Krigsfanger i Norge

Intet annet land mottok så mange krigsfanger som Norge under annen verdenskrig. 140 000 russere, polakker og jugoslaver bygget veier, jernbaner og flyplasser som ble viktige ikke bare for tyskerne, men også for Norge i etterkrigstiden. Fangene selv ble derimot glemt.

En dag i oktober 1941 går den russiske krigsfangen Ivan Pasjkurov i land på Ørlandet ved Trondheim. Han er sersjant i Den røde armé og er blitt tatt til fange av tyskerne etter Hitlers invasjon av Sovjetunionen fire måneder tidligere.

Sammen med 800 andre krigsfanger er Pasjkurov blitt sendt med skip fra den tyske byen Stettin. Målet er en krigsfangeleir på Ørlandet, der fangene skal bygge en flyplass for tyskerne. Pasjkurov er allerede merket av flere måneder i leirer på Østfronten. «Vi var en forkommen flokk – fillete, ubarberte, skitne og fulle av lus – og så underernærte at vi knapt kastet skygge», skriver Pasjkurov senere i sin selvbiografi.

Langs veien fangene går samler det seg nordmenn. Noen stikker til fangene en brødbit. Andre feller en tåre ved synet av dem.

Flest sovjetrussere

Ivan Pasjkurov var en av 140 000 krigsfanger i Norge under annen verdenskrig. De kom fra 16 land i det okkuperte Europa. Sovjetrusserne utgjorde den største gruppen på 100 000. Dernest fulgte 7 300 polakker og 4 200 jugoslaver. Men ikke alle hadde blitt tvangssendt. Mange, særlig polakker, var vervede sivile. Og rundt ti prosent av sovjetrusserne var desertører fra Den røde armé og fungerte som hjelpemannskap for tyskerne. Også de ble regnet som krigsfanger.

Bakgrunnen for at den svære arbeidsstyrken ble sendt til Norge var at det ikke var tilstrekkelig norsk arbeidskraft til å betjene den tyske krigsøkonomien. Fangene ble derfor sysselsatt med alt fra tømmerhogst og bygging av flyplasser til produksjon av lettmetall for de tyske flyfabrikkene. Men Hitler hadde også mer spesifikke byggeplaner i Norge, landet han i 1942 omtalte som «krigens skjebnesone.” Det var her han mente det var størst mulighet for en alliert invasjon.

Som «byggeleder” for disse større prosjektene sto den såkalte Organisation Todt, som hadde fått sitt navn etter lederen Fritz Todt og hadde ansvaret for byggeprosjekter i alle okkuperte land. Et av prosjektene han beordret var Atlanterhavsvollen – et sammenhengende festningsverk fra Frankrike gjennom Belgia, Nederland, Danmark og langs norskekysten der det ble bygget over 500 bunkere og skytestillinger.

Bygget Polarbanen

Selve prestisjeprosjektet var imidlertid Nordlandsbanen. Den nordlige jernbanestrekningen med start i Trondheim hadde inntil 1940 ende-stasjon på Grong.

Hitler ville videreføre den til Fauske og etter hvert til Kirkenes under navnet Polarbanen. For den tyske Føreren spilte denne banen, sammen med Riksvei 50, en strategisk nøkkelrolle. Dels fordi den ville gjøre det enklere å frakte jernmalm fra Kiruna og nikkel fra Finland gjennom Norge til Tyskland. Og dels fordi den ville sørge for raskere transport av forsyninger til de tyske styrkene i nord.

Det var på Nordlandsbanen de fleste krigsfangene ble satt inn. Brorparten av de 500 fangeleirene på norsk jord ble anlagt i nord, og nesten alle ble drevet av Wehrmacht. Unntakene var fem leirer for jugoslaviske fanger som ble opprettet av SS i 1942.

Disse leirene var i praksis dødsleirer. En av dem, Beisfjord sør for Narvik, hadde den høyeste dødsraten av alle de norske leirene. Her døde hele 82 prosent av fangene av sykdom, mishandling og henrettelser. Den daglige matrasjonen var 250 gram brød, litt margarin og en suppe med litt grønnsaker oppi. På dette skulle fangene arbeide opptil 15 timer om dagen, enten på vei- eller baneanlegg, eller rundt leiren.

I juli 1942 brøt det ut tyfus i Beisfjord-leiren. 287 fanger av i alt 900 ble erklært smittet. I puljer på 20 ble de ført bort til massegraver og henrettet. Noen av de syke klarte å barrikadere seg i en av sykebrakkene, men SS-vaktene og den norske Hirdvaktbataljonen gjorde kort prosess. De satte fyr på sykebrakken og alle brant inne.

De 588 friske fangene ble sendt i karantene på Bjørnefjell ved Narvik. Flere ble syke, og døde av utmattelse under veiarbeidet de ble satt til. De ble begravd langs veien. Fire måneder etter at gruppen med de jugoslaviske fangene ankom Beisfjord, var 748 av 900 døde.

Blodveien i Nordland

Noen av de overlevende fra Beisfjord ble sendt til Korgen leir for å bygge Riksvei 50 over Korgfjellet. Denne veistrekningen var en av de to i Nordland som fikk navnet Blodveien. En norsk veiarbeider skildret senere mishandlingen som sovjetrussiske og jugoslaviske krigsfanger ble utsatt for av norske vakter. Behandlingen var «av den art at dersom jeg ikke hadde sett det selv, hadde jeg aldri trodd at slikt kunne foregå.» Fangene ble slått, sparket og kastet stein på. Manglende innsats i arbeidet ble rapportert. Straffen var opptil 50 stokkeslag. Flere slike «behandlinger» endte fort med at fangene ble slått ihjel. Nesten to tusen døde under arbeidet på de to veistrekningene.

Mange krigsfanger overlevde takket være den norske lokalbefolkningen. Matpakker ble smuglet gjennom leir-gjerdet eller «mistet” på veien mellom leirene og anleggsområdet. Hjelp fra nordmenn sørget for at stadig flere fanger klarte å flykte fra leirene.

Men det å hjelpe krigsfanger var forbundet med stor risiko. Faktisk var dette noe av det farligste du kunne gjøre i krigstidens Norge. Kontakt mellom fanger og nordmenn var forbudt. Minst 93 ble arrestert etter å ha hjulpet krigsfanger med mat eller flukt. Åtte av de norske hjelperne døde.

Det tyske nederlaget ved Stalingrad i februar 1943 ble et vendepunkt også for krigsfangene i Norge. Hitler skrinla planene om en jernbane fram til Kirkenes. Ved fredsslutningen 8. mai 1945 var Nordlandsbanen ikke ferdigstilt lenger enn til Dunderland fem mil nord for Mo i Rana. Riksvei 50 – dagens E6 – var bare bygget deler av strekningen.

De menneskelige kostnadene for byggeprosjektene var enorme. 13 000 russiske og 2 400 jugoslaviske krigsfanger mistet livet. Tapstallene for den tredje største gruppen, polakkene, var mindre, siden de fleste av dem var lønnede sivile.

Sendt hjem til leire

Hjemsendelsen av fangene startet i juni 1945. Men ikke alle ønsket å vende tilbake. 1 200 polakker ble værende i Norge, og det samme gjorde 15 sovjetiske krigsfanger. At de ikke var flere, skyldtes at Sovjetunionen hadde gjort en avtale med de allierte om å få sine krigsfanger hjem.

Tilbake i Sovjetunionen ble drøyt halvparten av fangene sendt til sine hjemsteder. Resten ble befordret til ulike leirer for forhør eller tvangsarbeid, siden de ble sett på som landsforrædere av Stalin.

Ivan Pasjkurov overlevde prøvelsene i fangenskap og var en av de 15 som ble boende i Norge etter krigen. Han så ikke hjemlandet igjen før i 1974.

LES MER: Sovjetiske krigsfanger i Norge 1941–1945. Antall, organisering og repatriering av Marianne Neerland Soleim (2009) ● Norske leire: Beisfjord ved Narvik, 1942–1945 av Michael Stokke (2011)

Kanskje du er interessert i...