Jesuittene samlet indianere i jordbrukskollektiv. Bilde fra filmen The Mission.

© Warner Bros/Everett/IBL

Slavejakt gjorde Brasil mektig

Det var jakten på slaver og gull på 1600-tallet som gjorde at den lille portugisiske kolonien på Sør-Amerikas østkyst vokste til det svære landet Brasil. I spissen for ekspansjonen sto brutale eventyrere kalt bandeirantes, som utryddet indianerne og brente misjonsstasjonene.

19. mai 2018 av Lars Stahre

I 1628 førte António Raposo Tavares en hær av slavejegere opp Parana- dalen. Styrken hans besto av omlag 900 mann forsterket med rundt 2000 krigere fra tupi-stammen. Offisielt var målet å beseire de hedenske indianske stammene man visste bodde i det ennå ikke kartlagte innlandet, men den egentlige årsaken til ekspedisjonen var at man ville fange slaver som kunne jobbe på landets portugisiske sukkerplantasjer langs kysten.

Jesuittenes reducciónes

Indianerne de planla å angripe var da heller ikke spesielt «hedenske" – mange av dem bodde i spesielle områder som var opprettet av den katolske jesuittordenen.

Jesuittene hadde bygget misjonsstasjoner, reducciónes, der store skarer av nyomvendte indianere var samlet for å få undervisning og arbeide med jordbruk og buskap. De ubevæpnede indianerne ved misjonsstasjonene hadde lenge vært en uimotståelig fristelse for Tavares. 

Tavares ledet den første bandeiraen

Ekspedisjonen hans, som var en kombinasjon av oppdagelsesreise og ero-
bringstokt, ble kjent som Brasils første bandeira (etter det portugisiske ordet for flagg).

På den lange reisen gjennom jungelen angrep Tavares' menn 21 av jesuittenes indianske landsbyer. Tusenvis av indianere endte som slaver, ofte etter direkte angrep på de forsvarsløse misjonsstasjonene hvis hus og avlinger ble brent ned. De som ble tatt til fange ble sperret inne i ubeskyttede bur mens slavejakten fortsatte, og for mange ble oppholdet i buret langvarig. Mange døde også av påkjenningen, før de overlevende ble rundet opp og tatt med til kysten for å bli solgt i sukkerbeltet. 

Sjøkaptein Pedro Cabral og mennene hans var de første europeerne som kom til den brasilianske kysten. Datoen var 22. april 1500.

Slavearbeidere på sukkerplantasjer

Det var ingen ting som tydet på at innlandets jungler skjulte noen storslagne sivilisasjoner eller rikdommer da den portugisiske kapteinen Pedro Alvares Cabral etablerte en liten, ubetydelig koloni på den sør-amerikanske østkysten i 1500. De portugisiske kolonistene oppdaget imidlertid snart at kystlandskapet var helt ideelt for jordbruksproduksjon.

Den europeiske etterspørselen etter sukker var stor, og sukkerrør ble den selvsagte veksten å satse på. De tidlige portugisiske bosettingene lå alle ved kysten, og europeerne trengte ikke å drive bort innbyggerne slik kolonistene skulle gjøre i Nord-Amerika senere. Portugiserne hadde tvert imot stort behov av arbeidskraft til de store sukkerplantasjene som var anlagt. Indianerne ble derfor tidlig tvunget til å jobbe som slaver i den ekspansive sukkerøkonomien. Det var imidlertid ikke nok indianere langs kysten, og det ble snart klart for portugiserne at de måtte hente flere i innlandet. 

Importerte afrikanske slaver

Urbefolkningen var ikke stor. Den telte ikke mer enn tre millioner mennesker som bodde spredt over et areal større enn Europa. Slavejakten som fortsatte på hele 1600-tallet presset dem stadig lenger inn i landet. Massakrer og sykdommer som europeerne brakte med seg førte dessuten til en kraftig økning i dødeligheten. Det ble derfor tidlig klart at den indianske befolkningen ikke ville være nok til å holde det koloniale maskineriet i gang. Det førte til en betydelig import av afrikanske slaver fra midten av 1500-tallet.

Bandeirantes dro ut på store ekspedisjoner for å fange slaver i de junglene som i dag ligger i Brasil.

Jesuittenes jordbrukskooperativ

Katolske jesuittmunker hadde tatt seg inn i det brasilianske innlandet for å kristne indianerfolkene som bodde der lenge før slavejegerne kom. Så tidlig som på midten av 1500-tallet hadde munkene begynt å bygge opp et nettverk av små landsbyer, kalt aldeias. Større bosettinger – reducciónes – var blitt organisert som en slags jordbrukskooperativer.

Jesuittene forsøkte å beskytte india-nerne mot slavejakt-ekspedisjonene som startet på 1600-tallet. Men uten å ville det, hadde de – ved å venne indianerne fra både et nomadisk liv og bruken av våpen – faktisk lagt alt til rette for slavejegerne.

Pasifisert og pent oppsamlet på ubeskyttede plasser, var indianerne et lett bytte for de væpnede slavejegerbandene. Nesten alle misjoner i Guaira-området ble eliminert av Tavares' bandeirantes og de mange som fulgte i deres fotspor.

Antonio Vieira skydde indianerne

Den mest navngjetne jesuitten het Antonio Vieira. Han hadde stor religiøs og politisk innflytelse, og satte sitt preg på utviklingen av kolonien gjennom store deler av 1600-tallet. Vieira prøvde utrettelig å beskytte indianerne mot bandeirantes' virksomhet. Nye misjonsstasjoner ble etablert i innlandet, og indianerne ble nå væpnet for å motstå angrepene.

De fleste av de omflakkende indianer- og gulljegerne som ble kalt bandeirantes kom fra området rundt dagens Sao Paulo. Det var en skitten og lovløs bakevje i det sør-østlige Brasil, og lå langt fra plantasje-økonomiens hjerte Salvador i nordøst. De hadde ikke råd til afrikanske slaver og foretok i stedet raider inn i landet der indianerne ble tatt og solgt til sukkerplantasjene langs kysten.

Kart over Terra Brasilis fra 1519 med tupinambáhøvdingen Quonambec innfelt.

© Bridgeman/IBL

Mamelucos befolket São Paulo

Bandeirantes levde som regel med kvinner fra tupi-folket, og området kom derfor til å bli dominert av mamelucos, som portugiserne kalte den voksende gruppen av mennesker med blandet etnisk bakgrunn. Slave-ekspedisjonene kunne bestå av alt fra noen hundre til flere tusen mann. De var godt organisert, og ofte finansiert av velstående entreprenører. Ledergruppen besto som oftest av portugisere, men de fleste av mennene var mamelucos.

Snart sto guarani- og tupiindianerne overfor utryddelse, og bandeirantes måtte trenge stadig lenger inn i landet. Enorme landområder ble utforsket og gjennomkrysset for å fange indianere eller finne gull. Bandeirantes respekterte ingen grenser og grunnla nye byer i Mato Grosso, Pará og Amazonas, langt over grensen mellom de portugisiske og spanske områdene som var blitt trukket opp i Tordesillas-avtalen i 1494. Jakten på slaver og gull fikk derfor avgjørende betydning for at Brasil vokste til det enorme landet det er i dag. 

Tusen mil fra São Paulo til Belem

De veritable massekidnappingene kulminerte på midten av 1600-tallet. António Raposo Tavares ledet den største ekspedisjonen noensinne i Amerika i 1648. På én og samme tur tilbakela Tavares og mennene hans mer enn ett tusen mil i utforskingen av Paranas og Amazonas mektige elver. Reisen startet i Sao Paulo og endte i Belem ved munningen av Amazonas. Bare Tavares og rundt 60 av ekspedisjonens øvrige medlemmer overlevde og vendte tilbake til São Paulo.

Etter en reise på tusen mil kom Tavares' ekspedisjon fram til Amazonelvas munning.

Jesuittene ble utvist fra Brasil

På midten av 1700-tallet kom det til et slutt-oppgjør mellom bandeirantes og jesuittene. Det førte til at jesuittenes områder ble overlevert Portugal i samsvar med avtalen som fastsatte de endelige grensene mellom det portugisiske og det spanske Amerika.

På det tidspunktet hadde jesuittenes opptreden i den portugisiske kolonien vært kontroversiell lenge. De selvstyrte misjonsstasjonene utfordret den portugisiske kolonimaktens ledere, som mislikte alt som skjedde utenfor myndighetenes kontroll. Det var også mistanke om at jesuittene planla å etablere en teokratisk stat. Sukkerbaronene og bandeirantes hatet jesuittene fordi de hadde lagt seg opp i behandlingen av indianerne. Portugals politiske leder på den tiden, markien av Pombal, besluttet i 1759 å utvise jesuittene fra Brasil. 

Gull i Minas Gerais

I 1694 fant bandeirantes gull i elvene i det området som er delstaten Minas Gerais i dag. Den sensasjonelle oppdagelsen endte et århundre med frustrert leting etter det edle metallet, og utløste historiens største gullrush noensinne. Sukkerproduksjonen hadde lenge gått på høygir langs en tynn kyststripe ved hovedstaden Salvador, men nå tok en helt ny vare sukkerets plass i den koloniale økonomien. Det viste seg at gullet var lett å utvinne fordi det ikke krevde de store gruveanleggene som preget de spansk-amerikanske sølv-
områdene. Hvem som helst kunne vaske og finne gull i elvene. Masser av gullgravere utvandret nå fra Portugal for å bli rike i landets store koloni. 

Sykdommer og undertrykkelse slo ut store deler av urbefolkningen, og
portugiserne begynte å importere afrikanske slaver. De ble behandlet like ille. 

© Bridgeman/IBL

Afrikanske slaver vasket gull

Slaveimporten eksploderte, og endeløse karavaner av afrikanske slaver ble fraktet til Minas Gerais, som var sentrum for gullutvinningen. De gulletende slavene hadde en spesiell avtale med sine eiere. Kravet var at de skulle vaske fram en minimumsmengde gull per dag. Fant de mer, kunne de beholde resten. En slave kunne også kjøpe seg fri når han hadde funnet tilstrekkelig med gull. Dermed oppsto en ny sosial klasse av frie svarte.

Tjue år senere ble det funnet store forekomster av diamanter og et tilsvarende rush brøt ut. Da man deretter fant enda mer gull og diamanter i avsidesliggende deler av Brasils indre – igjen var det de omvandrende bandeirantes som gjorde oppdagelsen – ble nye byer og tett-
steder anlagt rundt gruvene.

Rio de Janeiro ble hovedstad

Gull- og diamantfeberen herjet i flere tiår, og Brasil ble verdens største produsent av gull. Gullet ble skipet ut fra Rio de Janeiro, som ble ny hovedstad og navet i den voksende kolonien i 1763. Koloniens tyngdepunkt ble forskjøvet mot sørøst. Områdene rundt Minas Gerais og Rio, som tidligere var blitt oppfattet som bakevjer, fikk nå status som landets sentrale deler.

Tilgangen på gull ebbet ut mot slutten av 1700-tallet. Men rundt gruvebyene som hadde vokst fram, begynte Brasils enorme landområde å bli knyttet sammen til én enhet. Bandeirantes' rolle i koloniseringen av det brasilianske innlandet var dermed avsluttet, jesuittene var utvist og indianerne fordrevet og utryddet. I bandeirantes' spor hadde Brasil vokst til et av verdens største land. 

Kanskje du er interessert i...