Den store flukten 1944
Under annen verdenskrig greide 76 allierte krigsfanger å flykte fra en av de best bevoktede tyske fangeleirene gjennom en over 100 meter lang tunnel. Dette gjorde Hitler så rasende at han ga ordre om at de som ble fanget, skulle skytes.
Fangen Bennet L Kenyon tegnet flukten fra fangeleiren.
Lester «Johnny” Bull, kaptein i det britiske flyvåpenet, fikk et mindre sjokk da han som førstemann så opp av den 102 meter lange flukttunnelen om kvelden 24. mars 1944. I stedet for å munne ut i skogkanten utenfor den tyske fangeleiren, som de hadde beregnet, endte tunnelen i åpent terreng knapt 15 meter fra et av vakttårnene.
I ly av mørket greide Bull likevel å komme seg opp og inn blant trærne i skogen litt lenger borte. Etter ham fulgte mann etter mann, lydløst og i åndeløs spenning.
Først flere timer senere oppdaget en tysk vaktpost en av rømlingene rett utenfor oppgangen fra tunnelen.
Vakten blåste i fløyta og varslet resten av vaktstyrken. Men da hadde 76 allierte offiserer allerede greid å komme seg ut. Flukten var en av de største som ble organisert fra en tysk fangeleir under annen verdenskrig.
Antatt rømningssikker
Leiren de flyktet fra het Stalag Luft III og lå nær byen Sagan – i dag Zagan i Sørvest-Polen. Den hadde vært betraktet som rømningssikker da den ble tatt i bruk i mai 1942. Leirens tyske kommandant, oberst Friedrich--Wilhelm von Lindeiner-Wildau, kostet på seg å ha et ganske uanstrengt forhold til krigsfangene i leiren, i hoved-sak vestallierte flyoffiserer. Dette resulterte i en rekke fluktforsøk.
Bare sommeren 1942 gravde fangene rundt 40 tunneler for å forsøke å komme seg ut, men alle fluktforsøkene med unntak av ett ble forhindret av tyskerne. I det eneste tilfellet hvor noen greide å komme seg ut på denne måten, ble de tre rømlingene fort fanget. Etter dette besluttet lederen for planleggingen av flukt fra leiren, major Roger Bushell, at krigsfangene skulle avstå fra ytterligere fluktplaner til våren 1943 for å lulle tyskerne inn i troen på at de hadde gitt opp.
Bushell var en britisk jagerpilot som hadde sittet i fangenskap siden han ble skutt ned over Frankrike i 1940. Han hadde rømt fra tyske fangeleirer to ganger tidligere, men ble tatt begge ganger.
Britiske fanger i en av brakkene i leiren.
Planla masseflukt
Våren 1943 innledet Bushell arbeidet med sin store fluktplan. Denne gang-en skulle det bli en masseflukt hvor man håpet å få ut 200 mann. De tok til å grave de tre tunnelene – som de kalte «Tom", «Dick" og «Harry".
Planen var sinnrik. «Harry" ble for eksempel gravd under en jernovn i en av brakkene. Fanger som hadde vært anleggsingeniører i det sivile, konstruerte tunnelene, mens andre, som hadde vært gruvearbeidere og snekkere, gjennomførte utgravningene. Bunnbord fra sengene ble brukt til å holde de 60 x 60 cm brede tunnelene oppe, og det ble lagt skinner som førte fram små traller.
Sylinderformede tørrmelkbokser av blikk fra Røde Kors ble samlet inn og sammenføyd til ventilasjonsrør som førte frisk luft inn i tunnelene ved hjelp av belger laget av gummi-impregnerte vadsekker. Krigsfangene arbeidet på skift med å holde lufttilførs-elen i gang uten avbrudd.
Problemet med å få bort sanden som ble gravd unna, ble løst ved hjelp av såkalte «pingviner" – menn som hadde fått poser sydd fast på innsid-en av buksebena. De ble fylt med sand fra tunnelen, og så travet «pingvinene" bort til leirens idrettsplass, der de i et ubevoktet øyeblikk trakk i det lille snøret som tømte ut sanden. Siden kom andre fanger som drev og trente, bort og sørget for at sandhaugene ble stampet ned i bakken.
Laget falske dokumenter
I mellomtiden arbeidet skreddere med å lage forkledninger mens kunstnere forfalsket legitimasjonspapirer og reise-dokumenter. Hele dokumentbunter med falsk skrivemaskintekst ble tegnet for hånd, og der manglet det verken overkryssede ord eller bokstaver som så ut som de var for svake. Ett sånt dokument kunde ta en hel dag å lage. Da tyskerne ved en tilfeldighet oppdaget «Tom" under en befaring i august 1943, besluttet Bushell å gjøre et opphold i arbeidet med de andre tunnelene.
I mellomtiden arbeidet en liten gruppe fanger på et annet utbrytningsforsøk. De skjulte to mann i en hjemmesnekret bøylehest til gymnastikkøvelser. Den ble båret bort til et sted bare 30 meter fra leirens ytterste gjerder.
Selv om tunnelmunningen lå innen synsvidde av et vakttårn, klarte 76 fanger å komme seg opp og inn i skogen.
Mens medfanger hoppet over bøylehesten gravde de seg dag for dag stadig nærmere friheten. 114 dagers arbeid senere greide tre mann å komme seg ut om kvelden den 29. oktober 1943. Etter en eventyrlig flukt klarte alle tre å nå friheten i Sverige, og derfra kom de seg over til England. En av dem var Eric Williams, og han skrev senere en bok om denne bragden, som på norsk fikk tittelen Den trojanske hesten.
Ved en annen anledning marsjerte tre fanger, utkledd som tyske soldater, like godt ut gjennom porten sammen med 24 fanger som «skulle avluses”. Samtlige ble imidlertid snart fanget igjen.
Ventet på bedre vær
I begynnelsen av 1944 ble arbeidet med tunnelen «Harry” gjenopptatt. Nå ble «Dick” brukt til å lagre all sanden som ble hentet ut. Den 14. mars 1944 var «Harry” ferdig. Nå ventet Bushell bare på en natt da det var litt varmere i været. Ti dager senere meddelte han at flukten skulle iscenesettes samme kveld.
Samtlige var utkledd som tyske embetsmenn, soldater og sivile, som handelsmenn fra nøytrale land eller utenlandske arbeidere og utstyrt med nærmest perfekte forfalskninger av reise- og ID-dokumenter da de klatret ned i tunnelen, en etter en. De første rømlingene fikk så vidt god tid på seg at de kunne ta forskjellige tog fra jernbanestasjonen i Sagan.
Men på denne tiden var det tyske kontrollapparatet altfor omfattende til at særlig mange ville ha en sjanse til å unnslippe. To norske piloter i RAF greide å snike seg om bord i en svensk båt som gikk til Stockholm, og en nederlandsk pilot i det britiske flyvåpenet tok seg fram gjennom hele Tyskland og det okkuperte Frankrike, helt til det nøytrale Spania. Alle de andre 73 ble tatt til fange på vei mot friheten.
Mange ble avslørt av nidkjære tyske kontrollører, andre på grunn av ren uforsiktighet fra rømlingenes egen side, så fysisk og psykisk utmattet som de var. På et tog som rømlingen Doug Poynter reiste med, ble alle passasjerer bedt om å legitimere seg for to politifolk og en gutt fra Hitlerjugend. Politifolkene godkjente først Poynters forfalskede doku-menter, men da naziungdommen påpekte en nesten umerkelig feil i teksten, ble rømlingen avslørt.
Steve McQueen spilte hovedrollen i filmen The Great Escape.
Roger Bushell og Bernard Scheidhauer hadde kommet helt til Saarbrücken i det vestre Tyskland da en Gestapo-offiser stoppet dem og ba om å få se papirene deres. Gestapo-mannen mønstret identitetspapirene og ga dem tilbake med et smil mens han sa på engelsk: «Good luck!"Uten å tenke seg om svarte den nervøse Scheidhauer automatisk «Thank you” – og i neste minutt var begge to forsynt med håndjern og på vei til det lokale hovedkvarteret for Gestapo. Hva rømlingene ikke visste, var at Hitler var blitt så rasende over den vellykkede masseflukten at han hadde gitt ordre om at samtlige rømlinger som ble tatt til fange, skulle henrettes. Den tyske sjef-en for luftforsvaret, Hermann Göring, forsøkte å få diktatoren til å avstå fra dette, men Hitler var bare villig til å redusere tallet på dem som skulle henrettes til femti.
Rømlinger ble henrettet
Bushell og Scheidhauer ble satt i en bil sammen med to gestapister og fikk vite at de skulle kjøres tilbake til Stalag Luft III. På ferd-en stanset bilen i veikanten ute på land-et, og fangene fikk beskjed om å gå ut og late vannet. Mens de sto i grøftekanten, ble de skutt bakfra med pistol. Scheidhauer falt død om, rett forover, mens Bushell deiset over ende, hardt såret.
Gestapisten Emil Schulz knelte ved siden av den blødende fluktlederen, satte pistolen mot hans venstre tinning og trykket av. «Døden var øyeblikkelig”, skulle Schulz senere fortelle. På lignende vis ble femti av de fangede rømlingene drept. De to nordmennene Haldor Espelid og Nils Fuglesang var blant de drepte.
Behandlingen av de tilfangetatte mennene var stikk i strid med Genéve-konvensjonen og vakte ikke bare et ramaskrik blant mennene i Stalag Luft III, men også hos de alliertes politiske ledere. Den britiske utenriksministeren, Anthony Eden, bannet offentlig på at de som var skyldige i drapene skulle oppspores og stilles for retten straks krigen var slutt.
Klappjakt på de skyldige
Sommeren 1945 innledet en gruppe fra det britiske flyvåpenets spesielle etterretningsavdeling SIB, under ledelse av oberstløytnant Wilfred Bowes, klappjakten på de skyldige. Etter tre år hadde man oppsporet 69 mann. Flere var allerede døde – elleve hadde tatt sitt eget liv – eller de var forsvunnet, men 47 mann ble pågrepet. 21 av dem ble dømt til døden og henrettet ved hengning. 17 ble dømt til fengselsstraff.
Gestapisten Emil Schulz ble dømt til døden fordi han henrettet flyktningene Bushell og Scheidhauer.
To SIB-menn sporet opp Emil Schulz, som hadde drept Bushell, ved en husundersøkelse hos familien hans. Sporene førte til en fransk interneringsleir for tyske krigsfanger nær Saarbrücken. Underskriften på et brev som var funnet gjemt hjemme hos familien Schulz avslørte at den fangen som gikk under navnet «Ernst Schmidt”, egentlig var Emil Schulz.
Før Schulz ble fløyet til retten i London, fikk han skrive et avskjedsbrev til sin kone. «Min kjære”, skrev han, «jeg har aldri brutt humanitetens lover av egen vilje.” Schulz mente at han var blitt tvunget til å adlyde ordre om å skyte Bushell – ellers ville han selv ha blitt henrettet. Skribenten Phil Craig i avisen Daily Mail sa seg enig:
«Dersom han hadde nektet å følge den direkte ordren om å skyte Bushell, ville han ha blitt stilt for en eksekusjonspelotong, og hans familie ville sannsynlivis ha kommet i fengsel.” Det var en «Fører-befaling” direkte fra Berlin, og ikke å adlyde den ville ha vært ensbetydende med selvmord.
Emil Schulz og tolv andre medtiltalte ble henrettet i fengselet i den tyske byen Hameln den 27. februar 1948.
Uhyggelige overgrep
Under krigsforbryterprosessene i Nürnberg ble drap-ene på de 50 rømlingene fra Stalag Luft III og mange andre overgrep lagt fram som belegg for at den tyske militære overkommandoen under annen verdenskrig var jevngod med en kriminell organisasjon.
Drapene på de femti fra Stalag Luft III var på ingen måte det verste tyske overgrepet mot krigsfanger under annen verdenskrig. I den andre halvdelen av 1941 døde nesten tre millioner sovjetiske soldater i tysk fangenskap da de ble utsatt for sult og kulde eller ganske enkelt ble skutt – noe som har blitt beskrevet som kanskje det mest konsentrerte massemordet i historien.
Men ved siden av massakren på amerikanske krigsfanger i Malmedy under Ardenneroffensiven vinteren 1944–45 har henrettelsene på de femti fra Stalag Luft III kommet til å bli de mest kjente tyske overgrepene mot krigsfanger i Vesten. Dette skyldes først og fremst de mange bøkene og filmene som er laget om den store flukten fra Stalag Luft III.