Værkrigen

Meteorologi spilte en avgjørende rolle under annen verdenskrig. Tåke, regn eller vind kunne ødelegge en offensiv, men også skjule troppebevegelser eller forstyrre fiendens flyvåpen. I Nord-Atlanteren kjempet nazistene for å opprette hemmelige værstasjoner, og i den engelske kanal reddet meteorologer D-dagen fra katastrofe.

Soldatene på skipsdekket skuet mot øya som forsvant i horisonten. Tykk, svart røyk steg mot den arktiske himmelen. Svalbard stod i brann. I flere dager hadde allierte tropper ødelagt alt som kunne brukes av tyskerne. Mange hundre tusen tonn kull var satt i brann, og en million liter olje, bensin og diesel stod i flammer. Maskineriet i kullgruvene var plukket fra hverandre, knust og ødelagt. Like før de forlot Svalbard sprengte soldatene radiomastene og værstasjonene på øya.

Værmeldinger var avgjørende for all moderne krigføring. Nå skulle tyskerne ikke lenger få dem fra Svalbard.

Operasjon Gauntlet

Før annen verdenskrig mottok europeiske land værmeldinger fra Svalbard og Grønland. Dette gjaldt også Tyskland. Etter krigsutbruddet ble de nøytrale værstasjonene stengt. Tyskerne måtte opprette sine egne. Alle værsystemer som påvirker Europa passerer Nord-Atlanteren. Det var derfor livsviktig for tyskerne å kontrollere øyene i området. Og like viktig for de allierte å hindre dem.

I august 1941 iverksatte de allierte Operasjon Gauntlet. Britiske, kanadiske og norske styrker skulle invadere Svalbard, evakuere lokalbefolkningen og ødelegge alle viktige installasjoner. Mer enn to tusen sivile ble evakuert. Bygninger, lagre og infrastruktur ble brent eller sprengt i luften.

Under hele operasjonen sendte de meteorologiske stasjonene på Svalbard ut falske værmeldinger om tåke og dårlig vær. Slik holdt de tyske rekognoseringsfly på avstand.

Da de allierte forlot Svalbard 3. september etterlot de seg en rykende ruin. Det siste soldatene gjorde var å sprenge værstasjonene i Longyearbyen og Kapp Linné i luften.

Kampen om Svalbard

Tyskerne forsøkte gjentatte ganger å opprette nye værstasjoner på Svalbard. Høsten 1941 bygde de stasjonene Bansø og Knospe. Bansø ble oppdaget av britene som sendte fire minesveipere til Svalbard og tvang tyskerne på flukt. Knospe opererte frem til sommeren 1942. Da besatte norske tropper ledet av kommandørkaptein Ernst Ullring Longyearbyen. Tyskerne måtte evakuere også denne stasjonen. Også fra værstasjonen Nussbaum ble tyskerne drevet på flukt.

Værkrigen raste på Grønland også. Sensommeren 1942 landsatte skipet Sachsen en gruppe tyske meteorologer og soldater som bygde opp stasjonen Holz­auge. I mars 1943 ble den oppdaget av den grønlandske sledepatruljen, og i mai ble stasjonen bombet av amerikanske B-24 fly.

Det var åpenbart at dersom værstasjoner skulle operere i fred måtte de etableres i hemmelighet. Og på et sted som var så avsidesliggende at de allierte aldri ville oppdage dem.

Et meget kaldt oppdrag

Det var sommer i Paris 1943. På den tyske hovedværstasjonen arbeidet Siegfried Czapka som telegrafist. Med ett tikket det inn en teleks. «Telegrafist søkes til oppdrag i et meget kaldt område.» Siegfried var ung og eventyrlysten, og meldte seg som frivillig.

Sammen med andre frivillige ble Siegfried sendt til en treningsleir i Alpene. Det eneste de fikk vite om oppdraget var at det ville bli langvarig og langt mot nord. På treningsleiren lærte de å stå på ski, klatre i isbreer og bygge igloer. De fikk opplæring i hvordan de skulle amputere frostskadde lemmer, håndtere våpen og forsvare seg mot isbjørner. Våren 1944 var opplæringen over. Endelig ville rekruttene få vite hvor de skulle og hva oppdraget gikk ut på. Men større begivenheter kom dem i forkjøpet.

Nordmann reddet D-dagen

Ved Englands sørkyst ventet hundretusener av soldater på signalet om å angripe. Målet var strendene i Normandie. Men været stoppet dem.

Voldsomme regnskyll og vinder feiet gjennom den engelske kanal og gjorde en invasjon umulig.

I England fulgte meteorologene utviklingen nøye. En gruppe amerikanske meteorologer benyttet seg av analoge metoder som trakk sammenligninger med tidligere værforhold. En annen gruppe var ledet av nordmannen Sverre Petterssen. Han var sin tids ledende teoretiske meteorolog. Denne disiplinen var nyere og også mer eksperimentell.

Dagen for den planlagte invasjonen var 5.juni 1944. Men været ble stadig verre. De amerikanske meteorologene var optimistiske og mente at været ville lette. Men Petterssen insisterte på å vente til 6. juni. Da ville det bli en luke i uværet stor nok til å gjennomføre landgangen, mente han.

De alliertes øverstkommanderende, general Eisenhower, fulgte Petterssens råd. D-dagen ble satt til 6. juni. Også den dagen opprant med vind og regn. Men det var mulig å krysse kanalen. Været kom til og med de allierte til hjelp. Den tyske generalstaben trodde ikke noen ville forsøke en landgang i slikt vær, og var uforberedt.

Om kvelden 6. juni stod mer enn 100 000 allierte soldater på fransk jord, og den 25. august falt Paris. Den britiske feltmarskalk Bernard Montgomery skrev at utsettelsen av D-dagen reddet de allierte fra en katastrofe.

Værstasjon Haudegen

I Tyskland håpet man fortsatt på seier. Pålitelige værmeldinger var viktigere enn noen gang.

I august 1944 seilte Siegfried Czapka og andre frivillige til Tromsø. Her møtte de meteorologen Wilhelm Dege. Han fortalte at oppdraget gikk ut på å opprette en hemmelig værstasjon med kodenavnet Haudegen på Nordaustlandet, det mest øde og isolerte stedet på Svalbard.

13. september ankom ekspedisjonen Svalbard. Isen hadde begynt å legge seg på Rijpfjorden, og utstyret til stasjonen måte slepes fram meter for meter. Etter noen dager var alt i land.

Fra stranden så mannskapet på Haudegen hvordan transportskipet forsvant i mørket. De var overlatt til seg selv og den arktiske vinteren.

Den siste utpost

Utover vinteren ble nyhetene fra Tyskland dystrere. Rapporter om allierte bombetokter kom stadig oftere. For å holde motet oppe arrangerte Dege opplesninger, musikkaftener og debatter.

Kun én gang ble hakekorsflagget heist over Haudegen. Det var 2. mai 1945. Da fikk de rapporten om at Adolf Hitler var død. Noen dager senere fikk Haudegen den siste radiomeldingen fra Tyskland. Krigen var over. Nå måtte de klare seg selv.

Mannskapet hadde rikelig med mat og forsyninger. Likevel fristet ikke en ny overvintring. Men operasjon Haudegen hadde vært så hemmelig at de allierte ikke visste hvor de befant seg. Og mannskapet ville ikke overgi seg frivillig.

I september 1945 fikk Haudegen en radiomelding.

Et skip var underveis, og tyskerne skulle overgi seg. 3. september seilte den norske selfangstskuta Blåsel inn Rijpfjorden. Kaptein Ludwig Albertsen ble rodd i land.

Det viste seg at han kjente Dege fra polarekspedisjoner før krigen. Etter å ha omfavnet hverandre ble Albertsen invitert på middag.

Selskapet var i ferd med å bryte opp da Dege utbrøt: «Men vi har ikke overgitt oss ennå!» Ingen av offiserene visste hvordan det foregikk. Til sist overleverte Dege kaptein Albertsen sin pistol. De siste tyske soldatene hadde overgitt seg.

Les mer: War North of 80 av Wilhelm Dege (2004) ● Weathering the storm av J.R. Fleming (2001)

Kanskje du er interessert i...