Måløyraidet ble en alliert seier

I grålysningen den 27. desember 1941 er en britisk konvoi på vei inn i Vågsfjorden. I løpet av noen intense timer blir krigens brutale frontlinjer flyttet til to små øyer utenfor norskekysten. Måløy-raidet er i gang.

31. mai 2016 av Grete Gaulin

Britiske kommandostyrker var blitt opprettet allerede tidlig i krigen. Men høsten 1941 hadde de ennå ikke engasjert fienden i kamp. Soldater og sabotører trengte et oppdrag som både kunne sikre en etterlengtet moralsk seier og samtidig påføre tyskerne et smertelig militært nederlag.

Langs norskekysten var det flere mål som kunne passe. Både Vågsøy og byen Måløy huset fiskeoljefabrikker som sørget for livsviktige A-vitaminer for tysk ubåtpersonell og som også kunne bidra til produksjonen av dynamitt.

Norskekysten var dessuten strategisk viktig på grunn av den tyske utskipingen av jernmalm fra Narvik, og fordi konvoiene med våpen og militært utstyr til Sovjetunionen gikk via Barentshavet. Måløy og øya Vågsøy hadde i tillegg den fordelen at de lå innenfor operasjonsradiusen til britiske flybaser i Skottland og på Shetlandsøyene, samt strender som gjorde det fysisk mulig med en amfibisk landing. I midten av november 1941 blir det besluttet at Vågsøy og Måløyna skal angripes, i tillegg til Lofoten. En komplett modell med gater, fabrikker og tyske garnisoner blir laget over de to øyene, slik at soldatene kan gjøre seg kjent med området.

Tyskerne har organisert et sterkt forsvar av øyene. Ved innseilingen til Vågsøy må den britiske konvoien først passere en observasjonspost på Husevågøy, og i selve fjorden er de under trussel av beskytning fra Rugsundøy kystbatteri.

Ved den trange innseilingen til Ulvesundet vil de dessuten være på sikt- og skuddhold av batteriet på Måløyna, og i tillegg finnes det et tredje batteri om lag ti kilometer unna.

Forsterket tysk nærvær

Meningen er at britiske bombefly skal slå ut disse batteriene, engasjere tyske fly i luftkamper og bombe de tyske flybasene på Herdla og i Stavanger. Målet for konvoien er derimot å landsette tropper på begge øyene som skal sprenge fiskeoljefabrikkene, slå ut kommunikasjonssentra og sikre seg tyske dokumenter og utstyr av militær betydning. I tillegg skal styrken drepe flest mulig tyske soldater, eliminere det tyske hovedkvarteret på Ulvesund hotell og destruere alle tyske garnisoner.

En norsk gruppe på 52 mann under ledelse av Martin Linge er med for å arrestere norske forrædere, mens resten av styrken består av om lag fem hundre soldater og 52 sabotører som skal stå for sprengningene. De står overfor den tyske 181. divisjon som til vanlig teller 250 soldater. Men den norskbritiske angrepsstyrken er ekstremt uheldig med tidspunktet. Det er midt i julen, og 50 kamptrente soldater på perm befinner seg også på Vågsøy.

Den allierte konvoien på sju skip, hvorav fire destroyere, starter innseilingen i Vågsfjorden i de tidlige morgentimene tredje juledag. Den blir spottet av den tyske observasjonsposten på Husevågøy, men de tyske vaktene tror det er egne skip.

Utenfor syne av tyske soldater er allierte troppeskip allerede på vei mot den lille bukta Holvikja pluss et annet landgangssted sør for Måløy. Begge buktene ligger slik til at de er usynlige for batteriene på Rugsundøy og Måløyna, og fra denne posisjonen blir det låret landgangsbåter som skal ta soldater og sabotører til de to øyene.

Røykteppe av fosfor

Klokka 08.48 blir det sendt beskjed til hovedskipet HMS Kenya om at styrkene er på vei mot land, og at bombardementet kan begynne. To av destroyerne tar opp posisjon ved siden av Kenya, og et intenst bomberegn faller over begge øyer. Angrepet kommer fullstendig overraskende på tyskerne. Batteriet på Måløyna rekker aldri å avfyre et eneste skudd, mens batteriet på Vågsundøy gjør noen spredte forsøk på motstand.

Landgangsstyrkene, som er dekket av et røykteppe lagt av flyene, tar seg uhindret inn på strendene. Et britisk fly blir truffet av antiluftskyts, og krasjer hylende ned i vannet under. En av røykbombene blir sluppet over egne styrker, og to menn blir drept mens andre blir brent til døde av fosfor.

I mellomtiden har soldatene på Måløyna tatt oppstilling foran de avtalte målene. Øya blir tatt uten store problemer, og batteriet er snart på britiske hender. Grupper av tyske soldater velger å la seg ta til fange heller enn å løsne skudd, mens britene setter hele øya i brann.

Martin Linge blir drept

På Vågsøy går det ikke fullt så lett. Både britiske og norske kommandosoldater har nådd Måløy, men på Ulvesund hotell er det en tysk styrke som ikke har tenkt til å gi seg. Flere britiske offiserer og soldater er allerede drept av snikskyttere på takene.

Troppesjefen, en kaptein ved navn Herbert ”Algy” Forrester, beslutter å storme bygningen. Britiske soldater løper fram mens de kaster granater inn gjennom vinduene og skyter vilt rundt seg. Forrester selv er helt framme ved døren da han blir skutt av tyske soldater på innsiden. Angrepet smuldrer opp, og styrken trekker seg tilbake.

Kaptein Martin Linge tar over kommandoen. Han omgrupperer mennene og beordrer et nytt stormløp mot hotellet, men blir skutt og drept i samme øyeblikk som han runder hjørnet. Soldatene trekker seg igjen tilbake.

I mellomtiden har mannskapet på HMS Kenya mottatt beskjeden om at Måløyna er sikret. Det betyr at destroyerne kan seile gjennom den smale kanalen til Ulvesundet for å ta opp kampen mot fiendtlige skip og landsette styrker med oppgave å sperre fiendtlige troppemanøvrer nordfra. Flere tyske skip blir satt ut av spill eller senket.

Ved Ulvesund hotell er de allierte nå i ferd med å konsolidere stillingen. Hovedkvarteret tas på tredje forsøk, og sabotørene kan settes i arbeid. Begge de to øyene er nå erobret, og britene har kontroll over luftrommet.

Måløy-veteraner på D-dagen

Måløy-raidet har i ettertid blitt oppsummert som en militær suksess. Alle fiskeoljefabrikker så vel som kystbatterier og kommunikasjonssentre ble destruert, og det tyske nærværet på øyene ble eliminert. En rekke skip i tysk tjeneste ble senket, fiendtlig infrastruktur ble bombet og tre hundre tyske soldater ble drept eller tatt til fange.

Selve operasjonen tok ikke mer enn en arbeidsdag. Men i løpet av 7,5 timer fikk allierte kommandostyrker amfibisk erfaring som de seinere skulle bruke under landgangene i Afrika og Europa. Den allre viktigste av disse, var D-dagen 6. juni 1944, da en million soldater ble fraktet over den engelske kanal til Frankrike. Blant soldatene som krysset kanalen denne dagen fantes det flere som hadde høstet sin første erfaring på norskekysten. l

LES MER: Operation Archery: The Commandos and the Vaagso Raid 1941 av Ken Ford (2011)

Kanskje du er interessert i...