Sovjetiske soldater rykker fram gjennom byens ruinlandskap.

© RIA Novosti archive, image #44732 / Zelma / CC-BY-SA 3.0

Slaget om Stalingrad – blodig kamp blant ruiner

Tyskerne måtte erobre Stalingrad for å komme til de sovjetiske oljekildene. Av samme grunn måtte Den røde armé stanse dem for enhver pris. Prisen ble betalt av de sivile, som flyktet unna bombardementet eller gjemte seg i den stadig mer raserte byen.

9. februar 2019 av Christer Bergström

Det var et slag i slaget, og det raste i fem dager rundt en 90 ganger 50 meter stor og 35 meter høy koloss av armert betong. Siloen var blitt inntatt av tyskerne den 14. september 1942, men fire dager senere gikk sovjetiske soldater til motangrep og tok tilbake siloen. De gjorde den om til en forskansing og hindret dermed videre tysk framrykking i den sørlige delen av Stalingrad.

«Med støtte av stridsvogner angriper vår bataljon kornsiloen, hvorfra tykk røyk velter ut – kornet brenner. Vi påføres store tap. Av 200 mann i våre avdelinger er bare 60 tilbake. Kornsiloen holdes ikke av mennesker, men av djevler som verken flammer eller kuler biter på."

Med disse dramatiske ordene beskrev en tysk soldat kampen om siloen. Tyskerne satte inn to divisjoner for å bryte motstanden, men angrep etter angrep ble slått tilbake – ti stykker bare den 18. september. Ikke engang da siloen var blitt fullstendig omringet, ga de sovjetiske forsvarerne opp.

40 soldater forsvarte siloen

En av dem, soldaten Andrej Chozjajnov, sa senere:

«Hele bygningen skaket av eksplosjonene. Vi ble blindet av all røyken, men oppmuntret hverandre med høye kamp-rop. Etter en stund brøt det ut kamper inne i bygningen. Vi hørte fiendens åndedrett og skritt, men kunne ikke se dem i den tykke røyken, så vi skjøt mot lyden."

Til slutt, takket være Stuka-stupbombere, klarte tyskerne å ta kontroll over den nå fullstendig sønderskutte siloen. Det skjedde den 22. september. Sjokket var stort da de fant likene av 40 sovjetiske soldater – ikke flere –inne i bygningen. Det var disse som hadde holdt store deler av to tyske divisjoner stangen i fem dager. Den eneste overlevende, Andrej Chozjajnov, ble tatt som krigsfange. Han var blitt slått bevisstløs av en granateksplosjon den siste dagen, og da han kviknet til den 25. eller 26. september befant han seg i fangenskap.

Tyske soldater bombarderer kornsiloen som holdes av kun 40 russiske soldater.

© Bundesarchiv

Molotov-Ribbentrop-pakten

Sovjetunionens leder Josef Stalin trodde han hadde reddet sitt land fra krigen da han kastet alle prinsipper over bord og undertegnet en ikke-angrepspakt med Hitler-Tyskland i august 1939. Men dette var bare Hitlers måte å manøvrere på: han måtte ha ryggen fri til først å hamle opp med Polen og deretter Storbritannia og Frankrike. Hans egentlige mål med krigen var å knuse kommunismen og erobre «livsrom" for det tyske folket i øst.

I juni 1940 kapitulerte Frankrike. Da hadde tyskerne destruert mesteparten av den franske hæren og også drevet britene bort fra kontinentet. Samme måned begynte Hitler å planlegge sin Operasjon Barbarossa – den store invasjonen av Sovjetunionen. 

Operasjon Barbarossa

Stalin nektet å lytte til advarsler om et kommende tysk angrep. Resultatet var at Den røde hær, de sovjetiske væpnede styrker, var helt uforberedt da Hitler innledet sin invasjon den 22. juni 1941. Operasjon Barbarossa, som angrepet ble kalt, ble en komplett katastrofe for Sovjetunionen. I løpet av få måneder ble millioner av mennesker – sivile såvel som militære – drept, og landet mistet sine økonomisk viktigste områder. Tyskerne bedrev en ren tilintetgjørelseskrig der det uttalte målet var at titalls millioner sovjetiske borgere skulle bukke under.

Men krigen mot Sovjetunionen ble ikke så lett som de hadde forestilt seg. «Alt vi trenger å gjøre er å sparke inn døren og så vil hele den råtne bygningen kollapse," hadde Hitler uttalt.

Tyskerne trodde at russerne ville være helt umotivert til å kjempe for kommunismen. 

Høy kampmoral

Virkeligheten var den stikk motsatte. Tyske Joachim von Schwerin fortalte etterpå:

«Helt fra begynnelsen av felttoget viste den russiske soldaten seg å være mer motstandsdyktig enn hva tyske tropper tidligere hadde opplevd. Han var dyktig i forsvar og tapper under angrep. Hans oppførsel var raffinert, spesielt i kamper i mørket. I forsvar holdt han ofte ut til siste mann." 

De sovjetiske soldatene i Stalingrad nektet å gi opp til tross for at tyskerne var tallmessig og materielt overlegne da slaget ble innledet.

© Roger Viollet/Getty

Samme bilde framgår av en tysk hærrapport fra slutten av 1941:

«Hva har skjedd med russerne siden 1914–17, da de enten rømte eller kom mot oss med hendene i været så snart ildgivningen nådde sitt høydepunkt? Nå blir han i sin bunker og tvinger oss til å brenne ham ut, han foretrekker å bli stekt til døde i sin stridsvogn og hans flyvere fortsetter å beskyte oss selv etter at deres egne fly er satt i brann. Hva har skjedd med russeren? Ideologien har forandret ham! "

Russiske krigsveteraner har bekreftet at oktoberrevolusjonen i 1917 og de sosiale fremskrittene på 1920- og 1930-tallet hadde skapt enorm glød og entusiasme blant russiske ungdommer. De så framgang fra måned til måned og forventet et lykkerike i nær framtid. Bølgen av politiske forfølgelser på 1930-tallet ble tilskrevet korrupte, lokale pamper, og de forventet en rask slutt på dette. 

Politiske kommissærer

Da det nazistiske Tyskland invaderte landet i 1941 og truet med å ødelegge alt dette, ble millioner av unge russere grepet av raseri. Snart flokket de til rekrutteringskontorene. De viste seg helt uredde i kamp og også selvoppofrende – de ga gjerne livet sitt for å redde den nye staten som hadde gitt dem slikt håp om fremtiden.

Ved fronten ble de tatt hånd om av politiske kommissærer som regelmessig holdt en slags «pep talk" med soldatene – politiske forelesninger krydret med mer eller mindre sannferdig krigspropaganda. Dette ble supplert med historier om andre soldaters heltemot samt skildringer av de mest horrible overgrep som tyskerne hadde begått mot sivilbefolkningen – det fantes et vell av autentiske tilfeller av begge typer. Brev, dagbøker og en rekke veteraners egne minner bekrefter bildet av høy motivasjon på den russiske siden.

Det må imidlertid bemerkes at dette hovedsakelig gjaldt etniske russere (som utgjorde brorparten av Sovjetunionens befolkning). Stalin hadde allerede før han kom til makten blitt kritisert av Lenin fordi han diskriminerte andre folkegrupper enn den russiske – selv sin egen georgiske gruppe. Denne politikken ble bare forverret da Stalin tok makten i riket. Han bar et stort personlig ansvar for hungersnøden i Ukraina på 1930-tallet, og han deporterte hundretusener av mennesker fra ulike etniske minoriteter i Sovjetunionen. 

General Georgij Zjukov (til venstre) ledet Den røde armés motoffensiv ved Stalingrad, mens Friedrich Paulus hadde befalet over den tyske 6. armé.

Zjukovs motoffensiv

De etniske russernes kampvilje var imidlertid tilstrekkelig til at det svært vaklende Sovjetunionen kunne reise seg igjen. Vinteren 1941–42 påførte Den røde hær, under ledelse av general Georgij Zjukov, tyskerne et alvorlig nederlag foran Moskvas byporter. Men tross Zjukovs protester drev Stalin igjennom at den sovjetiske motoffensiven skulle strekkes ut langs hele den 160 mil lange fronten.

Det som kunne ha blitt en avgjørende seier mot den tyske hærgruppen vest for Moskva ble dermed vannet ut til motoffensiven falt sammen av maktesløshet.

Våren 1942 var de to partene i krigen på østfronten å ligne med to boksere som slo løs på hverandre i runde etter runde til begge var totalt utmattet. 

Ville innta oljefelt

Det ble tyskerne som tok initiativet. De innså at det ikke lønte seg å gå løs på Moskva. I stedet la de planer for å slå til mot den sovjetiske økonomiens Akilleshæl – oljefeltene i Kaukasus.

Den 28. juni 1942 innledet Hitler sin andre sommeroffensiv på østfronten med dette målet for øye. Stalin trodde at angrepet ville bli rettet mot Moskva, og han hadde konsentrert sine sterkeste militære avdelinger der. Tyskerne var derfor tallmessig overlegne da de slo til og feide raskt bort sine motstandere. Først handlet det om å sikre flanken, og av den grunn ble området mellom elvene Donets og Don okkupert i løpet av juli 1942.

Slaget om Stalingrad

I august 1942 startet offensiven sørover mot Kaukasus. Samtidig ble to tyske hærer, den 6. armé og den fjerde panserhær, satt inn mot Stalingrad i øst. Det blir noen ganger sagt at begge sider kastet såpass store ressurser inn i kampen om Stalingrad fordi byen bar Stalins navn. Men dette spilte en underordnet rolle. Byen hadde en sentral strategisk betydning. Den lå på elven Volgas vestre bredd, og en erobring av byen ville gi tyskerne mulighet til å beskytte den tyske hærgruppen som trengte inn i Kaukasus fra russiske angrep fra siden. I tillegg kunne tyskerne, med base i Stalingrad, avskjære elven Volga – den viktigste transportruten for den sovjetiske oljen.

Zjukov omringet tyskernes 6. armé i en knipetangsmanøver.

© Sovfoto/Getty

Gatekampene i Stalingrad

Ingen andre steder skulle de sovjetiske soldatenes utholdenhet og vilje til selvoppofrelse få så stor betydning som under slaget om Stalingrad. Den tyske 6. armé under general Friedrich Paulus var med sine over 300 000 mann den største i hele krigen. Men den sovjetiske 62. armé med bare 40–50 000 mann nektet ganske enkelt å gi opp forsvarskampen.

Etter at tyskerne hadde overmannet russerne, gikk disse bokstavelig talt under jorden – ned i Stalingrads kloakker. De kom opp igjen bak ryggen på tyskerne for å angripe på nytt.

Tyskerne satt fast i det de selv kalte en «rottekrig", skånselløse kamper mann mot mann om hvert hus, hvert rom, hver husklynge, samt nede i den fuktige kloakken. En tysk soldat fortalte senere om de desperate kampene:

«Fronten utgjøres av korridoren mellom utbrente rom eller av det tynne taket mellom to etasjer. Det er en kontinuerlig kamp døgnet rundt. Fra etasje til etasje bombarderer vi hverandre med granater. Vi kjemper i røyken, blant granathylser, blodpøler, biter av møbler og avrevne kroppsdeler."

Sjette armé gikk i Zjukovs felle

Midt i alt dette samlet Zjukov, beordret til Stalingrad for å lede slaget, nye sovjetiske avdelinger nord og sør for byen. Den 19. november 1942 gikk de til angrep i en knipetangsmanøver som fanget hele 6. armé i en felle. 

Mange tyske krigsfanger kom aldri tilbake fra de sovjetiske fangeleirene.

De neste ukene avtok kampene inne i Stalingrad. Zjukov nøyde seg med å holde byen omringet mens Den røde hær fortsatte å avansere vestover. Tyskerne hadde en stor armada av transportfly som sto klar til å forsørge 6. armé, men forsterkninger av sovjetiske jagerfly forhindret dette. Snart brøt det ut hunger blant de tyske soldatene.

100 000 tyske fanger

Paulus hadde avvist et tilbud om kapitulasjon, og rødehæren gikk derfor inn i det omringede området og hentet ut de tyske soldatene som var halvdøde av sult og sykdom.

Omlag 100 000 tyskere havnet i fangen-skap. 80 prosent var skadd, mange av dem med koldbrann på grunn av mangelen på medisinsk utrustning. Paulus selv lot seg ta til fange den 31. januar 1943, og to dager etter kapitulerte de siste tyske avdelingene.

Seieren ble vendepunktet i annen verdenskrig. I Stalingrad begynte den sovjetiske offensiven som skulle føre Den røde hær til Berlin i 1945.

Kanskje du er interessert i...