Slaget om Barcelona

Borger­krigen i Spania startet med et opprør i regi av de militære i 1936. I tre år holdt Barcelona ut mot Francos styrker. Under krigen ble byen rystet av kamper mellom grupper på venstresiden.

7. mai 2012 av Marcos Cantera Carlomagno

I mai 1937 fylles Barcelonas gater plutselig av barrikader, blod og eimen av krutt. Tele­fonsentralen, som lenge har stått under kontroll av byens anarkister, blir beleiret av kommunistiske styrker. Selv om den spanske borgerkrigen pågår for fullt i Spania, har det brutt ut kamper mellom gruppene som forsvarer hovedstaden i Catalonia.

Livet i byen er lammet. Folk holder seg innendørs i flere dager. De bilene som viser seg i gatene, kjører slalåm mellom oppstilte barrikader.

Kostet hundrevis av liv

Kampene mellom 3. og 7. mai 1937 koster over 500 menneskeliv. Samtidig med at dette interne oppgjøret utspiller seg i Barcelona legger fiendens hær, ledet av general Francisco Franco, under seg stadig større deler av Spania.

I 1931 hadde Spanias kong Alfonso XIII flyktet etter store folkelige protester. Landet ble en demokratisk republikk. I årene som fulgte ble det gjennomført flere reformer i det dypt konservative landet. For eksempel fikk kvinner stemmerett, og kirken ble skilt fra staten.

Ved valget i februar 1936 seiret Folkefronten, som var en allianse av partier på venstresiden. For en gruppe fremstående militære ble dette dråpen som fikk begeret til å flyte over.

Begynte i koloniene

Den spanske borgerkrigen tok til sommeren 1936. Generalenes opprør begynte i de spanske koloniene i Nord-Afrika og spredte seg fort til hjemlandet. General Franco fremsto snart som leder for opprøret. Hans styrker fikk støtte av de to diktaturene Tyskland og Italia mens den republikanske regjeringen bare fikk hjelp av Sovjetunionen og frivillige fra en lang rekke land, også de nordiske. Storbritannia og Frankrike erklærte seg imidlertid nøytrale og ville ikke selge våpen til den demokratisk valgte spanske regjeringen.

I by etter by tok de militære over makten. Men i enkelte byer, for eksempel Barcelona, var fagforeningene sterke og godt bevæpnet. Derfor kunne de slå tilbake det militære opprøret.

Nasjonalismen sto sterkt

Barcelona skilte seg også ut fra resten av Spania på andre måter. Nasjonalismen sto sterkt i Catalonia. Mange innbyggere ville ha en egen, uavhengig stat med Barcelona som hovedstad.

Barcelona var også Spanias største by med en sterk økonomi, en moderne industri og en voksende arbeiderbevegelse. Samtidig var resten av landet for en stor del fattig og underutviklet. Anarkistene var klart størst, men det fantes også flere andre venstrepartier i Catalonia. Da borgerkrigen brøt ut i 1936, gjorde anarkistene spesielt stor motstand i Barcelona. De seiret over de militære og var plutselig de virkelige makthaverne i regionen.

De satte umiddelbart i gang med å gjøre sin visjon om en arbeiderstyrt sosialisme til virkelighet. Så godt som alle bedrifter ble overtatt av arbeiderkollektiver. «Det var første gang jeg noen sinne befant meg i en by hvor arbeiderklassen satt ved roret”, skrev forfatteren George Orwell i boken Hyllest til Katalonia.

Røde og svarte faner

Overalt kunne man se anarkist­enes røde og svarte faner. De vaiet over kafeene – som ble styrt av kelnerne – og prydet drosjer, trikker og alle andre transportmidler. Til og med skopusserne malte sine skuffer i rødt og svart. I Spania hadde den katolske kirken tradisjonelt stått på det etablerte samfunnets side og motsatt seg store samfunnsreformer. Derfor fantes det også grupper av arbeidere som drev og rev kirker og andre religiøse bygninger.

Hundrevis av prester, munker og nonner ble drept.

Siden anarkistene kontrollerte telefonsentralen i Barcelona, kunne de avlytte alle linjer. De bestemte også hvilke samtaler som ble sluppet gjennom og hvilke som ble avvist. Ikke engang republikkens president, som for det meste holdt til i Barcelona, kunne være trygg på å få snakke med regjeringssjefen i Valencia.

Anarkistenes store suksess i Catalonia ga uttelling da det ble utskiftinger i den republikanske sentralregjeringen i begynnelsen av november 1936. Fire anarkister ble ministre. En av dem var Federica Montseny, som ble Spanias første kvinnelige statsråd.

Avhengig av Sovjetunionen

Men den republikanske siden ble også rystet av indre stridigheter. Den viktigste skillelinjen gikk mellom det radikale venstre, som ble ledet av anarkistene, og det Stalin-tro kommunistpartiet. Siden vestmaktene nektet å selge våpen til regjeringen, ble republikken avhengig av militær støtte fra Sovjetunionen. Dette gjorde det mulig for de Stalin-tro kommunistene å styrke sin posisjon. Sentralregjeringen i Valencia vedtok våren 1937 at alle privateide våpen skulle innleveres. Målet var å skape en "upolitisk” politimyndighet, noe som i praksis betydde at fagforeningsfolk ble holdt utenfor. Ledelsen for den anarkistiske fagforeningen CNT mente at dette bare var det første skrittet. Dersom ingen andre enn regjeringens politifolk fikk bære våpen, ville de også kunne ta kontrollen over Barcelonas industrier som hadde vært styrt av fagforeningene siden året før.

Krig i Barcelonas gater

Mange gikk og ventet på en overenskomst mellom anarkistene og kommunistene. Kampene tok til 3. mai da sivilgardister og væpnede grupper fra kommunistpartiet forsøkte å kaste ut anarkistene fra telefonsentralen.

Nyheten om at regjeringsstyrkene prøvde å overta arbeiderkontrollerte bygninger med makt fikk de mange anarkistene i byen til å trekke ut i gatene med våpen i hånd. Det ble reist barrikader i mange bydeler, og viktige bygninger ble besatt eller beleiret. George Orwell, som forflyttet seg mellom ulike steder i byen under kampene, skrev at det forekom en hel del skuddløsning, men ingen stormangrep på fiendtlige stillinger og heller ikke noe artilleribombardement.

Regjeringssiden fikk kontroll

Om kvelden 7. mai ankom  6000 godt bevæpnede soldater fra Valencia. Innsatsen deres bidro til at regjeringsstyrkene fikk kontroll over sentrum, men anarkistene kontrollerte fremdeles arbeiderbydelene og industribedriftene hvor arbeidet hadde ligget nede i flere dager. Siden verken produksjon eller handel hadde fungert under kampene, begynte det å bli smått med mat i byen. I denne situasjonen vedtok lederne for anarkistene å oppgi kampen. Over 500 mennesker var døde og over  1000 var såret.

Den direkte konsekvensen av kampene i Barcelona var at republikken fikk en ny regjering der de radikale statsrådene ble avløst av kommunister og deres allierte. Anarkistene i Catalonia var ikke helt knust, men de hadde mistet det meste av sin makt.

Franco startet offensiv

I slutten av oktober 1938 satte Franco inn en storoffensiv mot Catalonia. Systematisk og brutalt ble republikanerne slått tilbake. Slaget ved Ebro ble krigens største, lengste og blodigste. Da det hele var slutt 15. november, var republikkens militære ressurser uttømt.

Etter nederlaget i Ebro sto Catalonia helt uten forsvar. Den 23. desember, i timene før julaften, ble sluttmarsjen mot Barcelona innledet. En måned senere falt byen. Francos styrker rykket langsomt fram for å gi de hundretusener av flyktninger tid til å komme seg over grensen til Frankrike.

5. februar forlot republikkens president, den katalanske regjeringens president og hans baskiske kollega landet til fots. Noen uker senere falt Madrid, og den spanske borgerkrigen var over. For mange av de katalanerne som hadde støttet den folkevalgte regjeringen ventet nesten 38 års undertrykkelse under Francos styre.

LES MER: Kampen om Spania: Den spanske borgerkrigen, 1936-1939 av Antony Beevor(2009) ● Hyllest til Katalonia av George Orwell (1938)

Kanskje du er interessert i...