Ludmila Pavlitjenko; skarpskytter i Den røde armé under andre verdenskrig.

Ludmila Pavlitjenko.

© Rex/IBL

Ludmila Pavlitsjenko – skarpskytter i Den røde armé

Ljudmila Pavlitsjenko startet sin skytetrening i tenårene. Hun var ikke sen om å verve seg som skarpskytter da Tyskland angrep Sovjetunionen i 1941. Året etter hadde hun drept så mange tyskere at hun ble sendt ut på PR-turné.

20. september 2018 av Anna Larsdotter

Høsten 1942 prydet skarpskytteren Ljudmila Pavlitsjenko omslaget til den røde hærens avis Bloknot Agitatora. Bildeteksten lød: «Hun har drept 309 tyskere. Hvor mange har du drept?" Intensjonen var å trekke flere kvinner til den sovjetiske krigsmakten på et tidspunkt da tapene hadde skutt i været, men også å oppmuntre menn til å kjempe hardere i kampen mot de forhatte tyskerne. For de ville vel ikke være dårligere enn en kvinne? Under annen verdenskrig ble Pavlitsjenko et symbol på den kapable kvinnelige soldaten, offisielt hyllet av kommunistregimet. Hun ble sendt på en PR-turné til de allierte i Vesten, der hun ble mottatt med en blanding av beundring, nysgjerrighet og avsky. Intet annet land enn Sovjetunionen hadde våget å blande kvinnelige soldater inn i de væpnede styrkene. Det ble sett på som et dristig eksperiment.

Kvinnelige soldater skutt på stedet

I Tyskland syntes man hele ideen var usmakelig, og kvinnelige soldater ved fronten ble ofte skutt på stedet heller enn å bli tatt som krigsfanger. Tyskerne så dem ikke som jevnbyrdige soldater.

Pavlitsjenko hadde på sin side ikke mye til overs for nazistene. Hun var kjent for sitt velformulerte tyskerhat: «Jeg kan se på tyske lik uten å blunke, men en levende tysker gjør meg dårlig." 

Pavlitsjenko trente tidlig på skyting

Ljudmila Pavlitsjenko ble født i en liten by utenfor Kiev i Ukraina i 1916. Hennes tidlige barndom ble preget av 1917-revolusjonene og den etterfølgende borgerkrigen. Faren deltok på den røde siden, og familien flyttet ofte.

Ljudmila elsket sport og trente både svømming, seiling og skyting i tenårene. Slike aktiviteter ble organisert av Osoaviakhim, en populær kommunistisk, frivillig organisasjon som forberedte unge til militærtjeneste. Gjennom Osoaviakhim ble de unge skolert inn i en patriotisk tenkning og en tro på at landet deres ikke ville klare seg uten dem.

Ludmila Pavlitsjenko sluttet seg til 25. skytter­divisjon i Tjapajev i Odessa.

© Heritage/IBL

Ljudmila ble raskt en dyktig skytter. I et selvbiografisk essay publisert i det amerikanske kommunistmagasinet -Soviet Russa Today i 1942 forteller hun om hva som drev henne. Hun ville se om hun, som jente, kunne skyte like bra som guttene. Selvfølgelig kunne hun det. Under en skytekonkurranse med tolv premier i potten tok Ljudmila alle sammen. 

Andre verdenskrig brøt ut

Etter syv år på skolen jobbet Ljudmila Pavlitsjenko i en periode som dreier på en våpenfabrikk. Så begynte hun å studere historie og startet på en avhandling om den ukrainske politiske og militære 1600-tallslederen Bogdan -Khmelnytskij.

Helsen hennes var imidlertid ikke den beste, og hun måtte tilbringe en periode på et sanatorium ved Svartehavet. Det var her nyheten om den tyske invasjonen nådde henne. Plutselig frisk bega hun seg til et kontor i Odessa.

Skarpskytter i Odessa

Mange kvinner så det som en selvfølge at de skulle delta i krigen. De var preget av -sosialismens syn på kvinner som sterke og viktige. Men ikke alle offiserer var komfortable med tanken, i hvert fall ikke på begynnelsen av krigen. Noen mente at kvinner burde delta som sykepleiere, en idé som overhodet ikke slo an hos Ljudmila Pavlitsjenko. Til slutt greide hun å komme seg inn i 25. Tsjapajev-divisjon.

Høsten 1941 deltok divisjonen i kamper mot tyskere og rumenere under beleiringen av Odessa. Som skarpskytter hadde Ljudmila alltid med seg en observatør som spanet for henne og telte antall ofre. Da Odessa falt, kunne Ljudmila telle 187 drepte fiender. Antallet steg raskt da divisjonen ble flyttet til Sevastopol på Krim.

Ljudmila Pavlitsjenko med sovjetiske gårdsarbeidere.

Skarpskytter med tålmodighet

Som alle skarpskyttere innså Ljudmila Pavlitsjenko at styrke og utholdenhet var like viktig for å lykkes som evnen til å treffe målet. Hennes arbeidsdag startet ofte klokken fire om morgenen, og hun tilbrakte ofte timer i iskalde eller brennhete skjulesteder i påvente av et bytte. Ljudmila beskrev etterpå hvordan hun utviklet en «helvetes tålmodighet", men at den tross alt hadde sine grenser. Hvis hun ventet i tre dager uten å få en eneste tysker i sikte, var hun så irritert når hun kom tilbake til forlegningen at ingen våget å snakke med henne.

Pavlitsjenko ble såret fire ganger under oppholdet på Krim. Granatsplinter i hodet gjorde henne også døv i en periode. Det var nå, med 309 drepte «fascister" (hvorav 36 skarpskyttere) at hun ble en frontfigur også i Stalin-regimets PR-maskineri.

Pavlitsjenko på PR-reise i Amerika

Bilder og artikler om hennes innsats ble spredt i pressen, og militær-ledelsen bestemte seg for å sende henne på turné. Ljudmila skulle drive lobbyvirksomhet blant vestlige allierte for å få dem til å åpne den andre fronten, slik Stalin ønsket. En slik front ville avlaste den sovjetiske hæren i øst. Hvem kunne gjøre det bedre enn en kjekk og fotogen kvinnelig løytnant med medaljer på brystet?

Høsten 1942 reiste Ljudmila og en mannlig skytter, Vladimir Psjelintsev, til Nord-Amerika. Det var ingen tvil om at det var Pavlitsjenko som tiltrakk seg mest oppmerksomhet. 20 000 mennesker samlet seg i Ontario i Canada for å få et glimt av henne og i Washington ble hun mottatt av presidentparet Roosevelt.

Woody Guthrie skrev hyllestsang

Folkemusikeren og kommunisten Woody Guthrie skrev sangen «Miss Pavlichenko" til Ljudmilas ære. Under en tale i Chicago sa hun: «Mine herrer, jeg er 25 år gammel, jeg har allerede drept 309 nazistiske inntrengere ved fronten. Synes dere ikke, mine herrer, at dere har gjemt dere bak ryggen min lenge nok?"

Hun var overrasket og irritert over reporternes irrelevante spørsmål. Fikk hun og andre kvinnelige soldater bruke sminke i felten? Krøllet de håret sitt? Hva slags undertøy hadde de under uniformen? De amerikanske avisene skrev at frøken Pavlitsjenko burde hatt et kortere skjørt og at hun spiste for mye. For amerikanerne på hjemmefronten var den virkelige krigen langt, langt borte, bemerket Ljudmila. 

Eneste skole bare for kvinnelige militære 

Tilbake i Sovjetunionen begynte hun, på Stalins ordre, å jobbe som instruktør for ferske skarpskyttere. Stadig flere kvinner fattet interesse for denne elitegrenen i krigsmakten.

I mai 1943 ble verdens første og eneste militærskole for kvinner etablert i Moskva-regionen. Kvinnene her bygget selv sine kaserner, trente og praktiserte skyting minst ti timer hver dag. De lærte seg ikke bare hvordan de skulle håndtere de Mosin-Nagant-riflene som skulle bli deres trofaste følgesvenner, men også lettere og tyngre maskingeværer og håndgranater. I tillegg praktiserte kvinnene bajonettkamp og bryting.

Etter krigen gjenopptok Ljudmila Pavlitsjenko sine historiestudier. Hun ble ansatt som forskningsassistent ved den sovjetiske flåtens hovedkontor og jobbet deretter for en krigsveterankomité. Hun døde i 1974, 58 år gammel, og ble begravet på Novodevitsjij-kirkegården i Moskva sammen med en rekke andre berømte sovjetborgere.

Fra venstre stridsvognføreren Marija Oktjabrskaja, skarpskytteren Roza Sjanina og kamp-pilot Marina Raskova.

Fakta: Flere kvinner i Den røde armé

Marija Oktjabrskaja (1905–44)

Da Oktjabrskaja fikk beskjed om at hennes mann hadde falt i krigen brukte hun alle sparepengene på en stridsvogn som hun ga til Den røde hær. Hun utdannet seg til sjåfør og mekaniker og deltok for første gang i kamper i oktober 1943. Våren etter ble hun drept av en granatsplint mens hun var i ferd med å reparere sin T-34. 

Marina Raskova (1912–42)

Navigatør, kamp-pilot og personlig venn av Stalin som etablerte tre bombefly-regimenter utelukkende bemannet av kvinner. Mest kjent er 46. Taman garde nattbomber­regiment, som tyskerne kalte «nattheksene". Raskova var sjef for et av de to andre regimentene, men omkom før hun havnet i kamp. Hun styrtet på vei til Stalingrad i desember 1942.

Roza Sjanina (1924–45)

Sjanina er, i tillegg til Pavlitsjenko, Sovjet-unionens mest kjente skarpskytter. Det skyldes delvis at hun skrev dagbok mens hun var i felten, til tross for at det var strengt forbudt. Dagboken ble publisert på 1960-tallet. Sjanina var utdannet skarpskytter og ble senere befal for en kvinnelig skarpskytteravdeling. Hun falt under offensiven i Øst-Preussen mot slutten av annen verdenskrig. 

Kanskje du er interessert i...