Lenin foran Sovjetunionens flag.

Vladimir Iljitj Lenin.

Lenins vei til makten

Vladimir Lenin hadde tilbrakt flere år i eksil da tsar Nikolaj II ble tvunget til å abdisere etter februar­revolusjonen i 1917. Han vendte tilbake til Russland i mars og begynte umiddelbart å realisere sine planer – å opprette et kommunistisk diktatur som arbeidet for folkets beste.

18. april 2018 av Sara Griberg

Annen påskedag, etter den russisk-ortodokse kalenderen, ruller et tog inn på Finlandsstasjonen i Petrograd. Stasjonen er smykket i rødt og gull, musikkorps spiller og en forventningsfull folkemengde trenges på perrongen. Festlighetene er organisert av bolsjevikpartiet som en velkomst til partiets leder Vladimir Lenin. Han har vært mange år i eksil, men vender nå tilbake til hjemlandet.

Det er litt over en måned siden voldsomme folkeopptøyer fikk tsaren til å abdisere. En provisorisk regjering er utnevnt. Februarrevolusjonen har blitt gjennomført av en rekke sosialistiske grupperinger, men også av reformvennlige liberalere som er lei det alderdommelige eneveldet.

Mange av de revolusjonære er innstilt på å samarbeide over partigrensene for å skape et mer moderne og rettferdig samfunn i Russland.

Lenin mot samarbeid

Men den lille mannen i caps som stiger av toget setter ikke pris på den overdådige mottakelsen. Han oppfatter blomsterdekorasjonene og triumfbuene som noe borgerlig tøys og mener folket har lite å glede seg over så langt. Vel oppe på plattformen lar han tilskuerne forstå at han absolutt ikke har til hensikt å samarbeide med andre politiske grupper.

Han blir rasende når en av velkomsttalerne snakker om «å slutte de demokratiske rekkene for å forsvare

revolusjonen." «Den provisoriske regjeringen kommer til å forråde dere," roper han ut til publikum. Lenin gjør det klart at han absolutt ikke har kommet tilbake til Russland for å samarbeide med spissborgere eller tamme sosialdemokrater. Ifølge ham er februarrevolusjonen bare begynnelsen på en verdensomfattende omveltning, en blodig og brutal klassekrig der arbeidere og bønder skal ta makten fra konger, adel og kapitalistiske utsugere én gang for alle.

Februarrevolusjonen

Vladimir Lenins hjemkomst ble starten på en febrilsk maktkamp hvis utfall skulle påvirke Russlands – og hele verdens – fremtid i mange år etterpå. Februarrevolusjonen var blitt utløst av kvinnelige arbeidere i tekstilindustrien som hadde streiket og demonstrert i Petrograds gater under slagord som «Ned med krigen!", «Ned med tsaren!" og «Brød til arbeiderne!".

Den unge Vladimir Iljitj Uljanov sitter lengst nede til høyre på dette familiebildet. Lenin vokste opp i en velstående familie i Simbirsk ved Volga. Byen skiftet i 1924 navn til Uljanovsk for å hedre Lenin.  

© Rue des Archives/IBL

Kerenskij fortsatte første verdenskrig

Første verdenskrig hadde rast siden 1914 og ført til ekstrem matmangel i hele landet – ikke minst i de store byene. Omlag 1 700 000 russiske soldater hadde allerede falt i krigen, og misnøyen med hvordan tsar-regimet håndterte krigsinnsatsen var en av hovedgrunnene til at opprøret fikk så bred støtte i folket. Også mange av tsarens soldater sluttet seg til revolten, og den 15. mars 1917 ble tsar Nikolaj II presset til å abdisere.

En provisorisk regjering var stablet på beina i Petrograd. Samtidig ble det organisert såkalte sovjeter – revolusjonære arbeider-, bonde- og soldatråd – over hele landet.

Regjeringen ble først ledet av prins Georgij Lvov. Men han ble snart erstattet av advokaten Aleksandr Kerenskij fra det sosialrevolusjonære partiet. Tross den sterke motstanden mot krigen valgte Kerenskij å starte en offensiv mot de tyske styrkene.

Offensiven var mislykket og førte til at den krigstrøtte befolkningen mistet all tillit til den provisoriske regjeringen. Det gagnet Lenins bolsjevikparti, det eneste partiet som lovet en umiddelbar fred. 

Bolsjeviker mot mensjeviker

Lenins parti ble dannet i 1903 da Russlands sosialdemokratiske arbeiderparti ble splittet i to fraksjoner. Nå sto bolsjevikene (majoriteten) mot mensjevikene (minoriteten), som i likhet med vesteuropeiske sosialdemokrater ville innføre sosialismen innenfor rammen av et parlamentarisk statssystem. Bolsjevikene, derimot, ønsket å skape en helt ny sosialistisk samfunnsorden der arbeiderklassens interesser ble ivaretatt av en styrende intellektuell elite.


Ikke før var Lenin tilbake i Russland før han publiserte sine «aprilteser." Der avviste han den provisoriske regjeringen og agiterte for at all makt skulle overføres til sovjetene. Under slagordet «fred, jord og brød!" vokste bolsjevikpartiet fra å være en liten og ganske ukjent gruppe til å bli et av Russlands største partier. Det var ikke bare folk på gata som sluttet opp om bolsjevikene, men også flertallet av soldatene som var stasjonert i Petrograd.

Kerenskij undervurderte Lenins og bolsjevikenes innflytelse. Han trodde at den største trusselen mot revolusjonen kom fra konservative krefter som i all hemmelighet jobbet for å avsette det nye regimet og gjeninnsette tsaren.

Bolsjeviker stormer Vinterpalasset i Petrograd under oktoberrevolusjonen 1917.

© Ullstein/IBL

Lenin rømte til Finland

Det var først etter at bolsjevikene gjennomførte et kuppforsøk – de såkalte julidagene – at det ble utstedt arrestordre på lederne av partiet. Lenin og hans nære kollega Grigorij Zinovjev valgte å komme seg i sikkerhet i Finland.

De flyktet forkledde og med falske pass. Den vanligvis skjeggete og skallete Lenin var ugjenkjennelig med glattbarbert ansikt og iført en blond parykk, mens Zinovjev tvert imot hadde barbert av seg håret på hodet og latt skjegget vokse.

Lenin fulgte årvåkent med på utviklingen i Petrograd fra sitt eksil i Finland. Mens folk i gatene krevde fred var byen truet av både en tysk invasjon og et kuppforsøk fra krefter lojale mot tsaren. For hver krise ble den provisoriske regjeringen ytterligere svekket. Regjeringsmedlemmer ble skiftet ut flere ganger. 

Oktoberrevolusjonen

De arresterte bolsjevikene ble løslatt fra fengselet og fikk snart overtaket. Mensjeviken Nikolaj Sukhanov har beskrevet hendelsesforløpet i sin krønike over den russiske revolusjonen:

«Trusselen fra bolsjevikene, som ingen egentlig hadde trodd på, var blitt en realitet. Hovedstadens sovjet, som kontrollerte de andre sovjetene pluss felthæren og garnisonen bak fronten – alt falt i Lenins hender. Statens fulle autoritet ble legemliggjort av disse bolsjevikene, som var ett med massene."

I Finland la Lenin siste hånd på planen for et nytt statskupp. Så snart han følte at tiden var moden, vendte han i all hemmelighet tilbake til Petrograd. Der hadde Lev Trotskij skjøttet den praktiske forvaltningen av maktovertakelsen.

Den 7. november avfyrte revolusjonære soldater på krysseren Aurora et kanonskudd. Det var signalet om at revolusjonen hadde startet. Den eneste væpnede motstanden kom fra en liten gruppe offiserer og en kvinnebataljon som var satt til å forsvare regjeringen i Vinterpalasset. Men de måtte snart gi opp, og regjeringens medlemmer ble fengslet. 

Maleri av Lenins ­hjemkomst til Petrograd (dagens St. Petersburg). Stalin ses bak Lenin.

© Science Source/IBL Bildbyrå

Lenin Russlands leder

Lenin trådte nå fram som det nye Russlands leder. Han hadde alltid vært besatt av tanken på å ta makten i hjemlandet. Nå fikk han et nytt spørsmål å fundere på: hvordan skulle han beholde den?

Allerede i juli hadde han skrevet en tekst med tittelen «Om de konstitusjonelle illusjoner" der han ga uttrykk for at man ikke kan ta hensyn til majoritetens vilje i den revolusjonære perioden. «Det vesentlige er at det fins en minoritet som er bedre organisert, mer bevisst og bedre bevæpnet, som kan påtvinge majoriteten sin vilje og seire."

Under dette mottoet begynte han nå å utmanøvrere – og i noen tilfeller fengsle – medlemmer av de andre sosialistiske partiene som mente at man burde utarbeide en demokratisk forfatning. 

Tsjekaen – Lenins hemmelige politi

Han opprettet også en «allrussisk ekstraordinær kommisjon for bekjempelse av kontrarevolusjon, sabotasje og spekulasjon". Den hemmelige politiorganisasjonen ble kjent under forkortelsen tsjeka og hadde ansvaret for å spore «klassefiender," som ble arrestert, henrettet eller sendt til Sibir, uten rettergang.

Man trengte ikke å ha begått noe kriminelt for å falle inn under denne utrenskningen. Det var tilstrekkelig at man tilhørte «utsugerklassen." Blant ofrene var alt fra virkelige fiender av revolusjonen til munker, nonner, grunneiere, boligeiere og fabrikkledere.

Oktoberrevolusjonen var blitt gjennomført nesten uten blodsutgytelse. Men levekårene for dem som hadde håpet at bolsjevikenes maktovertakelse skulle gi dem fred og mat på bordet, ble bare enda hardere. 

Freden i Brest-Litovsk

De neste årene ble landet herjet av terrorisme, hungersnød og en kaotisk borgerkrig som krevde millioner av ofre, både militære og sivile. Bolsjevikene holdt løftet om å ta Russland ut av første verdenskrig, men det skjedde til prisen av et betydelig tap av landområder. Freden i Brest-Litovsk 3. mars 1918 ble sluttet fullt og helt på Tysklands premisser og innebar at Russland mistet Finland, Ukraina, Polen og de baltiske statene som tidligere hadde tilhørte det russiske imperiet. Tapet av det fruktbare Ukraina, som hadde vært Russlands kornkammer, bidro til å forverre en allerede ekstrem hungersnød. 

Vladimir Lenin i eksil før den russiske revolusjon. 

© Interfoto/IBL

Russisk borgerkrig bryter ut

Situasjonen ble ikke bedre av at millioner av soldater og krigsfanger vendte tilbake til det sivile liv, der de ble møtt av sult og arbeidsløshet. Kaoset som hersket i landet ga næring til folks mis-nøye, og bolsjevikstyret ble angrepet fra en rekke hold.

Den russiske borgerkrigen, som pågikk i årene 1918–22, var hovedsakelig en kamp mellom «de røde" som forsvarte revolusjonen og «de hvite", som var restene av keiserhæren forsterket av frivillige som ønsket å gjeninnføre monarkiet. En rekke etniske grupper grep også til våpen for å beskytte sine nasjonale interesser. I Sibir ble det opprettet en tsjekkisk legion bestående av tidligere krigsfanger som kjempet på de hvites side sammen med militære ekspedisjonskorps fra Frankrike, Storbritannia, Japan og USA. Krigsherrer uten politiske bånd samt udefinerbare militser dro på plyndringstokt og tok noen ganger over hele byer.

Bolsjevikene fryktet at de hvite ville frigjøre den avsatte tsarfamilien som satt fengslet i Jekaterinburg. Det var for å unngå dette at hele familien – tsar Nikolaj II, hans kone Aleksandra, kronprins Aleksej og hans fire søstre – ble henrettet på Lenins ordre 19. juli 1918. 

Fanny Kaplan skjøt Lenin

Den 30. august 1918 var Lenin på et av sine fabrikkbesøk i Moskva, som hadde erstattet Petrograd som hovedstad. Ikke før var han ute av fabrikken før han ble utsatt for et attentat. En ung kvinne ved navn Fanny Kaplan skjøt tre skudd mot ham, hvorav et traff skulderen og et passerte gjennom lungen. Lenin overlevde, men helsen ble vesentlig forverret. Det er sannsynlig at skaden kan ha bidratt til slaget som rammet ham noen år senere.

Kaplan – som var en hengiven sosialist – oppga i forhøret at hun hadde skutt Lenin fordi han hadde forrådt revolusjonen og ledet landet i feil retning. Hun ble umiddelbart henrettet, uten noen form for rettergang. Drapsforsøket førte også til at jakten på annerledestenkende ble trappet opp. 

Josef Stalin vant maktkampen etter Lenins død og styrte Sovjetunionen diktatorisk til sin død 1953.

© Heritage images/IBL

Gorkij kritisk til Lenin og Trotskij

I oktober 1918 skrev den sosialistiske forfatteren Maksim Gorkij: «Lenin, Trotskij og deres partikamerater er allerede infisert av maktens gift. Det viser deres skammelige holdning til personlig frihet og ytringsfrihet og alle de rettigheter som demokratiet kjempet for å føre fram til seier ..."

Lenin hadde begynt arbeidet med å nasjonalisere banker og industri. Bøndene på sin side fikk overta land som hadde tilhørt de store godsene – noe de i praksis hadde gjort helt på egen hånd i den turbulente tiden etter februarrevolusjonen.

Problemet var at bøndene utnyttet matmangelen i byene ved å selge maten sin til ågerpriser på det svarte markedet. For å sikre matforsyningen til byene og Den røde hær, begynte bolsjevikene å tvangsrekvirere korn fra bøndene.

NEP – ny økonomisk politikk

Etter borgerkrigen oppga Lenin den harde «krigskommunismen" som han mente hadde vært nødvendig i krigsårene. I stedet innførte han en økonomisk politikk med innslag av markedsøkonomi, som fikk betegnelsen «en ny økonomisk politikk". Den gjorde at Russland klarte å hente seg inn igjen etter alle årene med krig.

I desember 1922 ble Russland slått sammen med Transkaukasus, Ukraina og Hviterussland. Den nye staten het Sovjetunionen. Men før det, i mai samme år, ble Lenin rammet av et slag som tvang ham til å trekke seg tilbake til sin datsja, et landsted sør for Moskva. Han kom seg egentlig aldri etter det, og et nytt slag året etter førte til at han også mistet evnen til å snakke. 

Maktkampen etter Lenin

Fra sitt sykeleie advarte Lenin mot Stalins voksende innflytelse. «Etter at han ble generalsekretær (i kommunistpartiet) har kamerat Stalin samlet all makt på egne hender og jeg er ikke sikker på at han alltid vil utøve denne makten med tilstrekkelig varsomhet," skrev Lenin i et brev fra sykesenga. Tross advarslene var det Josef Stalin som skulle gå seirende ut av maktkampen etter Lenins død. Han ble sittende som Sovjetunionens skånselløse diktator i nesten tretti år.

Vladimir Lenin døde 21. januar 1924. Han ble ikke mer enn 53 år gammel. Kroppen hans ble balsamert og ligger fortsatt til allmenn beskuelse i Leninmausoleet på Den røde plass i Moskva. Hans levninger er en av byens mest besøkte severdigheter. 

Kanskje du er interessert i...