Lebensborn i Norge

Organisasjonen het Lebensborn, og målet var å avle barn med de rette «ariske» genene. For nazistene var Norge et El Dorado for høyverdig arvemateriale, og resultatet ble det største prosjektet for nazidrevne mødrehjem utenfor Tyskland med 12 000 fødte barn.

21. oktober 2014 av Grete Gaulin

I september 1944 blir skipet Monte Rosa nesten truffet av en bombe på turen mellom Norge og Tyskland. De 700 kvinnene og barna om bord våkner av smellet og de påfølgende rystelsene. De strømmer ut i korridoren, der det er stupmørkt og kaotisk. Skipsalarmen og skrikene fra passasjerene utgjør en kakofoni av skremmende lyder. Først etter mange timer klarer mannskapet å roe ned passasjerene. Monte Rosa er ikke truffet, og ferden videre blir udramatisk.

Kvinnene og barna er nesten alle norske. Nå er de på vei til et fremmed land fordi okkupasjonsmyndighetene har besluttet at de er å regne som tyske statsborgere. De har blitt sendt til Tyskland på det samme skipet som fraktet de siste jødene fra Norge til den visse død i det okkuperte Polen.

En «arisk» tilvekst

Det hele hadde begynt fire år før, da de første meldingene om «tyskerjentene” begynte å siple inn til okkupasjonsmyndighetene. Dette var jenter som hadde funnet seg kjærester blant de tyske soldatene i Norge, og ikke uventet var det flere av disse forholdene som endte i graviditeter.

Nazistene var henrykt. Her hadde man «reinnordiske norske kvinner” som frivillig innledet seksuelle forhold til raserene tyske soldater, med et resultat som åpenbart var noe Tyskland trengte: en arisk tilvekst til et samfunn som var blitt degenerert av «dårlig blod” og «underlegne mennesketyper”.

Diskuterte norsk potensial

Allerede 17. mai 1940 møttes to menn i München for å diskutere det norske «potensialet.” Den ene, Leonardo Conti, var reichsgesundheitsführer med ansvar for det tyske folkets «sunnhet”. Den and­re var Max Sollmann – leder for en organisasjon som strakk sine tentakler inn i alle okkuperte land: Lebensborn.

Lebensborn var blitt stablet på beina i 1935 for «å støtte opp om gravide ugifte kvinner”, som det het. I realiteten var det et prosjekt for å rase-rengjøre Tyskland. Organisasjonen var underlagt Heinrich Himmler, og målet var å fremme befolkningsvekst blant raserene innbyggere. Det spilte ingen rolle om kvinnene var gift eller ugift, bare de fødte barn med de rette gener. Man måtte forhindre at slike fostre ble abortert, et inngrep som fra 1943 medførte risiko for dødsstraff.

Tyskland blødde

På det tidspunktet blødde Tyskland bokstavelig talt ut store deler av sitt «ariske” blod ved at så mange soldater hadde falt og fortsatte å falle ved fronten. De som hadde mistet sine sønner ble oppmuntret til å adoptere «reinnordiske” barn.

Etter april 1940 var det logisk for tyskerne å utvide prosjekt Lebensborn til Norge, som hadde slikt vakkert og høyreist folk. Tyske soldater ble oppmuntret til å få barn med norske kvinner, og fikk endog permisjon for å være sammen med dem og en leksjon i hvilke dager i kvinnens månedlige syklus det var størst sjanse for befruktning.

Den første henvendelsen kom i juli 1940. En norsk jente var blitt gravid med en tysk soldat, og hans militære avdeling lurte på hva de skulle gjøre. I mars 1941 ankom så SS-Sturmbannführer Wilhelm Tietgen Oslo for å anlegge den første Lebensborn-institusjonen utenfor Tyskland. De neste fire årene skulle norske Lebensborn bli det mest omfangsrike i noe okkupert land. Bare i Tyskland ble det «tatt hånd om” flere krigsbarn enn i Norge.

Bodde bak tykke murer

De norske mødrehjemmene ble bygget i hurtigtogsfart, under over­oppsyn av Himmler selv. Tyske barnepleiersker og leger ble skysset nordover, etter hvert supplert av norske. 12 institusjoner kom på plass, de fleste i Sør-Norge, og mange hundre kvinner skulle med tiden bli sluset inn i disse. Her bodde de isolert fra et samfunn som fordømte dem; ofte bak tykke murer, ofte i årevis. Antall kvinner som var blitt gravide med tyske soldater økte sterkt høsten 1940 og våren 1941. Året etter, våren 1942, var antall saker oppe i 1453 og ved utgangen samme år var 2514 kvinner registrert. Mot slutten av krigen hadde SS kontroll over 7 600 mødre med barn, og selv etter krigen skulle barna fortsette å bli født med den følge at antall krigsbarn kan ha vært så høyt som 12 000.

Mange av kvinnene hadde ingen mulighet til å ta vare på barna sine. Noen ble kastet ut hjemmefra for å ha fraternisert med fienden, mens andre ikke maktet den sosiale fordømmelsen. Flere hundre barn ble oppgitt for adopsjon og minst 250 av disse endte i Tyskland.

Måtte ha stamtavler

Det var bare de «genetisk” sunne som ble sendt sørover. Barn av «sekunda kvalitet» ble adoptert bort i Norge, og barn av kvinner som hadde «samiske trekk” ble avvist. Selv så langt sør som Trondheim var barn med tyske fedre oppfattet som «ikke altfor verdifulle”, som det het i et brev fra Lebensborn i Trondheim. Det samiske innslaget i den nordnorske befolkningen gjorde at barna ikke var av den kvalitet at de ville bidra til blodets renselse i Tyskland. For å sikre seg denne kvaliteten ble kvinnene rasemessig vurdert.

Metoden som ble brukt var blitt utarbeidet av den tyske rasehygienikeren Hans F.K. Günther, som bygde sin kvasiforskning på den franske raseteoretikeren Arthur Gobineau. Kvinnene som skulle inn i programmet ble bedt om å legge ved bilder og stamtavler. De burde helst være høyvokst, ha høy panne med smalt ansikt, markerte kinn, smal nese, lyst hår, lyse øyne og hvit hudfarge. Det måtte ikke forekomme arvelige sykdommer i familien.

Tett kontakt med sivile

At norske kvinner ville bli forelsket i og gravide med tyske soldater var klart for okkupasjonsmyndighetene fra første stund. Det hadde de nemlig erfart i and­re okkuperte land. Med hundre tusener av soldater i Norge – hvorav mange bodde privat – var kontakten mellom okkupasjonssoldater og sivile tett. Mange nordmenn utviklet også vennskap med disse unge soldatene som ikke alltid ble sett på som representant for en okkupasjonsmakt. Mellom 30 000 og 40 000 kvinner innledet et forhold til fiendtlige soldater under krigen. De fleste parforholdene endte altså ikke i graviditeter, men alle møtte den samme fordømmelsen. I mai 1945 ble raseriet sluppet løs. Mange tyskertøser ble slept avgårde for å bli internert. Andre ble snauklipt av sinte nordmenn.

Det var ikke for å redde kvinnene at okkupasjonsmyndighetene besluttet å sende mødre og barn til Tyskland. De gjorde det for at barna skulle vokse opp der.

Høsten 1944 er Monte Rosa klar til avgang. Kvinnene om bord er enten gift eller har barn med tyske soldater. Begge grupper har lenge blitt oppfattet som tyske statsborgere, og har blitt varslet om at de vil bli sendt til Tyskland. Likevel kommer ordren om å dra som et sjokk.

Bare fem dager etter at reiseordren havnet i postkassene deres forlater de Norge med Monte Rosa. De fleste av dem skal etter hvert ta seg tilbake til hjem­landet gjennom det krigsherjede Europa. Men der venter en ublid skjebne for de såkalte tyskerbarna. Det skal gå 40 år før de sakte blir trukket ut av glemselen og skammen.

Les mer: Krigens barn: de norske krigsbarna og deres mødre av Kåre Olsen (1998) ● Vi ville ikke ha dem av Lars Borgersrud (2005) ● Skammens barn av Veslemøy Kjendsli (2001)

Kanskje du er interessert i...