Auda ibu Tayi ledet de arabiske beduinstammene som kjempet på britenes side under første verdenskrig.

© Library of congress

Araberopprøret 1916: Britenes svik førte til flere kriger

I år er det hundre år siden araberverdenen eksploderte i et opprør mot det osmanske riket. Etter flere år med kamper, og et kynisk maktspill fra vestmaktenes side, var grunnen lagt til dagens konfliktfylte Midtøsten.

27. juli 2018 av Magnus Västerbro

Det er daggry i Mekka 10. juni 1916. I samme øyeblikk som dagens første bønnerop lyder over den hellige byen, går emir Hussein ibn Ali til et vindu i palasset sitt. Den 62 år gamle Hussein er områdets politiske leder, oppnevnt av de osmanske herskerne 

i Istanbul. Men han er også leder av den mektige hashemittiske slekten og etterkommer i direkte nedadstigende linje av profeten Muhammed, 37 generasjoner tidligere. Han har derfor stor autoritet blant araberne i byen. Hussein bærer på et gevær, og han avfyrer nå et skudd i lufta. Skuddet er signalet for det som nå skal skje. Det som senere skal bli kjent som «araberopprøret" har begynt.

Gatekamper i Mekka

De siste dagene har sett en jevn strøm av Husseins støttespillere entre byen i små grupper. Nå tar de fram våpnene sine og går til angrep. Mange av de tyrkiske soldatene i det osmanske imperiets garnison blir skutt ned. Andre gir opp. Atter andre yter kraftig motstand.

Det blir en dag med intense, men kaotiske gatekamper. Når det nærmer seg kvelden, vaier det hashemittiske flagget over byen og det later til at Hussein ibn Ali har tatt et stort skritt mot å realisere sin drøm. Et Storarabia skal opprettes, et rike som forener hele den arabiske halvøya fra Middelhavet i vest til Iran i øst, fra Syria i nord til Jemen i sør. Og han skal bli den første kongen. 

Mekka i Hussein ibn Alis hender

Det viser seg snart at det er skjær i sjøen. Deler av den osmanske garnisonen har forskanset seg i en festning like utenfor Mekka. Opprørsmakerne blir møtt av et angrep med maskingeværer og kanoner. Det skal ta ytterligere en måned før hjelpen kommer fra Egypt, der Husseins allierte Storbritannia hersker.

Osmanske soldater i Gaza i 1917.

© AKG/TT

Britene har sendt kanoner som knuser festningsmurene, og til slutt faller Mekka i Husseins hender. Snart vil han utrope seg til konge av Hijaz – det vestlige området av den arabiske halvøya som huser islams hellige byer Mekka og Medina.

Men bak den fine tittelen og de store ambisjonene ligger det en viss maktesløshet. Selv den første seieren kunne bare vinnes med britisk hjelp, noe som både reflekterer den politiske virkeligheten bak opprøret og peker mot kommende utfordringer. 

Det osmanske imperiet i forfall

På denne tiden hadde det osmanske riket hersket over Midtøsten i nesten fem hundre år. Deres rike var et imperium, som i sine glansdager hadde nådd langt inn i Europa – den osmanske ekspansjonen var først blitt stanset utenfor Wien i 1683. I århundrene etterpå hadde det store riket sakte men sikkert krympet.

På 1800-tallet sto det klart at det osmanske rikets statiske samfunn hadde sakket akterut i forhold til den raske moderniseringen og industrialiseringen som fant sted i store deler av Europa. Det undergravde rikets makt, og det osmanske imperiet ble stadig oftere omtalt som «Europas syke mann". Mange oppfattet det som uunngåelig at imperiet kom til å kollapse. Spørsmålet var bare: hva skal skje etterpå? 

Nasjonalismen spredte seg i araberverdenen

Samtidig vokste de politiske spenningene i det osmanske riket, med sine mange etnisiteter og religiøse grupper. Stadig flere tok til seg 1800-tallets sterke trend – nasjonalismen – og mange la planer for å frigjøre seg og vinne selvstyre.

Denne trenden ble særlig tydelig etter at de såkalte «ungtyrkerne" gjennomførte en revolusjon i Istanbul i 1908–09. I teorien var det fortsatt den osmanske sultanen som styrte, men i praksis hadde riket fått en ny ledelse som i større grad enn tidligere prioriterte en viss etnisk gruppe: tyrkerne.

Australske soldater angriper en osmansk post under ett av første verdenskrigs mange slag i Midtøsten. 

© Galerie Bilderwelt/Getty

Det osmanske riket hadde bygget sin eksistens på en ordning der innbyggerne ble delt inn etter religion snarere enn etnisitet. Systemet har blitt beskrevet som å leve i en blokk med ulike folk i forskjellige etasjer som bare sjelden møter hverandre i trappen. Det var altså ikke snakk om noen kulturell smeltedigel. Men det hadde fungert rimelig bra. Nå, i nasjonalismens tid, virket det som om hele det politiske byggverket var i ferd med å rase sammen.

Britene lovet støtte

I den arabiske verden ble det smidd planer for opprør, og hemmelige samfunn ble dannet for å konspirere mot makten i Istanbul. Emir Hussein i Mekka var bare én av de mulige lederkandidatene, og han ønsket å framskynde prosessen for å bli den som tok det første skrittet. Utbruddet av første verdenskrig i 1914, og det osmanske rikets valg om å gå inn på tysk side mot Storbritannia og Frankrike, skapte en gylden mulighet for emiren.

Med britisk støtte ville et opprør ha mulighet for å lykkes. Storbritannia så umiddelbart fordelene – de tyrkiske styrkene ville få ytterligere en fiende å stri med. Britene lovet derfor at de skulle hjelpe Hussein med å vinne. De skulle også sørge for at Hussein fikk sitt drømmerike når det en gang ble fred, antydet de. Det var dette som dannet bakteppet da Hussein reiste opprørsfanen i Mekka sommeren 1916. Og til å begynne med gikk det bra. 

Hussein ibn Alis sønner ledet armeene

Opprørets styrker i felten ble ledet av Husseins sønner Ali, Feisal og Abdullah, som raskt tok kontroll over havnebyene langs Rødehavet. Dermed kunne britiske forsterkninger og krigsmateriell fraktes inn. Byen hvor de største osmanske styrkene var samlet – Medina – ble også angrepet. Men her, i den andre av islams helligste byer, hvor Muhammeds levninger er gravlagt, kjørte offensiven seg fast.

De arabiske opprørerne angrep jernbanen til Medina flere ganger. Bilde fra filmen Lawrence of Arabia.

© Mary Evans/IBL

Den handlekraftige osmanske befalhaveren, general Fakhri Pasha, handlet raskt. Forsterkninger ble fraktet inn via den lange jernbanen som går tvers gjennom den arabiske halvøya fra Damaskus til nettopp Medina. Under Fakhri Pashas ledelse ble opprørernes angrep slått tilbake og styrkene deres jaget ut i ørkenen. Osmanene beholdt dermed en viktig maktbase midt i den regionen Hussein ibn Ali håpet å ta over. 

Angrep jernbanen til Medina

Nå fulgte en langvarig lavintensitetskrig, ofte ført med raider og overfall snarere enn som storskalakrig. Hussein og sønnene hans forsøkte systematisk å hule ut den osmanske motstanden, først og fremst ved gjentatte angrep mot jernbanen som fraktet inn materiell til Medina. Det gjorde at osmanene måtte plassere ut et økende antall soldater for å vokte den lange togstrekningen.

Etter krigen ble det oppsummert at det osmanske riket på denne tiden var så svekket at kampene burde ha endt på én eneste måte – med et raskt nederlag for imperiets hær. Men slik gikk det ikke. Selv den britiske styrken som marsjerte nordover fra Egypt møtte så hard motstand at den bare kunne avansere svært sakte. Osmanene klarte også å holde styrkene til Hussein og sønnene hans på den arabiske halvøya stangen. 

Fakhri Pashas motoffensiv

I slutten av 1916 innledet osmanene en motoffensiv. General Fakhri Pasha marsjerte ut av Medina i spissen for en slagkraftig styrke, og trengte dypt inn i området som Hussein hevdet å kontrollere. Etter en rekke raske seire var den osmanske hæren klar til å okkupere den strategisk viktige havnebyen Yanbu, nord for Mekka.

T. E. Lawrence med arabisk hodeplagg og britisk uniform.

© Mary Evans/IBL

Frisal ble reddet av den britiske marinen

En stor arabisk styrke under ledelse av Husseins sønn Feisal hadde samlet seg i byen, men den var nå nær ved å bli knust av det osmanske angrepet. Men i siste øyeblikk, den 11. desember 1916, kom fem skip fra den britiske marinen dem til unnsetning. Med kanoner, maskingeværer og jagerfly ble den osmanske hæren drevet bort.

Dermed var det osmanske angrepet stanset og Fakhri Pasha ble nødt til å trekke seg tilbake til Medina. Slaget ved Yanbu ble en avgjørende seier for den arabiske siden: etter det var det helt klart at osmanene ikke kunne gjenvinne kontrollen over den arabiske halvøya. 

Lawrence av Arabia

Slik oppsummerte i hvert fall den britiske offiseren Thomas Edward Lawrence saken. Han var bare en av mange engelskmenn som på ulike måter spilte viktige roller i denne krigen, men det er han som i ettertid har blitt til en legende, den myteomspunne «Lawrence of Arabia".

I 1917 grep T E Lawrence mer aktivt inn i hendelsesforløpet. Det var han som påpekte at Storbritannia burde satse mesteparten av sine ressurser på å støtte Husseins sønn Feisal – kanskje fordi Lawrence trodde Feisal var lettest å påvirke og dermed kontrollere. Han tok også en mer aktiv rolle i krigen og var med på raider som de arabiske styrkene utførte. Jernbanen til Medina ble angrepet en rekke ganger, og også ødelagt en rekke ganger. Men også andre mål ble angrepet.

Angrepet på Aqaba

I juli 1917 stilte Lawrence seg i spissen for en av araberopprørets mest spektakulære hendelser. Han bega seg ut i ørkenen sammen med sjeik Auda ibu Tayi, som var en av Feisals allierte. I mer enn to måneder tok hans lille gruppe av menn seg gjennom den varmeste og vanskeligst tilgjengelige delen av den arabiske ørkenen, en region kalt «al-Houl", eller «skrekken". Etter iherdig innsats klarte de å stable på beina en styrke av beduiner og gikk deretter til angrep på havnebyen Akaba ved Rødehavet. Angrepet var en like strålende suksess som det var overraskende. Den løst sammensveisede gruppen av arabere beseiret en stor og velutrustet bataljon, og det var dette som til slutt ga kong Hussein kontroll over hele den arabiske halvøyas kyststripe. 

Abdullah (i rødt i midten) deltok i likhet med sine brødre Feisal og Ali i det arabiske opprøret. Kolorert bilde fra fredsforhandlingene etter krigen.

© Library of Congress

Allenby lovet støtte til arabrevolten

Umiddelbart etterpå tok T E Lawrence seg til Kairo, der han møtte den nye sjefen for de britiske styrkene i Midt-østen, general Edmund Allenby. Han hadde tatt over befalet fordi forgjengeren hadde fått skylda for hærens langsomme framrykning. Allenby var imponert over situasjonsrapportene til den eksentriske Lawrence, og lovet å gi mer britisk støtte til det arabiske opprøret. Han planla selv en stor kampanje mot nord og håpet at mest mulig av osmanenes styrker ville være låst av Hussein og sønnene. Tyrkerne hadde riktignok fortsatt kontroll over Medina, men de arabiske styrkene hadde rykket betydelig fram mange steder. Det skyldtes ikke minst at de fikk stadig mer krigsmateriell fra de britiske forrådene. 

Sykes-Picos-avtalen

Det var nå, høsten 1917, at foruroligende nyheter begynte å spre seg. Russland hadde hatt sin revolusjon, og det nye regimet lekket opplysninger om de hemmelige forhandlingene som hadde funnet sted mellom Frankrike og Storbritannia i 1916 – før det arabiske opprøret. Den såkalte Sykes-Picot-avtalen fastslo at store deler av regionen skulle deles mellom Storbritannia og Frankrike etter krigen. Frankrike var blitt lovet kontrollen over Syria og Libanon, mens Storbritannia hadde sikret seg makten i Jordan og brorparten av Mesopotamia, dagens Irak.

Ingenting av dette var forenlig med hva Storbritannia hadde sagt til Hussein ibn Ali i Mekka. Han hadde jo blitt lovet – mente han selv i hvert fall – at han skulle få hjelp til å herske over hele dette området. Men de europeiske maktene hadde altså besluttet å dele Midtøsten mellom seg.

Balfour støtter jødisk hjemland

Omtrent samtidig kom det andre illevarslende nyheter. I en avisartikkel fastslo den britiske utenriksministeren Arthur James Balfour at Storbritannia hadde til hensikt å støtte opprettelsen av et «jødisk hjemland" i Palestina. At 90 prosent av befolkningen var arabisk, og at de ikke hadde blitt rådspurt om saken, spilte åpenbart ingen rolle.

Allenby går til fots inn i Jerusalem etter at byen har falt i 1917.

© Library of Congress

Alt dette fikk den britisk-arabiske alliansen til å knake i sammenføyningene. Men situasjonen ble reddet av et intenst diplomati. «Det der er bare løse planer," meddelte den britiske utsendingen. «Alt kommer til å være åpent for forhandlinger når krigen er over". 

Allenby toger inn i Jerusalem

Den britiske hæren under general Edmund Allenby avanserte nå raskt. Jerusalem ble inntatt og den arabiske hæren beseiret en stor osmansk styrke ved byen Tafilah.

Den britiske sluttoffensiven ble innledet i nærheten av byen Megiddo høsten 1918. De arabiske styrkene angrep de osmanske kommunikasjonskanalene, og britene avanserte med et stort oppbud av kavaleri – for øvrig ett av de siste slagene hvor denne typen tropp spilte en avgjørende rolle.

Kort tid etter var første verdenskrig over. Mens de tyske linjene kollapset på vestfronten, trengte britiske styrker seg nordover i Midtøsten og inntok Damaskus og Aleppo.

Franskmenn og briter tok over Midtøsten

Storbritannia hadde seiret i Midtøsten på det osmanske rikets bekostning. Få år senere ble det en gang så mektige imperiet oppløst, bare for å gjenoppstå som Republikken Tyrkia. Men regjeringen i Konstantinopel hadde ikke lenger noen kontroll over den arabiske verden.

Nå var sannhetens time inne. På ulike fredskonferanser de neste årene, først og fremst i Paris og Kairo, ble det klart at Sykes-Picot-avtalen faktisk var ment å skulle gjelde. Formelt het det at Frankrike og Storbritannia fikk et «mandat" av Folkeforbundet til å styre de ulike regionene. Men det var få som så noen praktisk forskjell på disse «mandater" og helt vanlige kolonier. Storbritannias favoritt blant Hussein ibn Alis sønner, Feisal, utropte seg til konge av Syria i et forsøk på å komme franskmennene i forkjøpet. Han ble beseiret etter et kort felttog, og oppdelingen av Midtøsten kunne fortsette. 

Fredsforhandlingene i Kairo­ i 1921 ble ledet av den britiske koloniministeren Winston Churchill (nederste rad med hatt på fanget).

© Bridgeman/IBL

Feisal fikk Irak, Abdullah Jordan

Mer diplomati fulgte, og snart ble det klart at samme Feisal ville få en «trøstepremie". Britene plasserte ham på tronen i det nyopprettede Irak etter råd fra den britiske diplomaten og spionen Gertrude Bell, som spilte slik en sentral rolle i oppdelingen av området. Samtidig sørget engelskmennene for å gjøre broren Abdullah til konge i det nye kongedømmet Jordan. Mens Frankrike sikret seg kontrollen over Syria og Libanon, trakk Storbritannia tilbake støtten man tidligere hadde lovet Hussein i Mekka, også hva angikk hans krav om å regjere i Hijaz.

ibn Saud tok over Saudi-Arabia

En ny britisk ledelse hadde nemlig bestemt seg for ikke å gripe aktivt inn i den konflikten som nå var i ferd med å bryte ut. Det skyldtes at man nå trodde mer på en annen mann: Abdul Aziz ibn Saud. Han tilhørte en gruppe som lenge hadde vært i konflikt med emir Hussein i Mekka. Ibn Saud fikk snart overtaket, og dermed ble kongedømmet Saudi-Arabia utropt. 

Freden utløste nye kriger

I løpet av 1920-tallets første år ble det skapt en helt ny virkelighet på ruinene av det oppløste osmanske riket. Beslutningene som ble tatt på de europeiske fredskonferansene, og den oppdelingen som kom til der, har blitt sterkt kritisert i alle tiår etterpå. Nye stater ble skapt uten hensyn til tradisjonelle etniske og religiøse grenser, ei heller til geografiske, historiske og politiske realiteter. Samtlige nye stater var helt avhengig av vestmaktenes støtte for å overleve. Dermed oppsto et ustabilt og dypt konfliktfylt system som selv i dag, nesten et århundre senere, ligger til grunn for mange av de problemene som hjemsøker regionen.

Eller som den britiske offiseren Earl Wawell, som tjenestegjorde i Palestina, sa det: «Etter krigen som skulle gjøre slutt på krigen synes de å ha vært svært aktive i Paris for å slutte en fred som gjør slutt på freden". 

Britene fører tyrkiske fanger gjennom Mesopotamia (dagens Irak) i mai 1918.

© Underwood Archives/Getty

Fakta: Sykes-Picot-avtalen

Avtalen som seierherrene fra første verdenskrig sluttet om Midtøstens framtid skilte seg litt fra den som diplomatene Sykes og Picot hadde forhandlet fram i 1916. Likevel har navnene deres kommet til å bli assosiert med den nye orden. Navnene Sykes og Picot blir ofte brukt som betegnelse på en urettferdig ordning vestmaktene har pålagt den arabiske verden og som ligger bak mange av de konfliktene som fremdeles herjer regionen.

Det er ingen tilfeldighet at terrorgruppen IS/Daesh spilte inn en video der de gravde opp grensen mellom Syria og Irak og erklærte at dette betydde «slutten på Sykes-Picot". Forfatteren David Fromkin har konstatert at man i store deler av Midtøsten fortsatt sliter med å finne en stabil ordning som kan erstatte det osmanske rikets mange hundre år lange styre.

Kanskje du er interessert i...