Nordmenn mot Franco

I juli 1936 gjorde spanske offiserer opprør mot den lovlig valgte regjeringen. Det ga støtet til en borgerkrig som skulle vare i tre år. Mange over hele verden så krigen som en skjebnekamp mellom demokratiet og fascismen, og dro til Spania for å kjempe mot Franco. Blant dem var minst to hundre nordmenn.

Vinteren 1937 var 18-årige Martin Schei bosatt i Førde og aktiv i AUF. Han uttalte til en venn: "No kjempar kameratane våre i Spania. Der burde vi også ha vore.”

Schei omsatte snart ordene i handling. I mai samme år dro han som utsending til AUFs landsmøte i Oslo og deltok på et kurs på Utøya. Deretter skulle han ha reist hjem. Men i stedet satte han kursen mot Spania.

Nesten ingen kjente til reiseplanene. Norske myndigheter hadde nylig innført forbud mot å verve seg til krigstjeneste i utlandet. Det var et resultat av ikke-intervensjonsavtalen de fleste europeiske land, deriblant Norge, hadde skrevet under på. Redselen var stor for at konflikten i Spania skulle spre seg til resten av Europa.

Omkring 35.000 frivillige trosset det storpolitiske vedtaket og vervet seg til fordel for den spanske regjeringssiden. De kom fra 53 forskjellige nasjoner. Det ble sagt at det var den største mønstringen i sitt slag siden korstogene.

Bataljon Thälmann

Utlendingene ble innrullert i De internasjonale brigadene. De fleste nordmennene havnet i Bataljon Thälmann, oppkalt etter en tysk kommunistleder. Bak brigadene sto Komintern, den internasjonale kommunistsammenslutningen. En stor andel av de frivillige var kommunister. Men mange av de norske frivillige var også Arbeiderpartifolk eller uten politisk tilknytning.

De internasjonale brigadene ble første gang satt inn i kampene om Madrid i november 1936. Da hadde borgerkrigen rast i fire måneder etter offiserenes opprør mot den venstreorienterte regjeringen. Opprørerne hadde støtte fra Kirken, rojalister og mektige landeiere. De tok raskt kontrollen over store deler av det vestlige og nordlige Spania, med omfattende militær bistand fra Hitler og Mussolini. Regjeringshæren ble støttet av Sovjetunionen og Mexico.

"Send dem tilbake"

General Franco, som var i ferd med å etablere seg som ubestridt opprørsleder, satte inn store bakkestyrker og massive bomberaid mot hovedstaden. Det mobiliserte i stedet befolkningens forsvarsvilje, og regjeringshæren klarte, ved hjelp av de utenlandske frivillige, å slå tilbake angrepet. Foreløpig var det bare en håndfull norske frivillige i Spania. På nyåret i 1937 kom det flere, blant annet fem medlemmer av Norges Kommunistiske Parti. To av dem var brødrene Aksel og Harry Hansen fra Drammen. Da det ble oppdaget at brødrene hadde reist til Spania, sendte moren et iltelegram til NKP-ledelsen: "Stopp øyeblikkelig Aksel og Harry Hansen og send dem tilbake!” Blant de fem var også 27 år gamle Asbjørn Sunde. Han ble senere en av de mest navngjetne norske motstandsmennene under andre verdenskrig, som leder for sabotasjegruppen "Osvald-gjengen”.

Brunete ble en katastrofe

Regjeringshærens krigslykke fortsatte med seieren ved Guadalajara nordøst for Madrid. Men så snudde det. Slaget ved Brunete i juli 1937 ble en katastofe for regjeringshæren, med enorme tap, langt større enn dem opprørssiden led. En av dem som falt var Aksel Hansen. For Martin Schei ble Brunete det første virkelige møtet med krigen. Foreløpig var han bare reserve, og så fram til å prøve seg for alvor. Han betraktet borgerkrigen som et forvarsel om det som kunne komme: "Husk at vi ikke kjemper mot Franco. Det er mot tyske og italienske tropper og reaksjonen og fascismen i alle land, med Hitler og Mussolini som dirigenter.”

Martin Schei fikk snart sin sjanse. Regjeringssiden startet en ny offensiv i provinsen Aragón en måned senere. Også her ble De internasjonale brigadene satt inn. Schei rakk å gjøre seg bemerket da han gjennomførte en aksjon bak fiendens linjer, men falt under offensiven.

Mot slutten av 1937 ble det klart at Franco-siden hadde overtaket. Det skyldtes ikke minst dens overlegenhet i luften, muliggjort av tyske og italienske kampfly. Regjeringssiden ble svekket av store indre splittelser. Moskvatro kommunister i samarbeid med sovjetiske rådgivere innledet etter hvert en heksejakt mot det som ble påstått å være trotskistiske "angivere”, inspirert av de såkalte Moskvaprosessene. Et ukjent antall internasjonale brigadister ble ofre for tortur og endog summariske henrettelser.

Ebro tok norske liv

Vendepunktet i krigen ble slaget ved Ebro-elven sør for Barcelona som ble innledet 25. juli 1938. Kampene fant sted i kvelende sommervarme, hvor den uttørkede jorden gjorde det umulig å grave skyttergraver. Franco-siden satte inn voldsomme luftangrep, med opptil tre hundre bombetokt om dagen. En av dem som ble vitne til de store tapene på den republikanske siden var NKP-mannen Einar Juul Pettersen fra Sarpsborg. "Kompaniet minsker dag for dag, vi er nu bare 36 mann av 90” skrev han i dagboka. Mangelen på mat og utstyr var skrikende. Soldatene livnærte seg i perioder på nøtter og druer. Mens kampmoralen hos mange sank, forsøkte Pettersen å holde humøret oppe. Etter et bad i Ebro-elven konstaterte han fornøyd at "alle lus har fått permisjon. Herlig.” Men etter hvert måtte han erkjenne at hvis han hadde visst hvordan det var ved fronten, så hadde han kanskje ikke forlatt Sarpsborg. Einar Juul Pettersen falt i siste halvdel av september. Ni andre nordmenn falt også ved Ebro, som ble det slaget som tok flest norske liv.

Takket av "La Pasionaria"

De langtrukne kamphandlingene ved Ebro pågikk til 16. november. Da måtte de republikanske styrkene trekke seg tilbake. Fra nå av ble krigen en sammenhengende retrett for regjeringshæren.

De internasjonale brigadene ble sendt hjem. Den 28. oktober 1938 ble det holdt avskjedsparade for dem i Barcelona. Da brigadistene marsjerte gjennom byen, hadde tre hundre tusen spanjoler møtt fram, deriblant republikkens president og statsminister. Kommunistlederen Dolores Ibárruri, kjent som "La Pasionaria”, takket de frivillige i en beveget tale. Hun erklærte at de hadde gjort en historisk innsats for demokratiet og at de aldri ville bli glemt.

I overkant av femti nordmenn falt i den spanske borgerkrigen, hvorav én døde i ett av Francos fengsler. To skal ha forsvunnet sporløst i regjeringsstyrkenes fengsler. Ingen av de overlevende som vendte tilbake til Norge ble straffeforfulgt. I slutten av mars 1939 gikk Francos styrker inn i Madrid. Den 1. april forkynte han den endelige seieren. Diktatoren styrte Spania med jernhånd fram til sin død i 1975, da demokratiet igjen ble innført.

LES MER: Tusen dager. Norge og den spanske borger­krigen 1936–1939 av Jo Stein Moen og Rolf Sæther (2009) ● Kampen om Spania av Antony Beevor (2007) ● Pasaremos! To nordmenn i spansk borgarkrig av Jon Olav Myklebust og Ottar Årdal (1982).

Kanskje du er interessert i...