Med Hernán Cortés i spissen ankommer spanjolene Tenochtitlán år 1519.

© Mikhail Rojter/Bridgeman/IBL

Conquistadorene inntok Amerika

I løpet av noen tiår etter Columbus' ankomst til Amerika ble store deler av kontinentet kolonisert av spanske ­erobrere, såkalte conquistadorer. Med hensynsløs vold og smittsomme sykdommer klarte menn som Hernan Cortés og ­Francisco Pizarro å beseire urbefolkningens hærer, enda de var mye større enn spanjolenes styrker.

7. juli 2018 av Per Stern

Endelig. Der lå byen. Større og mer praktfull enn de hadde trodd. Titusenvis av hus, staselige templer, brede gater, torg tre ganger så store som Salamancas vidstrakte plaza hjemme i Castilla. Liv og røre overalt. Dessuten, og det skulle de snart oppdage, rikdommer, gull i mengder som de aldri før hadde sett.

Det er den 8. november 1519 i aztekernes hovedstad Tenochtitlán i Mexico. Den spanske øverstkommanderende Hernán Cortés og soldatene hans har kommet for å avlegge visitt hos aztekernes kong Moctezuma. Dette er et historisk møte mellom to høytstående sivilisasjoner som har levd i uvitenhet om hverandres eksistens. Møtet blir iblant kalt den definitive oppdagelsen av Den nye verden, selv om vikingene hadde seilt til det nordamerikanske kontinentet 500 år før og Kristoffer Columbus hadde oppdaget dagens Vestindia sist på 1400-tallet.

Columbus går i land på San Salvador

I oktober 1492 hadde Columbus’ flaggskip Santa Maria nådd San Salvador, en av øyene i Bahamas. Han oppdaget også Cuba og Hispaniola (dagens Haiti og Den dominikanske republikk).

Godt og vel to måneder tidligere hadde Columbus satt seil fra havnebyen Palos de la Frontera i Andalucía, med økonomisk støtte fra kongeparet Ferdinand II og Isabella I. Hensikten var å finne sjøveien til India og få åpnet en handelsvei for varer som silke, krydder og andre kostbarheter. Han trodde at han hadde nådd målet, at India lå rett bak dette øyriket som vi nå kaller Vest-India.

Columbus’ fire senere reiser mellom Spania og VestIndia utløste en intens sjøtrafikk mellom den gamle og den nye verden. Koloniseringen av Amerika hadde begynt.

Columbus kom til Vestindia med skipet Santa Maria i 1492.

© Bridgeman/IBL

Hernán Cortés fra Estremadura

I 1519 var Hernán Cortés godt og vel 30 år. Som mange av sine menn var han et produkt av den ville, karrige regionen Estremadura i Spania, en ærgjerrig og hardfør lykkejeger. Han beskrives også som intelligent og som en gambler, en mann som våget å satse alt på ett kort. Han hadde bodd på Cuba i noen år. Hans elleve skip med 500 soldater og et dusin hester lå seilklart i havnen i Santiago.

Det var den rene gullfeberen. En spansk ekspedisjon hadde nettopp kommet tilbake fra Yucatán--halvøya med en mindre mengde gull, men de visste også å berette at det indre av landet var det rikeste sted som fantes under solen. Der var det gull i overflod. Spanjolenes holdning til eiendomsretten gjenspeilte seg i uttrykket conquistar (som betyr erobre på spansk). De hadde kommet for å vinne gull og sjeler for spanskekongens og Guds regning.

Den 22. april gikk Cortés i land på et sted som skulle komme til å hete Veracruz, det sanne korset. Han gjorde krav på landet på vegne av Karl V, konge over Spania og Det tysk-romerske riket.

Møtte totonacene

Totonacene, den lokale befolkningen i området, ønsket spanjolene velkommen med verdifulle gaver. Gjestene på sin side holdt oppvisning i kampsport. De svingte sine lynende tohåndssverd av stål og skjøt med sofistikerte armbrøster og støyende arkebuser (en tidlig form for skytevåpen). De satte av sted i firsprang med hester som var ville i blikket. Dyret var ukjent for folk her, og med sin veldige kropp, nervøse bevegelser og frådende munn var de uhyre skremmende. Og nykommerne skjøt med sine uhyrer av noen kanoner. Med dunder og brak, lynglimt og røyk splintret de et stort tre på lang avstand. Lokalbefolkningens arsenal var omtrent på bronsealdernivå: spyd, klubber, kastevåpen og pil og buer.

En markedsplass i aztekernes hovedstad Tenochtitlan.

© National Geographic/Bridgeman/IBL

La Malinche – tolk og elskerinne

Nyheten om de nyankomne spredte seg fort, og snart ankom en delegasjon ambassadører som var sendt av Moctezuma. De hadde med seg rike gaver av gull i håp om at gjestene ville la dem være i fred, men dette vakte bare enda større begjær hos spanjolene. 

Cortés fikk også kvinner som gave. En av dem var den unge La Malinche, som han tok som elskerinne. Hun snakket både maya og aztekernes språk nauhatl. Hun var intelligent, lærte spansk kjapt og ble hans tolk og rådgiver i det som hadde å gjøre med los indios, «indianerne”, som spanjolene kalte de innfødte.

Tatt for å være guden Quetzalcoatl

Takket være henne skjønte Cortés at aztekerne mente han kunne være guden Quetzalcoatl. Ifølge spådommen skulle denne guden besøke aztekerne akkurat nå, et eiendommelig sammenfall med spanjolenes ankomst. Cortés skjønte at han satt med trumfen på hånden.

Da en større del av styrken truet med å handle mot hans uttrykkelige ordre og plyndre det de kunne for deretter å vende tilbake til Cuba, senket Cortés hele flåten. Soldatene var strandet og hadde ikke annet valg enn å følge sin øverstkommanderende mot Tenochtitlán. På veien dit ble de angrepet av en annen stamme, tlaxcaltekerne.

Angrepet ble lett slått tilbake. Uten å nøle tvangsrekrutterte Cortés et par
tusen tlaxcaltekere. Den neste byen var Cholula. De brente den og drepte titusener av innbyggere som et forebyggende tiltak. Slik sørget Cortés for at ryktet løp foran ham. Budskapet til Moctezuma var: Vis respekt, gjør som jeg sier og blidgjør meg med gull.

Tok Moctezuma som gissel

I begynnelsen gjorde Cortés som han ville i aztekernes hovedstad. Han tok Moctezuma som gissel og konfiskerte store mengder gull. Det kan virke underlig at en liten skare inntrengere, riktignok herdede soldater og forsterket med noen tusen indianere, skulle ha den minste sjanse mot aztekerne, som var hundre ganger så mange. En forklaring er at aztekerne nølte. De trodde på en gudeverden med lunefulle, grusomme vesener som måtte blidgjøres om de ikke skulle bli rasende. 

Etter drapet på Moctezuma i 1520 brøt det ut et opprør som tvang spanjolene på en midlertidig retrett.

© Heritage/IBL

Aztekerne tydet også tegn og varsler overalt. Ifølge en spådom skulle guden Quetzalcoatl vende tilbake kledd i svart. Og Cortés hadde svarte klær på da han gikk i land. Fordi det var langfredag. Disse svart-skjeggete spanjolene med blanke rustninger og buldrende våpen, kunne de ha kommet fra gudenes verden? Best å være forsiktig.

For det andre hatet nabofolkene aztekerne fordi gudsdyrkelsen forutsatte at de ofret mennesker under sine daglige, religiøse ritualer. Det var derfor ikke vanskelig for spanjolene å finne forbundsfeller. 

Cuitláhuac ny leder for aztekerne

Sommeren 1520 massakrerte Pedro de Alvarado og hans menn en gruppe aztekiske adelsfolk uten Cortés’ tillatelse. Da valgte aztekerne en ny leder, Cuitláhuac, som beleiret palasset der Moctezuma satt fanget.

Ifølge spanske kilder ble Moctezuma drept av en stein som opprørerne kastet med slynge. Aztekiske kilder hevder på sin side at det var spanjolene som drepte ham, og det på bestialsk vis. 

Cortés rømte under "La Noche Triste"

Oppstanden bredte seg, og Cortés skjønte at han måtte flykte. Aztekerne hadde fått nok, og Cuitláhuac var både kompromissløs og handlekraftig. De flyktende spanjolene ble oppdaget, og cirka 400 av dem ble drept sammen med et par tusen lojale indianere. Spanjolene minnes hendelsen som La Noche Triste, den sørgelige natten.

Cortés unnslapp med en mindre del av mannskapet. Og han hadde skjebnen på sin side enda en gang. Da han kom tilbake ett år senere, var Tenochtitlán rasert av kopper og lik lå og råtnet overalt. Halve folket var forsvunnet, også Cuitláhuac.

Cortés beleiret aztekerne, og etter noen måneder var all motstand knust. Spanjolene jevnet byen med jorden og bygget en ny, Ciudad de México (Mexico by), som skulle bli hovedstaden i vise-kongedømmet Ny-Spania.

Francisco Pizarro ankommer Tumbes

I april 1532 kom den gamle conquistadoren Francisco Pizarro med sine soldater til Tumbes (i dagens Peru). Han hadde vært der noen år tidligere også. Da var han blitt tilnærmet kjærlig mottatt av lokalbefolkningen. De hadde riktignok bare ledd av oppfordringen om å fornekte sine guder og i stedet dyrke den kristne, allmektige herren som hadde skapt altet.

Pizarros soldater var blitt begeistret for de vakre, frigjorte kvinnene. Spansk lov forbød ugifte spanske kvinner å reise til Den nye verden, og conquistadorenes beretninger handlet stort sett om to ting: kvinner og gull. Pizarro selv skal ha fått barn med 40 forskjellige indianerkvinner. 

Machu Picchu, en by bygd til kongen høyt oppe i Andesfjellene, var Inkarikets mest kjente byggverk. Den avsidesliggende byen ble først gjenoppdaget i 1911.

© Allard Schmidt

180 mann skulle erobre Inkariket

Av det folk fortalte hadde Pizarro forstått at her under ekvator fantes det et land med enda større rikdommer enn i Mexico. Han hadde rekognosert og seilt tilbake til Spania for å håndplukke 250 soldater, væpne dem til tennene og samtidig skaffe seg kongens tillatelse til å erobre hele det veldige Inkariket. Han fikk med seg 180 mann.

Denne gangen var byen tom. I likhet med store deler av landet var den lagt i ruiner av en smittsom sykdom og en borgerkrig mellom den nylig avdøde inkaen (kongen) Huayna Capacs sønner, Atahualpa og Huascar.

Massakren i Cajamarca

PPizarro førte soldatene sine innover i landet. De marsjerte inn i den tomme byen Cajamarca, der den seirende broren Atahualpa hadde avtalt å møte dem. Soldatene skjulte seg i bygningene rundt torget mens Pizarro og dominikanermunken Vicente overrakte Atahualpa en bibel.

Tanken var at han og folket som hadde samlet seg, skulle konvertere. Men nå visste Atahualpa at spanjolene hadde onde hensikter, så han slengte deres hellige bok i bakken. 

Pizarro ga deretter soldatene ordre om å åpne ild. Store skarer av mennesker som hadde samlet seg på torget flyktet i panikk. Ifølge samtidige vitneutsagn ble rundt 10 000 mennesker drept. De ble enten massakrert av spanjolene eller trampet i hjel i alt oppstyret.

Atahualpa ble henrettet

Pizarro kastet Atahualpa i fengsel og tvang ham til å beordre at medlemmer av kongefamilien, deriblant broren Huascar, skulle drepes. Atahualpa forsøkte å kjøpe seg fri ved å fylle rommet der han satt med gull. Men han skjønte snart at spanjolene ikke ville slå seg til tåls om de så fikk like mye gull som det lå snø i Andesfjellene, som en krønike uttrykte det.

Den 26. juli 1533 ble Atahualpa henrettet på torget i Cajamarca. Spanjolene hadde dømt ham til å bli brent på bålet. Det var en fryktelig ydmykelse, for hos inkaene skulle kroppen bevares slik at den døde kunne leve videre i den neste verden.

Atahualpa gikk med på å la seg døpe. Slik «unnslapp” han med bare garrottering – en avrettingsmetode der den dødsdømte kveles med et tau festet til en påle.

Atahualpa, inkarikets siste leder, fanges av Pizarros menn i 1532. Gravering fra 1700-tallet.

© Theodor de Bry/Bridgeman/IBL

Inntok Inkarikets hovedstad Cuzco

Den høsten inntok spanjolene hovedstaden Cuzco høyt oppe i Andesfjellene. Her lå det hundre år gamle Inti-Huasi, solens tempel, som fra 3000 meters høyde skuet ut over «de fire rikenes land", som Inkariket het på urbefolkningens språk. Riket var et imperium som strakte seg fra dagens Colombia i nord til Chile og Argentina i sør.

Cuzco ble plyndret, men byen ble ikke forlatt. I 1535 grunnla Pizarro havnebyen Lima, som ble ny hovedstad. Snart la spanske skip fra Panama og Mexico til i havnen der hver eneste dag, og nyrike spanjoler levde i palasser med indianerslaver som oppassere.

Kongen Manco Inka organiserte en oppstand og beleiret spanjolene i Cuzco. Han måtte etter hvert flykte og trakk seg tilbake opp i Andesfjellene, der han grunnla byen Vilcabamba. Herfra kjem-pet han mot spanjolene til de fikk tatt ham av dage i 1544. Vilcabamba var siste rest av Inkariket fram til 1572, da spanjolene inntok byen og brente den ned til grunnen.

Det hadde tatt spanjolene 40 år å innta Inkariket. Deres kolonier skulle etter hvert komme til å omfatte så godt som hele det søramerikanske kontinentet (med unntak av Brasil, som var portugisisk), hele Mellom-Amerika, Mexico, California, Texas, New Mexico og flere andre områder i det som nå er det sørvestlige USA.

Virus i conquistadorenes tjeneste

Alt dette hadde de utrettet med sine store skip, moderne våpen, dyktige soldater og en ukuelig vilje til å erobre. De hadde vært villig til å utsette seg for livsfarlige og ekstremt krevende ekspedisjoner gjennom det hardest tenkelige terreng i bitende kulde såvel som
tropisk hete.

Erobringen ble også gjennomført med skånselløs brutalitet mot den innfødte befolkningen. Conquistadorene drepte, plyndret, voldtok og gjorde folk til slaver. Dessuten tok de i bruk en effektiv splitt og hersk-taktikk der de vervet indianersoldater til hærene sine.

Deres beste våpen ble likevel de mange virusene de hadde ført med seg fra Europa og som de innfødte ikke hadde noe som helst immunforsvar mot. Millioner av indianere bukket under av kopper, flekktyfus, meslinger og influensa. Noen steder ble befolkningen fullstendig utradert.

Imperier har en tendens til å bukke under etter hvert. Krig i Europa tæret hardt på ressursene, og Spania fikk stadig større problemer med å kontrollere sine kolonier. I 1810 rev Mexico seg løs, ti år senere gjorde Peru det samme. Et imperium som hadde strakt seg fra Nord-California til Sør-Argentina forsvant helt, Men spansk kultur har etterlatt mange spor

Kanskje du er interessert i...