Rødegardistene mannskapsforlegning i Helsingfors brenner.

Den finske borgerkrigen – blodig kamp mellom røde og hvite

For 100 år siden banet den russiske revolusjonen vei for Finlands selvstendighet. Men knapt hadde landet blitt fritt før dype sosiale og politiske konflikter splittet folket i en blodig borgerkrig.

16. juni 2018 av Johnny Sjöblom

Klokken er litt over to om natten den 3. april 1918 da hvite regjeringsstyrker åpner artilleriild mot Tammerfors. Hus raser sammen, og brannen sprer seg til flere bydeler – alt til akkompagnement av en øredøvende torden. I skinnet fra brannene som lyser opp nattehimmelen setter de hvite inn det avgjørende angrepet på den røde bastionen.

Rødegardistene har brukt de to første månedene av krigen til å trekke seg tilbake og står nå med ryggen mot veggen. Overbevist om at de fleste vil dø uansett, i kamp eller foran eksekusjonspelotongen, byr de på heftig motstand. De stoler ikke på budskapet fra de hvite:

«Til Tammerfors' innbyggere og soldater! All motstand er nytteløs. Heis det hvite flagget og kapitulér. Det er spilt nok borgerblod i denne krigen. Vi dreper ikke fangene våre, slik de røde gjør. Send representantene deres med et hvitt banner.

MANNERHEIM"

Gatekamper i Tammerfors

De neste dagene kjempes det fra gate til gate og fra hus til hus i den stadig mer ødelagte byen. I de heftige gatekampene er det vanskelig å holde styr på hvem som er venn og hvem som er fiende. En feiloppfatning betyr døden for mange.

De siste kampene blir utkjempet ved rådhuset, der mange av rødegardistene har forskanset seg. De gir ikke opp før de ser at de hvite ruller fram kanonene for å bombe huset til pinneved. Men da kapitulerer de.

Det er tidlig morgen den 6. april 1918. Kapitulasjonen betyr en sikker død for mange av de røde lederne og de russiske soldatene som har kjempet på den røde siden.

Byens fall er også avgjørende for utfallet av hele borgerkrigen. Det selvstendige Finland, som bare er et par måneder gammelt, vil heretter være et hvitt, borgerlig Finland.

Kvinner som kjempet på den røde siden i et fengsel i Lahtis 1918.

© Vapriikki Photo Archives

Forvirring etter Nikolaj IIs avgang

Første verdenskrig var i utgangspunktet positiv for økonomien i Finland, som hadde vært et russisk storfyrstedømme siden 1809. Industrien produserte materiell for den russiske hæren, og de store festningsprosjektene skapte arbeidsplasser. Men etter hvert som krigen dro ut, ble det stor mangel på mat og andre nødvendige varer. Prisene skjøt i været. I februar 1917 hadde misnøyen i Russland vokst seg så sterk at tsar -Nikolaj II ble presset til å abdisere.

Plutselig var det uklart hvem som egentlig hadde makten i Finland. De borgerlige partiene argumenterte for at makten lå i hendene på den midlertidige russiske regjeringen i Petrograd, mens sosialdemokratene mente at makten var overført til riksdagen, det finske parlamentet, der partiet hadde flertall.

Den russiske revolusjon 

Begge leire håpet å dra nytte av situasjonen til å gi Finland større selvstyre. Den sommeren vedtok riksdagen, med sitt sosialdemokratiske flertall, en lov som ga parlamentet øverste myndighet i alle saker unntatt utenriks- og forsvarsspørsmål.

Regjeringen i Petrograd nektet å godkjenne den nye loven, og riksdagen ble oppløst. Et nyvalg førte til at sosialdemokratene tapte flertallet, noe som førte til stor misnøye da de oppfattet at de var blitt manipulert bort fra makten.

I oktober (november vår tid) ble den midlertidige russiske regjeringen styrtet av bolsjevikene. Den borgerlige regjeringen i Finland (senatet) fikk et nytt mål: å rive Finland løs fra det revolusjonære Russland. 

Riksdagen: Finland selvstendig

Den 15. november ble det vedtatt en ny lov der riksdagen utpekte seg selv til den øverste makten i landet. Loven var i praksis en selvstendighetserklæring, og den 6. desember 1917 godkjente riksdagens borgerlige flertall regjeringens forslag om å utrope Finland til en selvstendig stat.

Den raskt voksende arbeiderklassen hadde krevd endringer i den rådende maktfordelingen i landet siden begynnelsen av århundret. Flertallet av befolkningen hadde ikke fått stemmerett før i 1906. Kravet om mer demokrati, sosial rettferdighet og styrking av det finske språket ble stadig mer høylytt. Det eneste alle sosiale klasser var enige om, var motstanden mot det russiske overherredømmet.

Røde soldater i en blanding av sivile klær og uniformsplagg.

© Vapriikki Photo Archives

Fraværet av den felles fienden gjorde at ulikhetene i samfunnet ble mer påtrengende. Arbeidsledighet, matmangel og stigende priser var en følge av både revolusjonen og den pågående første verdenskrigen. Kløften mellom rik og fattig økte og arbeiderbevegelsen vokste seg stadig sterkere. 

Rødegardister og hvite borgerverngrupper

Venstreorienterte politikere mente tiden var inne for å drive gjennom nødvendige reformer i landet. Demonstrasjoner, streiker og torgmøter skapte en overhengende frykt blant borgerlige finner om at den russiske revolusjonen ville spre seg til Finland. Denne frykten ble bare forsterket av de titusener av russiske soldater som befant seg i landet.

Det rådde fullt kaos, og de ulike gruppene begynte å stable på beina egne militære enheter. Mens arbeiderklassen etablerte røde garder, var borgerskapet på sin side travelt opptatt med å danne hvite borgerverngrupper. 

Generalstreik radikaliserer de røde

Antallet streiker økte og ble mer omfattende. Motsetningene mellom rødegardistene og de hvites borgervern eskalerte.Generalstreiken i november førte til en radikalisering på den røde siden.

Under streiken sto rødegardistene og russiske soldater bak et trettitalls politiske drap. De radikale og revolusjonære kreftene blant sosialdemokratene fikk et stadig sterkere grep om partiet. 

Bolsjevikregjeringen i Petrograd hadde anerkjent Finlands selvstendighet ved årsskiftet, og nå ble det viktig for de hvite å få de russiske troppene ut av landet før de slo seg sammen med de røde. Borgerverngruppene ble derfor omdannet til en regjeringsmilits ledet av general Gustaf Mannerheim.

Den finske borgerkrigen bryter ut

I denne situasjonen var det ikke lenger rom for kompromisser. Enhver politisk og militær aksjon fra den ene siden førte umiddelbart til en motreaksjon fra den andre. Sent på kvelden 26. januar ble det tent en rød lykt oppe i tårnet på Folkets hus i Helsingfors. Det var signalet som fortalte at revolusjonen hadde begynt. 

Den tyske østersjøbrigaden var godt utrustet og hadde kamperfaring fra østfronten.

© Hulton/Getty

Det brøt ut kamper i Viborg, og de hvite militsene innledet sin første militære operasjon, som var avvæpning av de russiske troppene i Österbotten. Den 28. januar 1918 var finnene i krig med seg selv. 

Amatørenes krig

De to hærene besto nesten utelukkende av utrente soldater. Verneplikten var blitt avskaffet i 1902, og begge sider manglet folk med militær bakgrunn. I tillegg var både borgervernmilitsen og rødegardistene sterkt knyttet til sine lokalsamfunn.

Den opprinnelige oppgaven hadde jo vært å opprettholde orden i sitt område, og dette førte – særlig på den røde -siden – til at det var en viss motvilje mot å delta i kamper andre steder i landet. Begge sider var også dårlig bevæpnet og utstyrt. De fleste kjempet i sine egne klær med et rødt eller hvitt bånd rundt overarmen. Blant de røde var det også stor mangel på kompetente sjefer. Mange av de høyere hvite offiserene hadde tjenestegjort i den russiske hæren, men blant de røde var det nesten ingen trente offiserer. De hvite dro også nytte av frivillige svenske offiserer. Dette gapet ble enda større da jegerkorpset sluttet seg til de hvite i februar. 

Allmenn verneplikt i det hvite Finland

Det hvite Finland innførte også allmenn verneplikt. Det hevet nivået på utdanningen og førte til en mye strammere militær disiplin på den hvite siden. Blant de røde var disiplin ofte mangelvare. Offiserene ble valgt ved avstemming, og deres autoritet ble ofte undergravd. Russiske offiserer og soldater som deltok i kampene, bedret ikke situasjonen nevneverdig.

De hvites befaler Gustaf Mannerheim.

© Erik Lindholm & Vapriikki Photo Archives

Frontlinje: røde i sør, hvite i nord

På begynnelsen av krigen var det ca. 70 000 soldater til sammen på begge sider. De røde hadde også noen hundre kvinner i rekkene sine. Helt fra første stund ble det etablert en klar frontlinje mellom det hvite Nord-Finland og det røde Sør-Finland. De røde forsøkte å presse frontlinjen lenger mot nord, men uten hell. Deler av styrken var også travelt opptatt med å bekjempe hvite soldatkorps som hadde blitt stengt inne i det røde Finland da krigen brøt ut.

Mannerheims motoffensiv

Disse kampene, som bandt en stor del av de mest slagkraftige rødegardistene, ga Mannerheim tid til å bygge opp en mer velordnet hær. I mars 1918 startet de hvite sin motoffensiv.

Det viste seg snart at de røde var ute av stand til å by på noen organisert motstand. De trakk seg ofte tilbake etter bare kortvarige kamper, og dermed kunne de hvite fortsette sin framrykning. De hvite tok i praksis ingen fanger. Røde som valgte å overgi seg, ble ofte henrettet på stedet, i tråd med et direktiv utstedt fra det hvite hovedkvarteret. De hvite brukte antikommunistisk propaganda for å få militsene til å slåss, og borgerkrigen ble framstilt som en frigjøringskrig ført mot bolsjevikenes Russland og noen sosialistiske landssvikere og rebeller. Propagandaen fokuserte sterkt på den volden og brutaliteten de røde hadde gjort seg skyldig i – ofte grotesk overdrevet. 

Hvite offiserer under seiersparaden i Helsingfors.

© Vapriikki Photo Archives

Sluttstriden i Tammerfors

Propagandaen og den nådeløse behandlingen av krigsfanger fikk mange røde til å flykte hals over hode mot høy-borgen sin: Tammerfors. De hvite møtte en fanatisk motstand da de nådde fram dit. Hvis kapitulasjon betydde en sikker død, kunne de like gjerne kjempe videre, resonnerte mange av de omringede røde.

Det første angrepsforsøket mot Tammerfors, skjærtorsdag den 28. mars, ble en svært blodig affære for de hvite og de frivillige svenskene som deltok i angrepet. Det skyldtes delvis at man gjennomførte angrepet uten tilstrekkelig støtte fra artilleriet. Det andre angrepet begynte derimot med et intenst bombardement. Artilleriilden, den overlegne disiplinen og det tallmessige overtaket gjorde at de hvite klarte å ta seg inn i byen.

Der fortsatte de harde kampene i nesten alle gater og hus. Først om morgenen 6. april ga de røde opp. Da hadde rundt 2000 av de nesten 30 000 soldatene som deltok i Nordens største slag noen sinne falt. 

Kanskje du er interessert i...