Jugoslaviske partisaner på treningsleir i Italia.

© Keystone/Getty

Kampen mot naziokkupasjonen i sju land

Under andre verdenskrig tok Nazi-Tyskland raskt kontroll over store deler av Europa. Men selv om landenes armeer kapitulerte, ble det ikke slutt på motstanden. I mange land vokste det frem geriljabevegelser som kjempet videre mot nazistene – her er sju av dem.

18. mai 2018 av Artur Szulc

Jugoslaviske partisaner i Montenegro 1944.

1. Tito beseiret tyskere og cetnikere

Jugoslavia 1941–45. Ledere: Draža Mihailovic, Josip Tito.

Tyske styrker marsjerte inn i Jugoslavia i april 1941. Der i landet var det lang tradisjon for kamp mot fremmede erobrere, og det berglendte terrenget egnet seg godt til geriljakrig – å slå til plutselig og forsvinne til fjells. Tyskerne svarte med å straffe sivilbefolkningen. Titusener ble skutt.

To store motstandsbevegelser oppsto fort: de serbisknasjonalistiske četnikene og Titos kommunistiske partisaner. Četnikene, som ble ledet av Draža Mihailovic, kjempet ikke bare mot tyskerne, men også mot Titos kommu­nister og andre etniske grupper som motsatte seg serbisk dominans. De serbiske styrkene begikk overgrep på både kroater og muslimer i Bosnia. Når det passet dem, samarbeidet de også med den tyske okkupasjonsmakten.

Tito hadde også som mål å ta makten i Jugoslavia etter krigen, og hans kommunistiske gerilja vokste til en hær på cirka 800 000 menn og kvinner. Takket være sin størrelse fikk de støtte av de allierte, men de kunne også ta opp kampen mot den tyske okkupasjonsmakten på egen hånd og erobre store områder. 

Belgiske motstandsfolk i en beslaglagt tysk stridsvogn i Antwerpen i 1944.

© Hulton/Getty

2. Hemmelig armé tok Antwerpens hamn

Belgia 1940-44. Leder: Albert Marteaux.

Belgia ble okkupert av Nazi-Tyskland i mai 1940. Motstanden engasjerte stadig flere belgiere da krigslykken begynte å snu for tyskerne. En hardere okkupasjon og tvangsrekrutteringen av unge belgiske menn til forskjellige tyske arbeidsprosjekter styrket også motstandsviljen.

I mars 1941 stiftet det belgiske kommunistpartiet Selvstendighetsfronten. Fronten ville samle motstanden i landet, men en konkurrerende organisasjon ble lansert omtrent samtidig. I 1943 tok den navnet Den hemmelige hæren. Denne organisasjonen var lojal overfor den belgiske eksilregjeringen i London og besto først og fremst av soldater og offiserer fra den belgiske hæren.

Begge motstandsbevegelsene, som hadde titusener av tilhengere, var til tider truet av splittelse, og Den hemmelige hæren hadde også et komplisert forhold til eksilregjeringen. Blant annet mente enkelte i bevegelsen at beslutningene ikke skulle tas av London, men av ledere på bakken i Belgia.

Men begge gruppene gjorde en betydelig innsats, særlig med å samle inn etterretninger for de allierte. Opplysninger om tyske troppe­samlinger ble sendt til London og ble blant annet brukt under de alliertes offensiv høsten 1944. Man hjalp også piloter å flykte tilbake til Stor­britannia via Frankrike og Spania når de ble skutt ned.

Dessuten ble det gjennomført store streiker i årene 1941–43. Motstandsfolk i postverket fanget opp angiverbrev. Slik reddet de mange landsmenn fra Gestapo, og jøder fra deportering til dødsleirer. Planen om et nasjonalt opprør mot tyskerne ble det aldri noe av. Men den belgiske motstandsbevegelsen, først og fremst Den hemmelige hæren, hjalp de allierte å ta den viktige ­havnen i Antwerpen i september 1944.

I oktober 1944 ble motstandsbevegelsen avvæpnet. Mange ble da overført til regulære bataljoner som fortsatte å kjempe på vestfronten til freden kom. 

Bilen som riksprotektor Reinhard Heydrich kjørte i. Han omkom av skadene han pådro seg i attentatet.

© Keystone-France/Gamma-Keystone/Getty

3. Drapet på Heydrich ga brutal hevn

Tsjekkoslovakia 1939–45. Leder: Ján Golian.

Tyskland annekterte deler av Tsjekkoslovakia allerede i oktober 1938. Noen måneder senere kom hele landet under tysk okkupasjon mens Slovakia fikk et visst selvstyre. I begge deler av landet vokste det gradvis fram motstandsbevegelser . Selv om den tyske okkupasjonen var mildere enn for eksempel i Polen, ble også den tsjekkiske opposisjonen bekjempet hardt. I november 1939 ble alle universiteter stengt, over tusen studenter ble sendt til konsentrasjonsleirer, og flere studentledere ble henrettet fordi de hadde ledet demonstrasjoner mot okkupasjonsmakten. Behandlingen av studentene økte motstandsviljen hos stadig flere tsjekkere.

I 1940 gikk flere mindre motstands­nettverk sammen i Sentralledelsen for hjemlandets motstand. Hovedmålet for den ikke-kommunistiske bevegelsen var å være en skyggeregjering for eksilregjeringen som befant seg i London. De samlet også inn etterretninger som ble sendt videre til Storbritannia.

Den tsjekkoslovakiske motstands­bevegelsens mest dramatiske aksjoner var attentatet mot riksprotektor Reinhard Heydrich i mai 1942 og oppstanden i den slovakiske delen høsten 1944. De to aksjonene utløste grusomme represalier fra tysk side. Som hevn for attentatet mot Heydrich ble to landsbyer jevnet med jorden. Av dem er Lidice den mest kjente. Da opprøret i Slovakia var slått ned høsten 1944, ble tusener av sivile henrettet.

Den ikke-kommunistiske motstanden kom seg ikke på fote igjen etter tyskernes brutale straffetiltak. Da Den røde hær nærmet seg den tsjekkoslovakiske grensen, tok kommunistene initiativet i landets motstandsarbeid. 

Fra sommeren 1942 var flere av ELAS’ partisanenheter aktive fra sine baser i fjellområdene. 

4. Splittet motstand førte til borgerkrig

Hellas 1941–44. Ledere: Napoleon Zervas, Ares Velouchiotis.

I april 1941 ble Hellas invadert av tyske styrker som var sendt dit for å bistå italienske styrker etter deres mislykkede angrepskrig mot landet. Etter noen uker var hele Hellas okkupert, men grekerne startet en aktiv motstand som tyskerne forsøkte å stoppe med brutale straffe­tiltak.

Kommunistpartiet KKE dannet den nasjonale frigjøringsfronten EAM sammen med flere smågrupper på venstresiden. EAMs væpnede gren, Folkets nasjonale frigjøringshær (ELAS), rekrutterte minst 50 000 grekere. Fra sommeren 1942 var flere av ELAS’ partisan­enheter aktive fra sine baser i fjellet. Ved siden av den kommunistdominerte motstandsbevegelsen kjempet også høyregeriljaen Det nasjonale republikanske greske forbundet (EDES) mot tyskerne. De disponerte minst 12 000 mann.

I begynnelsen samarbeidet ELAS og EDES mot sin felles fiende. Blant annet gjennomførte de en spektakulær sprengning av viadukten Gorgopotamos i samarbeid med et britisk sabotasjeteam i november 1942. Dette stoppet togtrafikken mellom Thessaloniki og Athen. Men snart ble enigheten gruppene imellom avløst av åpen rivalisering, og de begynte å slåss innbyrdes.

Britene var til å begynne med usikre på hvilken av motstandsbevegelsene de skulle støtte, men bestemte seg til slutt for EDES.

Høsten 1943 brøt det ut full borgerkrig mellom de to bevegelsene. Først i februar året etter inngikk organisasjonene en skjør våpenstillstand. Ved krigens slutt fortsatte borgerkrigen. I 1949 seiret EDES over kommunistene med britisk hjelp. 

Opprørere med flammekast­ere i Warszawa august 1944.

5. Warszawaopprøret mislyktes

Polen 1939–44. Ledere: Tadeusz Bor Komorowski.

I november 1939 ble Forbundet for væpnet kamp stiftet. Det skulle koordinere de motstandsgruppene som ble dannet rett etter den polske hærens nederlag. I februar 1942 ble forbundet omorganisert til Hjemmearmeen, som besto av både feltavdelinger og sivile avdelinger som hadde kontakt med eksilregjeringen. I alt var det over 300 000 soldater, menn og kvinner, i dens rekker, og sosialistiske og konservative motstandsgrupper fulgte ordrer fra samme øverstkommanderende. Men Den kommunistiske Folkets hær og De nasjonale væpnede styrker sto utenfor Hjemmearmeen.

Hjemmearmeens feltavdelinger gjennomførte omfattende sabotasjehandlinger og attentat, men de samlet også inn etterretninger, blant annet om tyske V2-raketter, troppeforflytninger og om dødsleirene. Det viktigste målet var imidlertid en nasjonal oppstand som skulle befri landet før Den røde hær kom. Våren 1944 fikk Hjemmearmeens enheter i landets østre del ordre om å starte Operasjon Torden for å befri større byer og bistå Den røde hærs offensiv. Tross denne innsatsen ble mange polske motstandsfolk­ arrestert og deportert av den sovjetiske sikkerhetstjenesten NKVD.

Hjemmearmeens største operasjon – oppstanden i Warszawa høsten 1944 – ble også organisasjonens største nederlag. Titusener av soldater falt, og over 250 000 sivile døde i kampene eller ble drept av tyske avdelinger. I det kommunistiske Polen ble Hjemmearmeen stemplet som en fascistisk organisasjon, og dens medlemmer ble fengslet eller deportert østover. 

Italienske motstandsmenn i bakhold i fjellkjeden Appenninene.

6. Partisaner henrettet Mussolini

Italia 1943–45. Leder: Raffaele Cadorna

Da tyskerne okkuperte Italia etter Mussolinis fall i 1943, ble løse antifascistiske og antinazistiske grupperinger omdannet til organiserte bevegelser. I fjelltraktene var flere partisanenheter aktive, blant annet det kommunistiske Garibaldi og det venstreliberale Rettferd og frihet, som var de største. Men det fantes også andre mindre grupper, som den katolske Grønne flamme.

Etter hvert skulle disse partisanavdel­ingene samle over 100  000 mennesker i sine rekker og få alliert hjelp i form av forsyninger og teknisk utstyr som ble sluppet fra fly.

Den italienske motstandsbevegelsen, som formelt hørte inn under de såkalte Komiteene for nasjonal frigjøring, satset først og fremst på sabotasje mot tyske kommunikasjonslinjer og forsyninger. Det kuperte landskapet gjorde det lettere både å kontrollere sitt eget territorium og å gjennomføre aksjoner mot okkupasjonsmakten.

I juni 1944 ble alle motstandsstyrkene samlet i Det frivillige frihetskorpset. Uheldigvis for dem kjørte den allierte offensiven seg fast utenfor Bologna, og tyskerne og deres fascistiske medhjelpere kunne konsentrere seg om å bekjempe den italienske motstanden.

Det frivillige frihetskorpsets styrker led store tap, men kjempet tappert, og fra februar 1945, da alt tydet på at allierte styrker rykket nordover, fant de italienske partisanstyrkene nye krefter.

De deltok i frigjøringen av flere byer i Nord-Italia, blant dem Torino, og da Mussolini flyktet, ble han pågrepet og henrettet av partisaner.

Oppstanden i Warszawas getto i 1943 førte til massedeportasjoner.

7. Jødisk kamp i skoger og i gettoen

Warszawa og Vilnius 1941–44. Ledere: Mordechai Anielewicz, Paweł Frenkel.

Da de store deportasjonene av jøder til dødsleirene ble innledet i 1942, ble det dannet jødiske forsvarsgrupper i gettoene i Vilnius og Warszawa. De som klarte å organisere seg best, var to grupper i Warszawa-gettoen, Den jødiske kamporganisasjon og Det jødiske militære forbund. Målet deres var å motsette seg kommende deportasjoner. Våren 1943 iscenesatte de en stor oppstand i gettoen.

Det ble også dannet jødiske kampgrupper i Øst-Polen, det vestre Hviterussland og i Vest-Ukraina, der det var store skogsområder som tyskerne og deres lokale kollaboratører ikke hadde muligheter til å overvåke spesielt nøye. En jødisk partisangruppe som klarte å redde over tusen mennesker, ble ledet av brødrene Bielski. Jødiske forsvarsgrupper var stort sett ganske selvstendige og var mest ute etter å overleve. Men det hendte at man samarbeidet med sovjetiske partisaner eller den polske Hjemmearmeen.

Ingen vet hvor mange jøder som organiserte seg i motstandsgrupper og søkte sin redning i skogene, men det dreide seg trolig om minst 10 000. 

Kanskje du er interessert i...