Hvilken bygning ble innviet i 1973?

Familien Romanov. Russlands siste tsar Nikolaj II med barna foran Tsarskoje Selo.

Nikolaj II med sine barn Tatiana, Olga, Maria, Anastasia og Alexej nærmest kamera. 

© Universal History Archive/UIG/Getty

Slutten for tsarfamilien Romanov

I begynnelsen av 1917 sto Nikolaj II fort­satt i spissen for de russiske styrkene som kjempet i første verdenskrig. Men krigen var en katastrofe, og situasjonen på hjemmefronten ble stadig mer kaotisk. Tsaren var likevel helt uforberedt på det som ventet ham og hans familie.

20. august 2018 av Sara Griberg

Februar-revolusjonen brøt ut i Petrograd i 1917, på et tidspunkt da tsarbarna i Tsarskoje Selo var hardt rammet av meslinger. Keiserinne Aleksandra visste ikke hva hun skulle bekymre seg mest over – barnas sykdom eller rapportene om voldelige opptøyer i hovedstaden.

For hver dag som gikk, ble opprøret bare mer og mer voldsomt. Til slutt var også slottet helt omringet av fiendtlige soldater. Aleksandra prøvde å roe barna ved å fortelle dem at skuddvekslingen de hørte fra sykesenga bare var øvelser. Hun sendte gjentatte telegrammer til ektemannen og ba ham om å skynde seg hjem fra krigshovedkvarteret. Først fikk hun ikke svar i det hele tatt, men til slutt kom det et telegram med en noe forvirrende melding: «Nevnte persons oppholdssted er ukjent."

Nikolaj II tvunget til å abdisere

Sannheten var at tsar Nikolaj II satt i husarrest i en jernbanevogn og nettopp hadde signert sin abdikasjon. En hoffdame har fortalt at Aleksandra brast i gråt da hun fikk vite hva som hadde skjedd noen dager senere: «Den stakkars kjære ... o min Gud, hva han har gått igjennom. Og jeg var ikke der for å trøste ham!"

Nikolaj ga avkall på kronen både på egne og på sønnen Aleksejs vegne. Dermed var det slutt på Romanov-dynastiets 300 år lange styre av Russland. Hendelsene senvinteren 1917 banet vei for det kommunistiske diktaturet som kom til å dominere Øst-Europa fram til Sovjetunionens sammenbrudd i 1991. Det var imidlertid ikke kommunistene som tvang tsaren til å gå av, men hans egen regjering. Tsarens ministre og generaler skjønte at misnøyen med landets anakronistiske styre var så stor at den eneste måten å unngå en revolusjon på var at den
upopulære herskeren sa fra seg makten. Mange, selv blant de mest hengivne rojalister, følte også at katastrofen kunne vært unngått hvis Nikolaj hadde vært mer lydhør overfor tidens politiske strømninger. Han burde ha gitt avkall på sitt eneveldige styre lenge før. 

Opptøyene i 1905 ble slått brutalt ned. Tsaren ble likevel presset til å opprette et parlament.

© Mary Evans/IBL

Sovjeter etter opprøret i 1905

Det første store opprøret mot Nikolaj IIs styre fant sted allerede i 1905. Uroen mobiliserte arbeidere over hele landet, og det ble dannet sovjeter,
eller arbeiderråd, som fikk i oppgave å organisere streiker og motstand. Men den gang hadde Nikolaj II klart å avverge en revolusjon ved å love en grunnlov og etablere et parlament, dumaen.

Men misnøyen økte på ny da tsaren brøt sine løfter. Han unnlot ofte å sammenkalle dumaen og utnevnte ministre etter eget forgodtbefinnende. Den allmenne oppfatningen var at tsaren lot seg styre av sin kone, som i sin tur var i hendene på sin åndelige rådgiver, den beryktede mystikeren Rasputin. 

Rasputins innflytelse

Tsar Nikolaj hadde i 1895 giftet seg med den tyskfødte prinsessen Aleksandra av Hessen. Paret var veldig knyttet til hverandre, og fikk i rask rekkefølge fire døtre. Den etterlengtede sønnen og tronfølgeren Aleksej ble født i 1904, men gleden ble snart erstattet av sorg og mismot. Det viste seg at gutten led av hemofili, en sykdom som gjør at selv den minste skade kan være dødelig fordi blodet ikke koagulerer som det skal. Uroen over kronprinsens helse gjorde at den overtroiske Aleksandra søkte trøst og støtte hos ulike helbredere. En av dem var Rasputin, hvis hypnotiske behandling syntes å ha en gunstig effekt på kronprinsens sykdom. Keiserinnen stolte fullt og fast på Rasputin, som snart ble rådgiveren hennes også i politiske spørsmål. Raseriet over munkens innflytelse førte til at en gruppe sammensvorne slektninger av tsarfamilien gikk til det skritt å myrde ham i 1916.

Hungersnød under første verdenskrig

Det hjalp ikke at Rasputin var ryddet av veien. Hatet mot keiserfamilien ble bare forsterket under første verdenskrig. Da 1917 opprant, hadde en og en halv million russiske soldater falt i kampene. Ryktene florerte om at «den tyske kvinnen", som Aleksandra ble kalt, favoriserte sentralmaktene. Tsaren, som til alles forskrekkelse hadde tatt over rollen som øverstkommanderende, ble sett på som en mann som lydig fulgte sin kone. På hjemmefronten rådde det hungersnød. Det fantes riktignok korn enkelte steder i landet, men dårlig kommunikasjon gjorde at det ikke nådde fram til byenes sultende befolkning. 

Nikolaj II, som var Russlands øverstkommanderende, inspiserer troppene i 1916.

© Universal History Archive/UIG/Getty

Februarrevolusjonen i 1917

Opprøret som i Russland fikk navnet februarrevolusjonen brøt etter dagens tidsregning ut i mars 1917. Fram til 1918 var det den julianske kalenderen som gjaldt i Russland, ikke den gregorianske som brukes i dag. Opprøret begynte i Petrograd (som var blitt omdøpt fra det tyskklingende navnet St. Petersburg i 1914), der streikende kvinner demonstrerte for brød. Snart gikk stadig flere av regimets soldater over på demonstrantenes side. Representantene i dumaen forsøkte gjentatte ganger å få tsaren til å innse alvoret i situasjonen. Men da Nikolaj endelig lyttet, var det for sent å stoppe et opprør som hadde spredt seg til hele landet. Den 15. mars ble han overtalt til å trekke seg. 

Tsarfamilien i husarrest

TTsarfamilien ble satt i husarrest i Tsarskoje Selo, og den gamle palassgarden ble byttet ut med regjeringens soldater. De fleste tjenerne ble oppsagt, og bare en liten gruppe av hoffet valgte å bli. Blant dem var kronprinsens lærer Pierre Gilliard og storfyrstinnenes guvernante, mademoiselle Schneider. Keiserinnens fortrolige venn Anna Vyrubova, som hadde tilhørt den nærmeste kretsen rundt Rasputin, beskrev det lille selskapet som valgte å bli som «overlevende etter et skipshavari."

For Nicky og Alix – som keiserparet ble kalt innenfor familien – var det et sjokk å innse hvor inderlig de var avskydd. De hadde tilbrakt hele livet isolert fra allmennheten, og levde i den tro at deres undersåtter elsket og aktet dem som nasjonens far og mor. Men da den midlertidige regjeringen avskaffet sensuren, ble avisene oversvømt av tsarkarikaturer og grove artikler som skildret keiserinnens og storfyrstinnenes påståtte sexorgier med Rasputin. 

"Medborger Romanov"

Familien hadde tillatelse til å være ute omtrent en time pr. dag, men bare i et avgrenset område av parken. Der opplevde de hvordan folkemassen trengte seg sammen utenfor jernstakittet og overøste dem med spottende ord og hånlige bemerkninger. Soldatene som voktet dem ble stadig mer uhøflige og omtalte skadefro den tidligere enevoldsherskeren som «medborger Romanov".

Tsarbarna – Olga, Tatjana, Maria, Anastasia og Aleksej – var 21, 19, 17, 15 og 12 år. Vel ute av sykesenga bestemte foreldrene at de yngste barna skulle fortsette skolegangen for å gi dem en følelse av normalitet. Tsaren tok seg selv av fagene historie og geografi, mens Alix viet seg til kristendomsundervisningen.

Lenin taler til arbeidere ved en fabrikk i Petrograd i 1917.

© Leemage/Corbis/Getty

Kveldene tilbrakte de sammen, med ulike sysler som håndarbeid og høytlesing fra de russiske klassikerne. Familiens frihet var riktignok sterkt begrenset, men de kunne fortsatt leve i relativ velstand så lenge de kunne bo i palasset. 

Lenin tilbake fra eksil

Den midlertidige regjeringen besto av liberale og moderate sosialister som egentlig hadde ment å føre den avsatte tsar-familien i sikkerhet utenlands. Men regjeringen befant seg i en utsatt posi-sjon og turte ikke å fornærme de mer radikale kreftene som ønsket at Nikolaj skulle stilles for retten for sitt vanstyre. Arbeiderrådene – sovjetene – hadde tatt kommandoen over store deler av landet og kontrollerte også viktige hæravdelinger. Til å begynne med utgjorde de revolusjonære bolsjevikene bare en liten del av sovjetene. Men gruppen vokste raskt og ble ytterligere styrket da Vladimir Lenin vendte tilbake fra sitt eksil i Sveits.

Regjeringen fryktet for tsarfamiliens sikkerhet og bestemte seg for å flytte dem til et tryggere sted. Dagen før avreisen, den 12. august, feiret familien kronprins Aleksejs 13-årsdag. Noen prester fra byen ble sluppet inn på Tsarskoje Selo, med et hellig ikon som ble ført til slottskapellet. Der kysset man ikonet, og prestene ba for keiserfamiliens sikkerhet. Etterpå sto det gjenværende lille hoffet på en balkong og så hvordan de flimrende lysene forsvant ut gjennom parken. «Det var som om fortiden tok avskjed for aldri mer å komme tilbake," skrev en av hoffmennene seinere.

Tsarfamilien til Tobolsk

Familien og de nærmeste oppvarterne ble i all hemmelighet ført med tog og elvebåt til den lille byen Tobolsk i Vest-Sibir. Stedet var valgt fordi det, ifølge regjeringen, var en «avkrok" som så langt ikke var nevneverdig påvirket av den generelle opprørsånden som preget andre deler av landet. Familien ble installert i en to etasjers villa og fikk dermed betydelig mindre plass enn de var vant til.

Det var ganske riktig mange i lokalbefolkningen som var velvillig innstilt til tsarfamilien. Gamle damer gjorde korsets tegn når de passerte bygningen, og de lokale bøndene kom ofte med gaver i form av kjøtt, smør og egg.

Nikolaj og sønnen Aleksej sager ved under oppholdet i Tobolsk

Men det var en ensformig og usikker tilværelse, full av angst for hva som ville skje. For å lette stemningen begynte læreren Gilliard å øve inn små skuespill i den lille kretsen. En gang hadde for eksempel tsaren hovedrollen som Smirnov i Tsjekhovs Bjørnen, mens lille Aleksej høstet applaus som soldat med bass-stemme og løsskjegg. «I dette fredelige familiemiljøet fikk vi de lange vinter-kveldene til å gå i Sibirs enorme fjernhet," skrev Gilliard senere.

Under det åtte måneder lange oppholdet i Tobolsk holdt familien håpet oppe om at rojalistiske støttespillere skulle komme dem til unnsetning og organisere en flukt ut av landet. Flere fluktforsøk ble da også beviselig planlagt, men ingen av dem ble realisert.

Bolsjevikene og oktoberrevolusjonen 

Den 7. november (moderne tidsregning) tok Lenin makten i det som i sovjetisk historieskriving kalles «oktoberrevolusjonen". I virkeligheten dreide det seg om et nesten ublodig statskupp hvor bolsjevikene inntok Vinterpalasset og avsatte den liberale regjeringen. Lenin erklærte at landet heretter skulle være et proletariatets diktatur og at det nå var arbeiderne som bestemte. Kort etter ble det startet fredssamtaler med Tyskland.

Etter bolsjevikenes maktovertakelse ble også vaktholdet rundt den keiserlige familien skjerpet. I april 1918 ble de flyttet til Jekaterinburg, en industriby i de østlige Uralfjellene. «Jeg ville heller ha vært på vei til et hvilket som helst annet sted," sa Nikolaj da han fikk vite hvor toget skulle. «Skal man dømme etter distriktsavisene, er folket i Ural svært fiendtlig innstilt mot meg."

Jekaterinburg Romanovs nye fengsel

Han hadde all grunn til å bekymre seg. Da toget rullet inn i Jekaterinburg ble det straks omgitt av rødegardister. Representanter for byens sovjet tok bryskt hånd om fangene. Sammen med en kokk og noen tjenere ble de installert i en kjøpmannsvilla, etter at den rike eieren selv var satt på porten. Flere i familiens nære krets fikk beskjed om å pakke seg av gårde. 

Et høyt gjerde ble bygget rundt huset, og i øverste etasje, der familien ble holdt innestengt, ble vinduene overmalt. I første etasje huserte væpnede vakter. I offisielle dokumenter ble villaen kalt «huset for spesielle formål".

Tsarfamilien hadde ikke lenger noe privatliv. Soldatene kom og gikk som de ville, og moret seg med å banne hemningsløst og synge obskøne sanger. Døtrene ble eskortert av påtrengende vakter når de gikk på badet og måtte se på snuskete bilder som soldatene hadde tegnet på veggene.

Aleksej og Olga (venstre bilde) og Anastasia fotografert i fangenskap.

Tsarfamilien håpet på flukthjelp

Maten besto av te, grovt rugbrød og vassen suppe, servert på et grovt planke-bord. Iblant stakk soldatene til seg familiens mat og kom med kommentarer som «nå har dere spist nok, dere rike latsabber!" I denne miserable tiden fylte Nikolaj 50 år den 19. mai. Knapt en uke senere fylte Aleksandra 46. Begge bursdager ble forbigått i stillhet.

Ifølge enkelte vitnesbyrd fantes det planer om redningsaksjoner blant lojale rojalister, men i andre kilder heter det at alle slike forsøk ville være dømt til å mislykkes. Den britiske konsulen i

Jekaterinburg har fortalt at man diskuterte ulike måter å redde familien på. Men han konstaterte oppgitt at det var en umulig oppgave: «Med 10 000 rødegardister i byen, og med røde spioner på hvert gatehjørne, ville det vært galskap å prøve å organisere en flukt som ville ha medført den største fare for fangene selv."

Russisk borgerkrig

Bolsjevikenes fredsavtale med Tyskland var knapt underskrevet før det brøt ut borgerkrig mellom bolsjeviker – de røde – og kontrarevolusjonære – de hvite. Sistnevnte ble støttet av konservative krefter i Russland og av flere utenlandske makter, blant annet Storbritannia og Frankrike. Begge land fryktet at revolusjonen ville spre seg til deres land om den ikke ble stoppet.

Bolsjevikene i Jekaterinburg følte seg akutt truet av en legion på 45 000 mann bestående av løslatte tsjekkiske krigsfanger som hadde sluttet seg til de hvite og som nå var på vei mot Uralfjellene.

Ironisk nok var det de hvites raske framrykking som avgjorde tsarfamiliens skjebne. Blant bolsjevikene pågikk det på denne tiden en diskusjon om hvorvidt den tidligere tsaren burde stilles for retten. Men meldinger om de hvites snarlige ankomst – og en mulig redningsaksjon for å befri fangene – gjorde at de søkte en raskere vei ut.

Like før midnatt den 16. juli ble familien vekket av væpnede vakter som ba dem kle på seg og følge med dem. De ble fortalt at de skulle flyttes til et annet fengsel. Nikolaj gikk først med kronprinsen i armene. I første etasje ble de låst inn i et fem ganger seks meter stort rom som var nærmest en kjeller. De ble bedt om å vente der til bilene kom.

Bolsjeviker henretter tsarfamilien. Fransk illustrasjon fra 1922.

© Rue des Archives/IBL

Hele familien Romanov henrettet

Plutselig kom det et dusin væpnede vakter inn i rommet. Lederen, Jurovskij, tok fram et papir og leste: «Eksekutiv-komiteen i Urals arbeider-, bonde- og soldatråd har besluttet at du skal drepes". Nikolaj rakk bare å stotre fram et overrasket «hva?" før Jurovskij trakk sin pistol og skjøt ham flere ganger i brystet og hodet.

Et kaotisk kuleregn fulgte, og den ene fangen etter den andre falt i gulvet. Ifølge senere vitnesbyrd fra medlemmer av vaktstyrken døde Nikolaj, Aleksandra, datteren Maria og to tjenere umiddelbart. Vaktene gikk deretter løs på de andre med stikk og slag fra bajonetter og geværkolber før de avsluttet mishandlingen med dødelige skudd mot hodet. I tillegg til den keiserlige familien, ble også legen deres, en betjent, en kokk og kammerjomfru Demidova drept denne natten. Likene ble pakket inn i laken og kjørt med lastebil til en forlatt gruve-sjakt utenfor byen. Likene ble brent og overøst med svovelsyre, og deretter dumpet i sjakten. 

To dager etter drapene gikk bolsjevikene ut med en offisiell uttalelse om at Nikolaj II hadde blitt henrettet på grunn av overhengende fluktfare. 

Fant rester av kroppene

Først åtte år senere, da bolsjevikene hadde sikret seg full kontroll over hele landet, innrømmet myndighetene at hele familien var blitt drept.

En uke senere falt Jekaterinburg til de framrykkende hvite styrkene. De fant et tomt fengsel med unntak av kronprinsens spaniel Joy. Det lille kjellerrommet var renskurt, men de mange kulehullene i veggene avslørte hvor massakren hadde funnet sted.

Et år senere klarte representanter for den midlertidige, hvite regjeringen i Sibir å lokalisere gruven. Der fant de forkullede beinrester og fragmenter av klær, smykker og andre småting.

Med tiden skulle bolsjevikene flytte levningene av de drepte. Hemmelighetskremmeriet førte til seiglivede rykter om at noen i familien hadde overlevd. Først på 1990-tallet kunne forskerne, ved hjelp av DNA-teknologi, med stor sikkerhet slå fast at samtlige familiemedlemmer døde i Jekaterinburg den 17. juli 1918.

Kanskje du er interessert i...