Kvinner målte beina slik at det skulle se ut som de hadde silkestrømper på.

© Keystone/Getty

Tøymangel ga nye ideer

Rasjoneringen under annen verdenskrig hemmet moteindustrien men stimulerte kreativiteten blant vanlige folk, som laget og sydde om gamle klær. Det var derfor et oppdemmet behov for noe nytt da freden endelig kom. Utover på 1940-tallet ble moten også langt mer nostalgisk.

4. mai 2018 av Sara Griberg

I september 1940 innledet tyskerne et bombeangrep mot London og andre engelske byer. Den såkalte blitzen varte til mai året etter og krevde ca. 40 000 sivile dødsofre. Hver eneste natt ble byborgerne vekket av hylende flyalarmer og måtte løpe ned i bomberommene. Mange engelskmenn som senere fortalte om sine skrekkfylte minner fra denne tiden forbinder den med et bestemt klesplagg.

»Siren suit» i blitsens London

Drakten ble kalt «siren suit" og besto av en heldekkende overall som raskt kunne dras over nattkjolen eller pyjamasen når alarmen gikk. Siden det var kaldt i bomberommene, var den ofte laget av ull, med en glidelås foran som gjorde at den enkelt kunne åpnes og lukkes. Noen ganger var overallen utstyrt med en oppkneppbar luke der bak, slik at man ikke trengte å kle av seg for å utrette nødvendige ærend i overbefolkede tilfluktsrom. I mange familier hadde fruen i huset selv sydd de praktiske klærne, men de var også å få kjøpt i de fleste varehusene. Winston Churchill lot seg villig fotografere i den stripete varianten han brukte til hverdags. Den stilbevisste statsministeren skal også ha fått sydd seg en litt mer elegant «siren suit" i svart fløyel, som han bar i finere middager.

Rasjonering påvirket moteindustrien

Krigsutbruddet i 1939 førte til stillstand i den vanlige moteindustrien siden de fleste klesprodusentene gikk over til å produsere krigsmateriell. Ull var nødvendig til tepper og uniformer, lær trengtes til støvler og silke til fallskjermer. Materialmangelen førte til at sivilbefolkningen måtte lappe og reparere sine gamle klær. I mange land ble det også innført streng rasjonering på de fleste varer. Man måtte altså bruke sin oppfinnsomhet, og mange hendige damer begynte å lage sine egne hatter, sko og accessories av uvante materialer som fiskeskinn, kork og pappmaché.

Churchill i sin stripete «siren suit".

© Bridgeman/IBL

»Utility Clothing» i Storbritannia

I sin selvbiografi, Moden alder (1960) beskriver den franske forfatteren Simone de Beauvoir tilværelsen under krigen: «Det medførte faktisk en betydelig anstrengelse å ikke forfalle helt. Man trengte for eksempel rasjoneringskort for å reparere sko. Jeg nøyde meg med tresko som akkurat hadde kommet på markedet (...) De mange strømbruddene gjorde at frisørene jobbet uregelmessig – en vannondulering ble et spørsmål om liv eller død. Det var derfor det ble så populært med turbaner, fordi de erstattet hatt og frisyre."

I England oppsto noe som het The Utility Clothing Scheme. Det gikk ut på at staten hyret kjente formgivere for å designe praktiske og enkle – men likevel smakfulle – plagg som kunne lages med så lite materiale og arbeidsinnsats som mulig. For damene besto krigstidens antrekk vanligvis av en tweeddrakt med formtilpasset jakke og et ganske stramt skjørt som gikk bare til kneet.

Sminket strømper på beina

Det var nesten umulig å få fatt i silkestrømper – bortsett fra til overpris på det svarte markedet. Mange kvinner måtte derfor gå med bare bein om sommeren. Men de ville gjerne framstå som om de hadde fantes på baksiden av den tidens tynne silke-strømper.

Fra 1941, da USA gikk med i krigen, ble det vanlig for amerikanske soldater å forsyne europeiske kvinner med en revolusjonerende oppfinnelse. Mens de fleste menn, og også en god del kvinner, tjenestegjorde i ulike avdelinger i hæren, gikk tenåringsjenter og modne husmødre ut i arbeidslivet for å skjøtte produksjonen. Kvinnene som jobbet i industrien og i jordbruket kledde seg på samme måte som sine mannlige kolleger, i grove bukser eller overaller. De klippet seg ofte kort eller samlet håret under et beskyttende skaut.

Utility Clothes var praktiske men smakfulle plagg designet av kjente form­givere og produsert med et minimum av stoff.

© Fox Photos/Getty

Chanel og nazistene

Mange klesdesignere hadde allerede gått i eksil i USA da Tyskland okkuperte moteindustriens hovedstad Paris sommeren 1940. De motehusene som var åpne under krigen fortsatte å skape elegante kreasjoner, men disse var forbeholdt nazioffiserenes og Vichyregimets koner og elskerinner.

Coco Chanel var en av de kjente designerne som ble i Paris. Hun pleide omgang med nazitopper som Göring og Goebbels og flyttet inn på hotell Ritz der hun bodde sammen med en 13 år yngre tysk elsker. Chanel måtte tåle kraftig kritikk etter krigen for sin samrøre med tyskerne og bodde lenge i eksil i Sveits før hun gjenopptok sin motevirksomhet i Paris.

Miniatyrmote i »Theatre de la mode»

Krigen gikk mot sin slutt, og de parisiske motehusene var opptatt av å gjenvinne sin posisjon. 24. juli 1944 marsjerte de alliertes styrker, ledet av Charles de Gaulle, inn i Paris mens tyskerne dro andre veien. Mens krigen fortsatt raste i resten av Europa, slo en rekke designere seg sammen og laget utstillingen «Theatre de la Mode", et moteshow i lommeformat. Siden det fortsatt var mangel på materialer, ble det ikke sydd noen fullskalamodeller. I stedet ble det laget 60 centimeter høye dukker av metalltråd og velformede hoder i gips. Disse ble kledd i miniatyrversjoner av motehusenes nyeste kreasjoner. Etter krigen var folk sulteforet på vakre klær. Den franske motedukkeutstillingen, som åpnet i mars 1945, ble besøkt av over 100 000 mennesker og gjorde senere suksess i USA.

Diors design «The New Look" fra 1947 forandret moten totalt med sine myke skuldre og ankelvide skjørt.

© Rue des Archives/IBL

»New Look» så bakover

De første etterkrigskolleksjonene skilte seg ikke mye fra 1930-tallets mote. Det var først i 1947 at en nykommer i bransjen totalt skulle forandre moten. Designeren het Christian Dior, og entusiastiske moteskribenter ga stilen hans navnet «The New Look". Navnet til tross, var Diors kvinneklær i virkeligheten en tilbakevending til 1800-tallets forestilling om det feminine: ankellange, vide skjørt kombinert med tilslørt «vepsemidje", mykt omsluttende skuldre og tilsittende overdel som framhevet bysten. Mens ruinene fra krigen ble ryddet bort, var folk i Europa innstilt på å glemme den vanskelige tiden de hadde bak seg så fort som mulig. Kvinner var ikke lenger nødvendig arbeidskraft, men kunne på ny være feminine vesener hvis klesdrakt signaliserte en doven og glamorøs tilværelse.

Vide skjørt var sløsing med stoff

«Den nye stilen" innebar ikke bare en tilbakevending til stramme korsetter og stive underskjørt. Til de vide, lange skjørtene gikk det også med store mengder tekstiler. Sløseriet førte til mye kritikk i starten, siden det var utbredt fattigdom og stor materialknapphe i flere år etter krigens slutt. Til tross for kritikken, slo den nygamle feminine stilen igjennom på bred front. Diors luksuriøse klær ble «oversatt" til konfeksjonssydde varianter, som takket være nye syntetiske materialer kunne produseres til rimelige priser. Det Europa som hadde ligget i ruiner i 1945, hentet seg igjen overraskende fort, delvis takket være den amerikanske Marshallhjelpen. USA gikk ut av krigen som en økonomisk stormakt, og kom i det neste tiåret til å få stor innflytelse også på motebildet.

Réards bikini var den første som viste navlen.

© Keystone/Getty

Fakta: Bikinien kom 1946

Den todelte badedrakten hadde eksistert før også, men det var i 1946 at amerikanske Louis Réard markedsførte en modell han kalte «bikini". Navnet var hentet fra Bikiniatollen i Stillehavet, der USA hadde gjennomført en atomprøvesprengning samme år. Réard hevdet han valgte navnet fordi han vurderte badedrakten som «svært eksplosiv".

Kanskje du er interessert i...