SS-lederen Reinhard Heydrich ble drept i Praha av tsjekkiske motstandsmenn. Hevnen ble fryktelig.

Hevnen fra SS: Hele Lidice ble utradert

Den 10. juni 1942 ble den lille tsjekkiske byen Lidice jevnet med jorden og innbyggerne enten fordrevet eller massakrert. Udåden var hevn for attentatet på SS-leder Reinhard Heydrich.

9. juni 2018 av Emma Bergman

Datoen var 9. juni 1942, og det var blitt kveld i den lille tsjekkiske landsbyen Lidice med sine 476 innbyggere. Landsbyboerne lå og sov etter en lang dag med hardt arbeid. Lite visste de at det tyske politiet hadde omringet landsbyen og sakte men sikkert stengt alle rømningsveier. Klokka var nesten elleve da natteroen ble flerret av motorbrøl og støvletramp.

Skremte innbyggere løp til vinduene og så at det vrimlet av soldater og SS-menn utenfor.

Gestaposjefen i Praha, Horst Böhme, hadde installert seg i et stort hus i landsbyen. Beboerne var blitt kastet ut og ordføreren tilkalt. Böhme krevde å få utlevert alle dokumenter om landsbyens innbyggere samt pengene fra byens lille sparebank. 

Alle beordret til Lidice kirke

Det var over midnatt da soldatene stormet inn i folks boliger. Alle fikk ordre om å begi seg til landsbyens kirke og bringe med seg alle verdisaker samt mat for tre dager. En kø av skremte og forvirrede menn, kvinner og barn beveget seg mot kirken, omringet av soldater. Vel framme fikk de en ny ordre: kvinner og barn til skolen, alle menn over 15 til en stor bondegård i nærheten. Hundeglam og geværskudd gjenlød i natten.

Inne på skolen var SS-menn opptatt med å samle sammen kvinnenes verdisaker. Natten virket endeløs, men til slutt ble kvinnene føyset opp på lastebiler i grålysningen. De ble fraktet ut av byen, og så hvordan tyske soldater rensket husene deres for alt som fantes av verdier: symaskiner, sykler, klær og mat. Kvinnene fikk et siste glimt av sine menn, fedre, brødre og sønner der de sto oppstilt utenfor våningshuset. 

Tyske soldater foran en utbrent bolig i Lidice i juni 1942. Alle hus ble revet, og alle spor av byen Lidice ble totalt utradert. 

© Getty

Attentatet mot Heydrich

Tre år tidligere hadde tyske tropper marsjert inn i hovedstaden Praha. Halve Tsjekkoslovakia var blitt omdannet til Reichsprotektorat Böhmen und Mähren, og mange tsjekkere hadde protestert i form av demonstrasjoner og sabotasjeaksjoner. Det var for å «rydde opp" i denne situasjonen at Hitler hadde sendt SS-leder Reinhard Heydrich til Tsjekkia høsten 1941.

Heydrich beordret massehenrettelser, og fikk snart tilnavnet «slakteren fra Praha." Samtidig hevet han matrasjonene for arbeiderklassen og innbilte seg dermed at han hadde pasifisert Tsjekkia. «Hvorfor skulle tsjekkerne ønske å skyte meg?" spurte han kolleger som var forundret over at Heydrich dro rundt i Praha uten livvakter. Heydrich hadde ingen anelse om at den tsjekkoslovakiske eksilregjeringen i London hadde beordret ham drept.

Granatsplinter traff Heydrich i ryggen

Om morgenen 27. mai 1942 ventet slovakiske Jozef Gabcik og tsjekkiske Jan Kubis spent på Heydrichs bil i en hårnålskurve utenfor Praha. De hadde blitt trent av den britiske agentorganisasjonen SOE og var deretter blitt fløyet inn til Tsjekkia.

Nå kunne de se bilen til Heydrich svinge inn i kurven. Gabcik hevet maskinpistolen for å skyte, men våpenet låste seg. Heydrich reiste seg opp for å åpne ild, men ble stanset av en anti-tankgranat som Kubis kastet. Granaten traff høyre bakhjul, og splinter trengte seg gjennom baksetet og inn i ryggen på Heydrich. Han ble hardt skadet og døde en uke etter.

Lidice skulle utraderes som hevn

Attentatmennene klarte å rømme, og i jakten på dem skylte en bølge av nazistisk terror og henrettelser over hele Tsjekkia.

Det var en ren tilfeldighet at navnet Lidice dukket opp i Gestapos etterforskning. I virkeligheten hadde byen ingenting med attentatet å gjøre. Indisiene tyskerne satt på var da også svake, men nazistene ønsket først og fremst å statuere et eksempel.

Den 9. juni ble Heydrich, med mye pomp og prakt, ført til sitt siste hvilested i Berlin. Samme dag kom ordren om at Lidice skulle jevnes med jorden. 

De 173 mennene i Lidice ble stilt opp mot en madrassdekket vegg før de ble skutt av tyske soldater 10. juni 1942.

© Getty

Alle menn i Lidice ble henrettet

Ikke før var kvinnene fraktet bort fra landsbyen før tyskerne begynte å henrette de tilfangetatte mennene. De ble ført inn i gårdens frukthage i grupper på fem og stilt opp foran en vegg dekket av madrasser som skulle hindre rikosjettering. Én etter én falt de til jorden, hvorpå en underoffiser steg fram og skjøt mennene i hodet en gang til. De døde ble liggende der de hadde falt, og de nye ofrene som ble brakt inn ble stilt opp foran dem.

Gestaposjefen Horst Böhme syntes det gikk for tregt, og snart ble mennene ført inn ti og ti i stedet. Til slutt lå det 173 døde i gresset. Den yngste var knapt 15 år gammel, den eldste over 84. Etter krigen vitnet en Gestapo-mann om Lidice-mennenes mot. «Lidice-mennene var avslappede, tapre og rakryggede. Ingen scener av personlig svakhet ble utspilt. Jeg vet ikke om de hadde krittstreker på jakkene sine som viste hvor hjertet var. Ingen leste opp dommen. De ble skutt uten å vite hvorfor."

Hele byen ble satt i brann

Etter massakren ble Lidice satt i brann. Røyken fra landsbyen steg opp til himmelen og ble observert fra en nærliggende gruve hvor fire menn fra Lidice jobbet nattskift. En av dem var den 38 år gamle Václav Hanf, pappa til tre barn og leder av landsbyens frivillige brannkorps. De andre gruvearbeiderne advarte mennene fra Lidice mot å vende tilbake til byen, men de gikk likevel. De måtte vite hva som hadde skjedd. Hvis deres familier var drept og hjemmene rasert, kunne tyskerne like gjerne drepe dem også. På veien tilbake ble de arrestert av vakter og brakt til landsbyen for å henrettes. 

Først ble byens innbyggere massakrert og deretter ble Lidice lagt i aske. 

Kvinnene ble sendt til Ravensbrück

Lidices kvinner og barn var i mellomtiden blitt kjørt til den nærliggende byen Kladno, hvor de ble sperret inne i en gymsal. Etter tre dager kunngjorde vaktene at de skulle sendes til en arbeidsleir.

Mange av mødrene ble nå skilt fra barna sine fordi tyskerne påsto at det ville være mer behagelig for dem å reise med buss enn med tog. En ti år gammel gutt ville ikke skilles fra moren, men en Gestapomann rev gutten ut av armene på moren og kastet ham inn i en vegg. Etter at barna var slept bort, ble kvinnene telt og satt på et tog til konsentrasjonsleiren Ravensbrück. Tiåringens mor overlevde krigen, men så aldri gutten sin igjen.

Barna ble "fortysket" eller sendt til Polen

Et fåtall av barna fikk en annen skjebne. Det var barn som tyskerne mente kunne fortyskes, og disse ble gitt tyske navn og sendt til barnehjem og familier i Tyskland. Resten av barna ble satt på et tog til Polen. Blant dem var barna til Lidices brannsjef Václav Hanf. Den eldste, Marie, skulle snart fylle tolv år, søsteren Anna var elleve og den yngre broren Václav bare åtte år gammel. Marie og de andre større barna prøvde å ta seg av de små som gråt etter sine mødre og var redde for vaktene.

Barna ble fraktet til Lodz der de ble låst inn i en gammel tekstilfabrikk. Der sov de på et nakent gulv uten tepper over seg. De minste barna gråt av sult, men de større barna fikk ikke lov til å gi dem sine rasjoner – da tok fengsels-vaktene fra dem brødet. 

Frivillige deltok i gjenoppbyggingen av Lidice 1949.

© CTK/TT

SS-mann halshogde tolvåring 

Etter noen dager i Lódz ble ytterligere seks barn sendt til Tyskland. Både Marie og Anna var plukket ut, men ikke Václav. Da søstrene skulle skilles fra broren, gråt de så høylydt at han fikk bli med. Vel framme ble Marie skilt fra søsknene. Men Anna og Vaclav havnet i samme familie. Familien mente Václav var vanskelig og sendte ham til et nazistisk barnehjem. Der utspilte det seg en scene som gutten aldri skulle glemme.

En dag ble alle barna samlet på appellplassen. En 12-åring som ble oppfattet som obsternasig ble ført foran dem. Han måtte legge hodet på en blokk, og en SS-mann halshugget ham med en øks – en advarsel til andre som ikke føyet seg.

Bare 17 av 105 barn overlevde

Julen 1945 ble Václav funnet av en gruppe landsmenn som lette etter Lidices tapte barn. Han ble gjenforent med søstrene, men både moren og faren var døde. Søsknene var likevel heldige i forhold til de barna som ikke ble ansett som mulig å fortyske. De ble gasset til døde i en polsk tilintetgjørelsesleir.

Bare 17 av Lidices 500 barn overlevde krigen. Ni ble sendt for å bli fostret opp i Tyskland, men alle ble funnet etter krigen og kunne reise hjem. I Ravensbrück hadde Lidice-kvinnenes medfanger skjult for dem hva som hadde skjedd slik at de ikke skulle miste livsgnisten.

Nytt Lidice ble bygd opp

De overlevende kvinnene som vendte tilbake til Lidice etter krigen, fant en by som var fullstendig jevnet med jorden. Til og med grunnmurene og kirkegården var borte, og hele byen var en beitemark. Et nytt Lidice ble nå bygd, ved siden av det gamle som ble gjort til et minnesmerke over nazismens ofre.

Kanskje du er interessert i...