesteren i en liten by i Böhmen, var det ingen som så for seg at den kvikke gutten skulle bli en av historiens største svindlere.
Guttestreker og småsvindel ble imidlertid snart et yndet tidsfordriv, og Roberts hang til raske penger ble bare tydeligere med alderen. Som 19-åring ble han sendt til
Paris for å studere, men spillebulene i storbyen trakk mer.
Hans fortreffelige manerer og formidable språktalent – han snakket sju språk – hjalp ham til å ferdes hjemmevant blant rikmenn, som var lette offer ved spillebordene.
Gylne muligheter
Etter første verdenskrig fikk det franske politiet ferten av den unge svindleren, og Miller bestemte seg for å flykte til USA.
På terskelen til de glade tjueårene bød landet på store muligheter for en mann med Millers talenter og mange aliaser, det mest berømte av dem var «Grev Victor Lustig».
Hans første offer på amerikansk jord ble en bankdirektør i Missouri. Miller presenterte seg som Robert Duval og fortalte en gripende historie om hvordan familiens formue var gått tapt under krigen.
Nå var Duval kommet til USA for å starte et selskap med familiens siste penger, og han var derfor interessert i å kjøpe et konkursbo av en landeiendom som var i bankens besittelse.
Flere år etter Robert V. Millers død i 1947 kom FBI over de falske sedlene hans, kjent som «grev Lustigs penger».
Duval tilbød å stille 22 000 dollar i obligasjoner som sikkerhet, mot at banken lånte ham 10 000 dollar kontant i startkapital. Bankdirektøren, som var mer enn villig til å bli kvitt den falleferdige eiendommen, slo til.
Men da utvekslingen av penger og obligasjoner skulle finne sted, klarte den fingernemme svindleren å bytte om på konvoluttene slik at han slapp unna med både penger og obligasjoner.
Banken hyret en privatdetektiv, og han fant snart Miller i Kansas City. Miller klarte imidlertid å overbevise bankdirektøren om at banken var best tjent med å frafalle anklagene.
Ellers kom den til å mistet all troverdighet når kundene hørte om svindelen. Miller var til og med frekk nok til å be om 1000 dollar for umaken – og det fikk han.
Eiffeltårnet til salgs
I 1925 bestemte Miller seg for å dra tilbake til Paris, og der gjennomførte han sitt mest
legendariske bedrageri.
Inspirasjonen fant han i en liten notis i en fransk avis der det sto at Eiffeltårnet – på denne tiden en dårlig vedlikeholdt etterlevning fra verdensutstillingen i 1889 – sto foran en så stor renovering at bystyret vurderte å skrote det.
Miller så straks mulighetene. Han fikk laget noen stilige ministerielle dokumenter og et personlig visittkort med tittelen Sous-directeur Générale du Ministère des Postes et
Télegraphes – undergeneraldirektør for post og telegraf-ministeriet. Visittkortet sendte han til fem av de største skraphandlerne i Paris, sammen med en invitasjon til et møte på et eksklusivt hotell.
Møtet var hemmelig, understreket «undergeneraldirektøren», for ingen måtte vite noe om hvilken skjebne Eiffeltårnet var tiltenkt.
En av skraphandlerne, André Poisson, bet på kroken, og betalte Miller en ukjent pengesum for retten til å skrote Eiffeltårnet. Da monsieur Poisson fant ut at han var blitt svindlet, ble han så flau at han lot være å gå til politiet.
Derfor kunne Miller kort tid etter gjenta suksessen overfor en ny gruppe skraphandlere. Men denne gangen gikk offeret til politiet, og Miller måtte flykte tilbake til USA – nå på luksusklasse.
Den forunderlige pengemaskinen
Her kastet Miller seg ut i et annet av sine berømte bedragerier – han fikk konstruert en «pengemaskin», en liten trekasse med en åpning i hver ende og en mengde knapper.
I Florida fant Miller det perfekte offer: en millionær ved navn Herman Loller, som hadde tjent seg søkkrik i bilbransjen.
Miller innbilte Loller at han hadde funnet opp en maskin som kunne kopiere pengesedler ved hjelp av en «hemmelig kjemisk prosess».
Hvis han stakk en 1000-dollar seddel inn i den ene enden av trekassen, kunne han seks timer senere trekke to vaskeekte 1000-dollar- sedler ut av den andre enden.
Loller kjøpte trekassen for 25 000 dollar (rundt 1,5 million 2012-kroner). Miller regnet med at han hadde seks timer på seg til å forsvinne før det gikk opp for Loller at han var blitt lurt.
Men det var ingen grunn til å forhaste seg: Loller brukte uker på å prøve å få maskinen til å fungere, overbevist om at han bare gjorde ett eller annet feil.
Robert Miller på vei til retten. Hans siste stunt var å stikke av fra rettssaken ved å fire seg ut av et fengselsvindu og late som han var vinduspusser. Miller ble imidlertid raskt pågrepet igjen..
Til slutt måtte han innse at han var blitt lurt.
Millers mest innbringende triks var falskmyntneri.
Strømmen av falske sedler var så stor at et eget team av FBI- og Secret Service-agenter ble satt til å avsløre opphavsmannen.
Men først da en forsmådd elskerinne ga politiet et anonymt tips, ble Miller pågrepet, og FBI kunne konfiskere trykkplatene og 51 000 falske dollar gjemt i en boks.
Miller ble arrestert for 38. gang på bare fem år, og denne gangen kunne han ikke snakke seg ut av knipen.
I 1935 ble han dømt til 20 år i Alcatraz-fengselet, der han døde tolv år senere av lungebetennelse, 57 år gammel.