Giuseppe Garibaldi ledet kampen for samlingen av Italia. I bakgrunnen slaget ved Calatafimi den 15. mai 1860.

© Rue des Archives/IBL & De Agostini/Getty

Garibaldi – Italias frihetshelt

På 1800-tallet ble frihetskjempen Giuseppe Garibaldi et idol for nasjonalister i hele verden. Hans innsats for samlingen av det splittede Italia vakte beundring. Men da det nye landets grenser skulle trekkes ble Garibaldi holdt utenfor.

1. desember 2018 av Magnus Västerbro

I slutten av april 1849 gikk en stor fransk styrke – 12 000 velutrustede og erfarne soldater – i land i Civitavecchia, litt nord for Roma. Deres oppgave: å begi seg til den evige byen så raskt som mulig for å knuse republikken som var blitt utropt der. De unge republikanerne i Roma hadde satt seg som mål å forene den appenninske halvøya og på den måten skape en helt ny nasjon, Italia.

Egentlig var det keiserdømmet Østerrike som var frihetskjempernes motstander, siden det var østerrikerne som hadde hersket over store deler av halvøya. Likevel var det franskmennene som hadde gått i land. De var invitert av paven i Roma, Pius IX, som var livredd for hva de revolusjonære ville gjøre. I siste instans fryktet han at den katolske kirken selv ville bli det neste målet.

«Italienerne slåss aldri»

Den franske styrken, anført av general Oudinot, var overbevist om at de kunne ta Roma uten å møte noen særlig motstand. «Italienerne slåss aldri", forklarte Oudinot. Desto større ble sjokket da de nådde fram. Etter en forpostfektning på Janiculum-høyden i utkanten av Roma, trakk de italienske forsvarerne seg tilbake, akkurat som franskmennene hadde forventet. Men plutselig kom det et kraftig motangrep. Italienske soldater bevæpnet med bajonettrifler stormet rett mot dem. Den franske styrken vek unna for den framstormende horden og startet en kaotisk retrett. En stund virket det som om hele hæren skulle kollapse. 

Garibaldi ledet forsvaret

I spissen for de italienske motstanderne sto en mann som hadde vist seg å ha sensasjonelle lederegenskaper – Giuseppe Garibaldi. Han var på dette tidspunktet 41 år gammel og allerede en legende. Han hadde kjempet i Sør-Amerika i mange år og skaffet seg et rykte som en hissig kriger såvel som en revolusjonær idealist.

Italia ble dannet av de tre statene Kongedømmet Sardinia, Kirkestaten og De to sicilier samt av flere hertug­dømmer i Det sentrale Italia og områder som tilhørte Østerrike. Malere: Garibaldi forsvarer Roma i 1849.

Nå, på plass i Roma, hadde han avlagt ed på at han heller ville dø enn å gi opp kampen for italiensk selvstendighet. En hengiven skare av frivillige hadde samlet seg rundt ham, og det var deres offervilje som lå bak suksessen mot franskmennene.

Garibaldis rødskjorter

Garibaldi og hans menn hadde vært omtalt lenge, og noe av grunnen til det var deres uvanlige fremtreden. De oppførte seg overhodet ikke som en tradisjonell soldatstyrke, og alle hadde sine egne klær – med ett unntak: nesten alle var kledd i røde skjorter.

Garibaldi selv kunne framvise et stort og buskete skjegg, gikk gjerne kledd i poncho i sør-amerikansk stil og hadde en fjærprydet hatt på hodet. En av hans rådgivere hadde oppfordret ham til å kle seg «mer moderne", men Garibaldi holdt fast på sin egen stil.

Våren 1849 vant Garibaldi og hans menn flere oppsiktsvekkende seire. Men sakte men sikkert begynte den franske tallmessige overlegenheten å gjøre seg gjeldende. I slutten av juni var nederlaget nært. Den romerske republikken som var blitt proklamert bare ett år før var i ferd med å knuses. 

Rødskjortene flyktet fra Roma

Den 2. juli 1849 samlet Garibaldi sine menn og sa at de måtte forlate Roma, flykte opp i fjellene og fortsette kampen der. I en berømt tale lovet han ingenting annet enn lidelse, nød og stadige kamper. En håpløs kamp, kanskje, men nødvendig, mente han. «Dere som elsker Italia, følg meg!" avsluttet han talen.

I spissen for en styrke på nesten 4000 mann stormet Garibaldi ut av Roma. Et øyenvitne, den amerikanske journalisten Margaret Fuller, beskrev henført hvordan det så ut da den revolusjonære Garibaldi og hans krigere red sin vei: «Aldri har jeg sett noe så vakkert, så romantisk og så trist ... Deres lange hår blåste tilbake fra deres bestemte ansikter, alle syntes fulle av mot. Garibaldis kone fulgte ham på hesteryggen. Han selv pekte seg ut i en hvit tunika; han så virkelig ut som en helt fra middelalderen ... ".

Skjorter som ble brukt av Garibaldis soldater.

© Laura Lezza/Getty

Garibaldis armé ble knust

Men flukten fra Roma viste seg å være starten på en katastrofe. Garibaldi og hans følgesvenner ble kontinuerlig jaget av franske og østerrikske styrker. Mange av hans nærmeste menn ble drept i kamp, og mange ble også fanget og umiddelbart henrettet. Til slutt, da han bare hadde noen få hundre mann igjen, døde også Garibaldis kone, Anita. Hun hadde fulgt ham helt siden tiden i Sør-Amerika.

For Giuseppe Garibaldi, hvis styrke nå var fullstendig knust, gjensto det bare å forsøke å ta seg fram på egen hånd. De neste ukene skulle aviser over hele verden lure på hva som hadde skjedd med ham. «Garibaldi er fanget og drept," sto det én dag. «Garibaldi er i live og fører kampen videre", kunne man lese neste dag. For hver dag som gikk, ble navnet hans ladet med enda mer dramatikk. Han var blitt et symbol på revolusjonen.

Unge Italia for risorgimento

Giuseppe Garibaldi ble født i byen Nizza, i dag franske Nice, den 4. juli 1807. Der vokste han opp i en familie som drev handel langs middelhavskysten, og han gikk også selv tidlig til sjøs. 25 år gammel – i 1832 – fikk han sitt første befal på et handelsskip. Men allerede året etter begynte en ny fase i livet hans. Han jobbet på skonnerten Clorinda, som skulle levere appelsiner i den russiske byen Taganrog, da han møtte den unge mannen Giovanni Battista Cuneo. Cuneo var en svoren tilhenger av en ny politisk bevegelse kalt La Giovine Italia (Unge Italia). Målet med bevegelsen var å realisere visjonen om et samlet Italia som -forfattere og kunstnere hadde snakket om i århundrer – den såkalte «risorgimento" – gjenoppvåkningen. Italia hadde vært splittet i små kongedømmer siden det vestromerske riket kollapset på 400--tallet. Alle forsøk på samling hadde feilet – på grunn av borgerkrig eller fordi fremmede makter hadde grepet inn for å forsvare sine interesser.

Et annet mål for La Giovine It

Garibaldis kone Anita kledd som mann på et fotografi fra 1849.

© Leemage/UIG/Getty

Mislykket opprør i Piemonte

Et annet mål for La Giovine Italia var å gjøre dette nye Italia til en republikk der gamle maktstrukturer skulle brytes opp. Politiske og sosiale reformer og en fullstendig demokratisering var hva bevegelsens aktivister ville oppnå.

Garibaldi ble umiddelbart en entusiastisk tilhenger. Men kampen for selv-stendighet begynte med en praktfull fiasko. I 1834 ble det satt i gang et opprør i Piemonte som mislyktes før det hadde rukket å starte for alvor. Garibaldi ble dømt til døden in absentia, men klarte å rømme. 

Garibaldi i Sør-Amerika

Det ble starten på en omflakkende tilværelse som tok ham til Tunisia og deretter videre til Sør-Amerika. Etter en tid i keiserdømmet Brasil sluttet han seg til kampen for uavhengighet som ble ført i den sørlige delen av landet, et område kalt Rio Grande do Sul.

Det var her han møtte sin kone, den fjorten år yngre Ana Ribeiro da Silva, til daglig kalt Anita. Hun hadde blitt giftet bort 14 år gammel, men deretter forlatt. Hun nølte derfor ikke med å følge den karismatiske Garibaldi. De følgende årene skulle de to bli et kjent par, begge like eventyrlystne og viet til den revolusjonære saken.

Det var Anita som introduserte Garibaldi for den sør-amerikanske gaucho-kulturen, der mot, hardhet og frihetslengsel sto sentralt. Det var også på denne tiden at Garibaldi begynte å kle seg som en gaucho, med løst hengende skjorte eller tunika, samt en poncho og vidbremmet hatt.

Italiensk legion i Uruguay

I 1842 brøt det ut borgerkrig i Uruguay, og Garibaldi kastet seg umiddelbart inn i kampen. Han organiserte den såkalte «italienske legionen", som besto av emigranter fra hjemlandet.

Disse mennene, alle med røde skjorter, samlet seg under et banner med et bilde som forestilte en vulkan. Det ble sagt at bildet representerte det italienske folkets oppdemmede energi, som bare ventet på å bli sluppet løs. 

I 1860 angrep ­Garibaldis rødskjorter Palermo på Sicilia.

© Renato Guttuso/Bridgeman/IBL/Bildupphovsrätt 2017

Republikk i Roma 1848

Det var også på denne tiden at Giuseppe Garibaldi begynte å vekke oppmerksomhet. Takket være den raske veksten i antall massemedier ble han snart en berømthet. Noen kalte ham en lykkejeger og banditt og anklaget ham og mennene hans for grusomheter og overdreven bruk av vold. Andre beskrev ham som en romantisk frihetshelt, ikke sjelden med fokus på hans slående skjønnhet og karisma.

Det varte ikke lenge før det demret for medlemmene i La Giovine Italia at de hadde en fremtidig leder i Garibaldi. Da opprøret startet i 1848, det som skulle føre til en kortvarig republikk i Roma, var det gitt at Garibaldi skulle vende hjem for å spille en viktig rolle i det.
Den dristige satsingen endte imidlertid med nederlag, siden Giuseppe Garibaldi ble tvunget til å flykte. En flukt som ble mye omtalt i verdenspressen.

Men han ble aldri pågrepet. Forkledd som fisker klarte han å redde seg unna forfølgerne. De neste årene oppholdt han seg i perioder i New York, der han brukte tiden til å samle krefter. Humøret svingte fra fortvilelse over at kampen syntes å ha vært forgjeves, til håp om at det ville komme en ny sjanse.

Viktor Emmanuel II får hjelp fra Frankrike

Anledningen kom i 1859. Da startet det som senere skulle bli kalt den andre italienske selvstendighetskrigen. Initiativtakerne var Viktor Emmanuel II, konge av Sardinia, og hans nærmeste mann, grev Cavour. De to hadde lagt en plan som gikk ut på at det østerrikske
keiserdømmet skulle fordrives fra den italienske halvøya med fransk hjelp. Som takk for hjelpen skulle franskmennene blant annet få byen Nizza.

Selve Italia skulle fortsatt bestå av flere riker. Det vil si: Nord-Italia skulle føyes til Kongedømmet Sardinia, styrt av Viktor Emmanuel, noen hertugdømmer rundt Toscana skulle bestå, på samme måte som Kirkestaten i området rundt Roma, og Kongeriket De to sicilier skulle utgjøre halvøyas sørlige del. En sammenhengende nasjon var altså ikke det virkelige målet, selv om Giuseppe Garibaldi og mange andre trodde det.

Garibaldis menn feirer erobringen av Palermo.

© De Agostini/Getty

Opprør på Sicilia

Høsten og vinteren 1859–60 ble en frustrerende tid for Garibaldi. Den militære ledelsen ønsket først og fremst å bruke ham som et symbol for å lokke til seg rekrutter og finansiering, og man unngikk å gi ham reell innflytelse.

Våren 1860, etter at en våpenhvile var inngått, lot det til at han var i ferd med å trekke seg ut av kampen og returnere til hjemmet på øya Caprera, nord for Sardinia. Men så kom budskapet om at rebeller på Sicilia hadde startet et opprør mot Kongeriket De to sicilier. Hvis de lyktes, ville maktbalansen på hele halvøya endre seg fundamentalt. Garibaldi kastet seg inn i opprøret, koste hva det koste ville. 

Garibaldi tar over Sicilia

Garibaldi reiste med skip til Sicilia i spissen for ett tusen mann – i Mille, de tusen, som de senere skulle bli kalt. Den 11. mai 1860 gikk de i land på Marsala, på øyas vestspiss. Styrken møtte hard motstand ved Calatafimi, og Garibaldi ledet sine menn i et dristig angrep rett oppover en bratt ås. Mot alle odds klarte i Mille å spre en mer enn dobbelt så sterk fiendtlig hær.

Neste skritt var Palermo, øyas hovedstad. Der lå det en mer enn 15 000 mann sterk garnison med soldater fra De to siciliers hær. Garibaldis menn klarte å trenge inn i byen, og tross sin tallmessige overlegenhet valgte motstanderne å trekke seg tilbake etter forhandlinger. Snart hadde hele Sicilia falt i Garibaldis hender. 

Rødskjortene går inn i Napoli

Men han ble ikke værende der, og kort tid etter ble en hær, styrket av tusenvis av frivillige, ført over Messinastredet for å erobre fastlandet.

Til å begynne med møtte de bare svak og ukoordinert motstand. Uansett hvor han kom, ble Garibaldi mottatt som en befrier – ikke en erobrer. Allerede den 7. september toget han inn i Napoli, som var hovedstaden i Kongeriket De to sicilier. Byen var da nærmest ubevoktet, ettersom kongen og den napolitanske hæren hadde trukket seg tilbake for å omgruppere. 

En seierrik Garibaldi møter Sardinias konge Viktor Emmanuel II i Teano høsten 1860.

© Corbis/Getty

Viktor Emmanuel II griper inn

Deres motoffensiv kom den 30. september. En sterk styrke gikk til angrep, og for en gangs skyld kunne ikke Garibaldis frivillige feste lit til sin overrumplingstaktikk. Likevel var hans dårlig trente hær i stand til å stå imot angrepet. En stillstand inntrådte, som først ble brutt da det ble klart at kong Viktor Emmanuels hær var på vei nordfra.

Herskeren i Sardinia og hans greve Cavour hadde innsett hvor dominerende Garibaldi var i ferd med å bli og hadde besluttet seg for å gripe inn. En rask marsj gjennom Toscana og Kirkestaten var alt som trengtes for å nå de krigsherjede områdene utenfor Napoli. Motstanden fra De to sicilier kollapset raskt etter dette.

Nasjonen Italia oppstår

Slik hadde det seg at Garibaldi og Viktor Emmanuel II møttes mer eller mindre på slagmarken. Møtet er myteomspunnet og blir sett på som øyeblikket da Italias nasjon oppstod. Garibaldi bestemte seg nemlig for å trekke seg tilbake fra det politiske spillet og overlate territoriet han hadde erobret til kongen. Mange har ment at Garibaldis beslutning var en stor feil, noe som medførte at målet om å skape et demokratisk rike ikke skulle bli realitet på mange år ennå.

I realiteten hadde Giuseppe Garibaldi allerede for lenge siden besluttet å støtte Viktor Emmanuel. Hans mål var å skape et forent Italia – demokratiske reformer fikk komme senere. Slik hadde det seg at Garibaldi vant krigen men at den virkelige vinneren ble Viktor Emmanuel, som ble kronet til konge av Italia året etter. 

Angrep Roma uten hell

De neste årene prøvde Garibaldi, i strid med kongens befal, flere ganger å angripe byen Roma, som fortsatt ikke var del av det nye riket. Det ble den først i 1870, etter at Frankrike hadde tapt den tysk-franske krigen og ikke lenger kunne beskytte Kirkestaten. Men da deltok ikke Garibaldi i kampene.

Giuseppe Garibaldi døde i 1882, 74 år gammel. Da hadde han vært helteerklært og myteomspunnet i lang tid allerede.

Kanskje du er interessert i...