Handelsflåten valgte å gå i alliert krigstjeneste

I april 1940 beordret Vidkun Quisling den norske handelsflåten til tyske, italienske eller nøytrale havner. Men ordren ble ignorert. I stedet gikk over ett tusen norske skip og 30.000 sjømenn inn på alliert side i krigen. Om lag fire tusen nordmenn døde i den livsfarlige konvoifarten.

8. april 2015 av Grete Gaulin

En dag i februar 1943 stimer en mektig flåte ut av havnen i Hvalfjorden på Island og legger seg i formasjon utenfor. 26 handelsskip finner sin tildelte plass mens 38 eskorteskip slipper dypvannsbomber for å holde tyske ubåter unna denne fristende og stillestående lekkerbiskenen.

Om bord på det norske tankskipet Marathon er kaptein Sverre Sivertsen travelt opptatt med forberedelsene til sin aller første Murmansk-konvoi. Han vet at slagkrysseren Scharnhorst befinner seg i området de må igjennom, og at tyske ubåter – de såkalte «ulvene» – værer etter sitt bytte. Han vet derimot ikke at også Tirpitz befinner seg i Norge. Slagskipet har ennå ikke blitt navngjetent blant sjømenn i konvoiene.

Seilingen til Russland er beregnet til åtte dager, og konvoien beveger seg snart i retning av Bjørnøya. To dager etter blir den funnet av tyske rekognoseringsfly.

Tredje største tankflåte

I februar 1943 var krigen i Norge blitt nesten tre år gammel. Landet var okkupert, men nordmenn var likevel aktive på alle krigsfronter. I Canada ble norske menn trenet for «bikkjekamper» i lufta mot tyske fly, og hjemme var ni menn fra Kompani Linge snart klare for den dristige aksjonen mot tungtvannsanlegget på Vemork.

Men det fantes en annen norsk krigsinnsats også: handelsflåten. 9. april 1940 hadde denne flåten vært spredt på havner i alle verdensdeler, og de aller fleste av disse skipene hadde
etterkommet britenes krav om at de skulle gå til allierte havner. Vidkun Quislings pålegg om at handelsflåten skulle innfinne seg i tyskkontrollerte havner ble således ignorert. Det var en mektig flåte de allierte hadde sikret seg. Våren 1940 kunne Norge skryte på seg verdens tredje største tankskipflåte, bare slått av USA og Storbritannia. Flåten var også sårt tiltrengt fordi franske militære hadde valgt å senke sine skip snarere enn å overlate dem til britene. Den delen av krigsflåten som befant seg i Algerie ble bombet på ordre fra en rasende Winston Churchill som ville hindre at den falt i hendene på nazistene.

Vinteren 1943 gikk den norske handelsflåten i livsfarlig konvoifart på tre verdenshav. Over 30 000 norske sjømenn var allerede for krigsveteraner å regne. De aller fleste befant seg i Atlanterhavet der sjøkrigen var mest intens.

Ulvepakket drar nordover

Slaget om Atlanterhavet har blitt betegnet som den lengste, kontinuerlige militære konfrontasjonen noensinne. Til grunn for den, lå den allierte blokaden av Nazi-Tyskland og tyskernes motblokade av England.

Som øynasjon var britene helt avhengig av forsyninger på kjøl. Men i Atlanterhavet opererte både tyske ubåter, tyske overflateskip og tyske fly som Focke-Wulf Fw 200 Condor og Junkers Ju 290. Disse var på evig jakt etter allierte forsyninger til Tysklands hovedfiender Storbritannia og Russland. Siden konvoiene de første årene gikk uten eskorte, eller i beste fall med bare få krigsskip til å beskytte seg, var de sårbare for tyske angrep hvis de ble oppdaget.

I februar 1943 var slaget om Atlanterhavet inne i sin andre mest intense periode. Det de allierte ikke visste, var at denne runden med massive tyske ubåt-angrep var en siste krampetrekning fra naziregimets side.

Den 19. juli 1942 hadde storadmiral Karl Dönitz trukket tilbake alle ubåter fra kysten av USA. De amerikanske konvoiene gikk nå med fast eskorte, og var rett og slett for sterke. Sjefen for det tyske ubåtvåpenet måtte innse at akkurat denne kampen var tapt.

Men det betydde bare at hele ulvepakket ble flyttet til Nord-Atlanteren. Nå var det konvoiene mellom Canada og England, samt den livsviktige transporten til Russland, som fikk hele brottsjøen av tyske angrep. Det var altså en farefull ferd kaptein Sverre Sivertsen og hans mannskap hadde foran seg. Scharnhorst og det enda større slagskipet Tirpitz var ute etter skip som Marathon, og i Stavanger hadde tyskerne en base for de langtrekkende Focke-Wulf-flyene.

I tillegg var vinteren 42–43 den verste i manns minne, med voldsomme vinterstormer av orkans styrke som i seg selv utgjorde en alvorlig trussel mot både mannskap og fartøyer.

Konvoien var rustet til tennene og forberedt på det verste. De 38 krigsskipene av alle størrelser og typer utgjorde en forsterket eskorte langt ut over det vanlige, og var formet som to fullstendige ringer rundt konvoien.

Ryggraden i marinen

Mellom handelsskipene og norskekysten gikk det britiske slagskipet King George V med flere tunge kryssere og destroyere som hadde til oppgave å ta seg av Scharnhorst og Tirpitz dersom de skulle dukke opp.

Likevel kunne man ikke være sikker. Bare i den ene måneden oktober 1942 var 56 skip blitt senket i det såkalte «luftgapet» mellom Grønland og Island. Tusener av døde sjømenn lå allerede på havets bunn. Men tusener hadde også overlevd, og disse erfarne sjømennene utgjorde nå ryggraden i den norske marinen. Etter hvert som krigsforlisene tiltok, ble nemlig hele besetninger overført hit, og en betydelig andel marinesoldater og offiserer hadde sin bakgrunn fra handelsflåten.

For Sverre Sivertsen og mannskapet på Marathon skulle krigen få en lykkelig avslutning. Men det var nære på noen ganger. Et tysk fly som sjømennene ga navnet Waltzing Jerry hang kontinuerlig over konvoien, antakelig i påvente av at noen av skipene skulle sakke akterut. Jo nærmere Marathon kom land, jo større sjanse var det for at Sivertsen og hans sjømenn ville bli bombet fra lufta eller torpedert fra dypet. Det første angrepet kom 25. februar. Et trettitalls fly tordnet inn over konvoien, og ble møtt av kraftig motild fra luftvernkrysseren Arethusa og de andre eskorteskipene.

710 skip ble senket

Fire bomber ble sluppet bare over Marathon, men ingen traff. To nye angrep fulgte 26. og 28. februar. Et britisk skip fikk en fulltreffer, men bomben eksploderte ikke og ble liggende i lasterommet.

Konvoien kom dermed intakt fram til Murmansk. Andre var ikke så heldige. I løpet av de seks krigsårene senket tyske ubåter 3 500 allierte skip, med et samlet tap på over 70 000 sjømenn.  De allierte på sin side senket over åtte hundre tyske ubåter, og 30 000 av de 39 000 tyske soldatene som gjorde tjeneste på sjøen kom aldri tilbake.

Av de 1378 skipene Norge satte inn i alliert tjeneste, gikk 710 tapt. Om lag 4 000 norske sjømenn mistet livet. Men den norske handelsflåten var en betydelig faktor i å holde Storbritannia gående under den tyske blokaden.

40 prosent av all oljen som ble fraktet inn til britene gikk på norsk kjøl, og etter krigen uttalte en britisk politiker at den norske tankflåten spilte en like viktig rolle under slaget om Storbritannia som Spitfire-flyene.

LES MER:

Handelsflåten i krig 1939-1945 av Guri Hjeltnes (1995) ● En krevende vakt: En krigsseilers
nedtegnelser
av Sverre Sivertsen (2011)

Kanskje du er interessert i...